Hjem
Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap
Arkeologisk feltkurs

Vellykket feltkursdebut på Hjartøy

I tre uker lå de på kne ytterst i havgapet, i all slags vær, og fant spor etter mange tusen år gammel menneskelig aktivitet. Nå er årets feltkurs over, men vi rakk heldigvis å avlegge dem et besøk før masterstudentene dro tilbake til Bergen. Hjartøy gjemmer på funn for mange masterkull fremover.

Neste
studenetr i arbeid
Foto/ill.:
Julie Alver Tønsaker
1/2
feltet på avstand
Foto/ill.:
Julie Alver Tønsaker
2/2
Tilbake

Vi er nesten ytterst i Øygarden. Fra kaien på Alvheim ser vi Morten Ramstad (Universitetsmuseet) og Ramona Harrison (AHKR) komme for å hente oss med rask gummibåt. Oransje oljehyrer og tykke jakker under – det er tydelig at de har vært mye ute i det siste. Allerede før vi har fått på oss redningsvestene, forklarer Ramstad engasjert om aktiviteten på øya og sporene etter den - fra steinalderen og helt frem til i dag. Vel over sundet får vi komme inn i et forfallent industribygg som var i full drift til utpå 1990-tallet. Da ble det forlatt, og siden har tiden stått stille. Det blir et underlig besøk i en ruin fylt av forkastede gjenstander og maskiner som var i daglig bruk for bare 20-30 år siden. Alt er kaos, men ingenting skal røres eller flyttes. Hjartøy byr også på samtidsarkeologi.

Men herfra skal vi mange tusen år tilbake. Vi beveger oss over på andre siden av øyen, og underveis forklarer Ramstad hvordan havnivået har endret seg opp igjennom tidene, og hvordan forholdene og aktiviteten på øyen har variert i takt med det. Tufter av hus bygget på stranden, kan i dag ligge langt oppe på land, og kunnskap om havnivå er med på å datere funnene i utgravningen.

I sine oransje regndresser synes studentene på langt hold. De er samlet i en vik og har vært ute i mange timer allerede. De har vært her i over to uker nå, virker rutinerte og komfortable og dypt konsentrerte om sine ting. Én graver oppreist med stor spade og må stadig klippe røtter for å komme til, andre sitter på kne bøyd over hull markert med små lapper. Flere solder jord - skyller den i store sikter slik at steiner og gjenstander blir liggende igjen. Noen solder i en regndam, noen nede ved stranden, mens andre er i gang med å montere en pumpe som skal gjøre det mulig å spyle jorden med sjøvann. Én tar bilder, og rundt oss ser vi avanserte instrumenter brukt til å måle og registrere. Ramstad forteller at de også har en drone som brukes for å gjøre observasjoner fra luften. Både gamle og nye metoder er i bruk – alt fra håndtegning på vannfaste ark til GPS og avanserte 3D-animasjoner.  I dag er dessuten en botaniker på besøk, og hun snakker med en gruppe studenter litt bortenfor om hvordan man tar pollenprøver og hva de kan fortelle.

I denne viken er det flere tufter, noen avdekkede, noen delvis avdekkede og noen man med et utrent øye nesten ikke kan se under lyng og einerkratt. De dateres til litt ulike epoker, og er plassert delvis over hverandre, bygget i flere omganger. Det er mye jobb å rydde frem en tuft før den kan graves ut. Ramstad viser oss en énliters colaflaske i glass, pent lent opp mot en av hjørnesteinene i en delvis avdekket tuft. – Denne fant vi stående slik, gjemt i vegetasjonen rundt steinen. – Den ble nok satt der av en arkeolog som deltok på et feltarbeid her på 1980-tallet, sier Ramstad. – Se så utrolig godt bevart fargene på etiketten er, sier han og setter den forsiktig tilbake.

Vi går videre, og treffer en ny gruppe studenter. Også her er det noen som solder. Vi befinner oss på en høyde der det var aktivitet i steinalderen, og hver stein i den soldede jorda blir gransket. Er dette et bor, brukt til å bore hull i dyreskinn før de ble sydd sammen til båter? Eller er det avslag – altså små flintstykker som ble slått av under fremstillingen av for eksempel bor eller spydspisser? Studentene snakker lavmælt sammen mens de fjerner gress fra jorden i soldene. Dette har de gjort før. Her møter vi også arkeolog Knut Andreas Bergsvik, som trekker opp en pose med flint fra lommen. – Dette er kjernen av et emne der man har slått av mindre emner som man kunne utforme videre til verktøy eller våpen. – Vi fant den der borte for to timer siden, peker han. Og basert på plassering og hvor dypt den lå, hvor lite påvirket den er av vann og hvordan den er bearbeidet, har vi kommet til at denne må være rundt 11 000 år gammel. Vi får holde den, og det er ganske spesielt å ta på noe som sist ble berørt for flere tusen år siden, da verden var en helt annen. Den gangen ble denne flintkjernen lagt bort av en som var ferdig med den – den hadde tjent sitt formål og var oppbrukt. Akkurat som den tomme colaflasken fra 1980-tallet. Og de avdankede maskinene i industrianlegget på kaien.  

Snart er arbeidsdagen over, og studentene skal tilbake til sine midlertidige hjem på nærmeste campingplass. Koronarestriksjoner krever enerom og begrensning av antall passasjerer i båt og biler. Men utover det, har det vært mulig å gjennomføre feltkurset på et både faglig og praktisk forsvarlig vis, pandemien til tross. Hver kveld etter middag samles studentene til et foredrag om et relevant tema, og så er det av gårde i felt igjen morgenen etter.

Vi gleder oss til å sende neste kull med masterstudenter til Hjartøy. Og ikke minst er vi glade for at årets kull, som nå er tilbake i den koronabegrensede studiehverdagen, kan leve litt på disse ukene der de sammen, med jord under neglene og havsalt i håret, har fått kjenne på de fysiske utfordringene som arkeologien kan by på.