Abstracts arbeidsgruppe 2

Fertilitetsklinikken som sjaman? Om radikal forskjell og oversettelse i transnasjonal kommersiell surrogati i India

Kristin Engh Førde, stipendiat, UiO.

Innlegget er basert på nesten ti måneders feltarbeid med indiske surrogater og vestlige såkalte intenderte foreldre i Mumbai i 2012-2013. Relasjonen mellom disse, som inngår i kontrakter der førstnevnte unnfanger, bærer fram og føder barn på vegne av sistnevnte, er gjennom hele prosessen preget av en produksjon av avstand. Disse transnasjonale surrogatiarrangementer er sterkt preget av språklige, kulturelle og sosioøkonomiske forskjeller mellom partene, noe som gjør dem til dels svært forskjellige fra kommersielle surrogatiarrangementer der forskjellen mellom partene er mindre, for eksempel skandinavers bruk av surrogat i USA.

Forskjellen mellom surrogatene og de intenderte foreldrene, og hindringene knyttet til kommunikasjon, er så store at det kan gi mening å snake om ulike verdener. Fertilitetsklinikkene som tilrettelegger og gjennomfører surrogatiarrangementet får en svært sentral rolle i relasjonen mellom dem. I innlegget vil jeg sammenligne denne rollen med shamanens, slik Viveiros de Castro (1998). Slik shamanen kan oversette radikal anderledeshet, fra en 'verden' til en annen, for eksempel vise hvordan pumaen ser på mennesket som mat, tar klinikken på seg å reise mellom de intenderte foreldrenes verdenen og surrogatenes og formidle og oversette de ulike perspektivene. Innlegget tar for seg de ontologiske verktøyene ( klinikkene bruker og perspektivene de skaper og videreformidler. Ut fra dette vil jeg diskutere hva perspektivisme og shamanens rolle som representant for en ontologisk åpning kan bidra med i analysen av oversettelse og radikal annerledeshet, ikke bare mellom antropologen og den studerte verdenen, men også i felten.

Viveiros de Castro, Eduardo (1998): “Cosmological Deixis and Amerindian Perspectivism” The Journal of the Royal Anthropological Institute, Vol. 4, No. 3 (Sep., 1998), pp. 469-488

Pedersen, Morten Axel (2007): “Talismans of thought: Shamanist ontologies and extended cognition in northern Mongolia” in Thinking through things: Theorising artefacts in ethnographic perspective. Routledge, London, pp. 172-204.

Ontologiske voksesmerter

Ingjerd Hoëm
SAI, UiO

Den materielle semiotikk (Latour) har et potensial for å bidra til en

rikere forståelse av verden, og hvordan ting kommer til å oppleves som virkelige. Der epistemologi (læren om hvordan vi forstår tingene i verden) gir inntak til lokal kunnskap og forståelseshorisonter, gir ontologi (hva verden/virkeligheten er, hva verden/virkeligheten består av) oss en politisk sett viktigere, mulig tilgang til hva som står på spill når ulike "produksjonsformer/praksiser" møtes, konfronteres, og livsbetingelser utfordres.

 ‘Vekst’ som et eksempel på omskiftelige sosiomaterielle sammenvevinger og hva som står på spill:

Vekst  (tupu) er et Tokelauisk begrep. Det er også et begrep i New Zealand. Engelsk, growth. Disse begrepene, som man finner brukt som synonymer, og som direkte oversettelser av hverandre i politiske dokumenter i Tokelau/New Zealands politiske administrasjon, har til dels ulike forestillinger knyttet til seg, med forankring i kvalitativt forskjellige produksjonsformer og livsverdner.

På Tokelauatollene (og i mange andre stillehavssamfunn), er vekst definert som livsprosesser som kan styres, og som kommer til uttrykk ved et temporært midlertidig manifestasjon av overskudd på materielle ressurser. Et overskudd på materielle ressurser oppleves i praksis, når et slikt overskudd forekommer, som et direkte resultat av korrekt orkestrert sosial adferd (dvs. riktig håndtering av sosiale relasjoner, ledet av en overordnet). Når et slikt overskudd forekommer, skal det distribueres i like store deler, til absolutt alle i det sosiale nettverk, avgrenset ved fysisk tilstedeværelse på atollen. Denne produksjonsformen akkumulerer ikke overskudd over tid, og genererer ikke sosial ulikhet.

Økonomisk vekst sett som akkumulering av materielt overskudd over tid er en premiss for alt utviklingsarbeid som har foregått på Tokelau lenge, og i stadig økende grad siden 1950tallet.

I min presentasjon vil jeg beskrive hvordan disse to former for vekst sameksisterer, blandes og kommer til uttrykk på atollene, og diskutere på hviken måte den ene formen for vekst (eksponensiell vekst) kan sies å true den andres (redistribusjon av overskudd) væren i verden.

Mennesker, padder og andre former for kontekst

Jon R Nyquist

I dette paperet utforsker jeg noen kontekstuelle vanskeligheter fra et ståsted i det som har blitt omtalt som et ANT-ropologisk grensefelt. Med bakgrunn i feltarbeid hos en organisasjon som driver med kontroll av en introdusert paddeart i Vest Australia vil dette paperet handle om former for kontekstualisering som skiller seg fra de mest vanlige formene i antropologi og Science and Technology Studies (STS). ”Toadbustere” i Australia viser oss at det langt fra gitt hvilke kontekster man forstår padder og Australsk natur i lys av. Men det som er mer interessant er at de kan demonstrere at det finnes måter å kontekstualisere og former for kontekst som er ontologisk ”otherwise” (jf. Povinelli 2014).

Mitt utgangspunkt er en type antropologi som både har hatt et produktivt og kritisk forhold til innflytelser fra ANT og STS. På den ene siden anses disse strømningene av mange for å benekte oss vårt fremste verktøy – kontekst – og på den andre siden har mange latt seg inspirere av metoder for nærsynt å følge spor grunnet i radikal empirisisme. Klassisk antropologisk kontekstualisering har blitt utfordret de siste årene blant annet av en ANT-inspirert ”additiv logikk” (Myhre 2012). Disse gir forskjellige tilnærminger til spørsmål om spekulasjon, nysgjerrighet, forklaring, generalisering og kontinuitet og oppleves ofte som uoverskridelig motstridende. En ny trend i retning av å se på konseptualisering som en sidelengs prosess leder an mot de spørsmålene jeg stiller i dette paperet.

Basert på empiri om paddefanging og relasjoner mellom mennesker og dyr i Vest Australia vil jeg eksperimentere med å se på kontekstualiseringens form heller enn kontekstenes innhold. En alternativ form for kontekstualisering kan kaste lys over og destabilisere visse trekk ved kontekstualisering i antropologi og STS.

Referanser

Myhre, Knut Christian. 2012. “Koda. Antropologi som grenseflate, adskillelse og relasjon” Norsk Antropologisk Tidsskrift 23 (3-4): 316-321

Povinelli, Elisabeth. 2014. ”Geontologies of the Otherwise” Fieldsights – Theorizing the Contemporary. Cultural Anthropology Online

Transformasjonens komparative annerledeshet

Jon Henrik Ziegler Remme
SAI, UiO

Blant medlemmer av  pinsebevegelsen Christ is the Answer Churh i Ifugao, Filippinene, innebærer konverteringen en stadig nærværende risiko for å vende tilbake til animistiske praksiser. I dette innlegget viser jeg hvordan denne risikoen for backsliding blir forstått innenfor et rammeverk hvor også animistiske praksiser som handler om transformasjoner og vedlikehold av relasjoner mellom mennesker og ånder og innad i slektskapsrelasjoner implisitt opererer med en fare for å bli transformert til noe annet. Jeg viser hvordan denne tilstedeværelsen av potensialet for manifestasjon av det komparative ”otherwise”  er iboende i menneske-ånd/menneske-Gudrelasjoner, men også hvordan den dynamikk et slikt potentisal gir grunnlag for er med på å forme relasjonene mellom pinsebevegelsens praksiser og de animistiske praksisene som sameksisterer i landsbyen. Innlegget viser hvordan konvertering her er en form for komparasjonspraksis som åpner opp for transformasjon, men som samtidig også åpner opp et potensial for ”making the otherwise visible”.

Overskridelser i praksis og politisk-ontologiske åpninger

Astrid B. Stensrud
SAI, UiO

En rekke praksiser i Andes dreier seg om å beskytte, forsikre, helbrede, samt tiltrekke hell, fruktbarhet og ressurser (vann, mat, penger). Disse praksisene opprettholdes og endres ved at de praktiseres i stadig nye kontekster, og forklaringene som gis og følelsene (bekymring, frykt, tvil, håp) som uttrykkes i praksisene, åpner opp verdener der ting, personer, vesener, energier og livsessenser henger sammen på partikulære måter. Disse verdenene er overlappende, fragmenterte, og i stadig endring. I dette paperet jeg argumenterer jeg for viktigheten av å fokusere på praksiser, og ikke på enheter eller grupper av mennesker. Et fokus på praksiser og de ontologiske åpninger som blir til i disse praksisene er mer fruktbart enn å se på kategoriene som disse praksisene ofte puttes i gjennom forklaringer og beskrivelser. Inspirert av Stengers oppfordring om å senke farten og ikke trekke for hastige konklusjoner, vil jeg spørre: Hva er det som overskrider i beskrivelsene? Jeg vil påstå at det ikke finnes rene beskrivelser, og at man bør se nærmere på overskridelser og det som ikke kan fanges inn av en oversettelse. Jeg vil diskutere hva relasjoner og oversettelser gjør, hva overskridelser åpner opp for, samt hvordan virkeligheter skapes og iverksettes i ulike praksiser. Praksiser som dreier seg om kontroversielle tema eller ressurser det strides om (som mineralutvinning og vann-forvaltning) overskrider det vi kjenner som politikk. Kan politikk omdefineres eller utvides til ontologiske spørsmål, og i så tilfelle hvordan?