Tatoveringspraksiser og meningsskaping. Tatoveringsmotivenes rolle i identitetshåndtering.
Hovedinnhold
Av Mona Melvik.
Veileder: Professor Anne Karen Bjelland
Hva har radiovertinnen Henriette Lien, presten Einar Gelius, tidligere LO leder Gerd Liv Valla og mange andre til felles? De har alle valgt å tatovere seg. Tidligere har tatoveringer stort sett vært brukt av sjømenn og bikere, men nå er det blitt dagligdags å se tatoveringer på idrettsstjerner, musikere, skuespillere og andre kjendiser.
Selv om mennesker i uminnelige tider har dekorert kroppen sin med tatoveringer har det vært et miljø som har vært ukjent for de fleste av oss. Dette har endret seg ved at tatoveringer og tatoveringsmiljøet i de senere årene har fått et større fokus i media. Media åpner en dør til en ellers hemmelig verden for dem av oss som er interessert.
Jeg har i denne avhandlingen sett på tatoveringer og meningsskaping. Jeg har gjort en studie om bruken av fortellingene i tilknytning til motivene i forhold til overgang, håndtering av personlig identitet og terapi. Det kan virke som om tatoveringsprosessen kan brukes av bæreren til å skape mening i forskjellige livssituasjoner, både i forhold til hendelser, fasinasjoner, interesser og opplevelser.
Jeg har vært på feltarbeid på et tatoveringsstudio i en storby i Norge, samtidig har jeg fulgt med på medias fremstilling av tatoveringsmiljøet.
Jeg opplevde på studioet at de som ble tatovert fortalte meg personlige fortellinger om tatoveringsmotivene, fortellinger om tap - i form av skilsmisser og død, om sykdom, depresjoner, om kjærlighet, lidenskaper, personlige forhold og gjenoppbygging av livet.
Jeg ville også se på rollen til media i forhold til disse fortellingene og denne måten å bruke kroppen som utrykk for personlige opplevelser, interesser og fasinasjoner. Det kan se ut som om TV programmene har hatt en betydning for hvordan kundene velger motivene til tatoveringene sine og hvordan de bruker tatoveringer som et meningsskapende verktøy. Media har en sentral rolle i det moderne samfunnet, de har en posisjon som gjør det mulig for dem å påvirke menneskers måte å tenke om forskjellige tema på. De har også mulighet til å nå mange mennesker. Dette gjør at de kan være delaktig i hvordan forskjellige fenomener blir oppfattet.
Det kan virke som om det ikke er motivet i seg selv som er det viktigste for bæreren, men fortellingen og tatoveringsmotivet i samspill med hverandre. Det kan virke som om det er selve prosessen i det å velge et motiv som passer til historien som gir mulighet for å vise hvem man er og hva man har opplevd som er av betydning for at tatoveringsmotivet blir meningsskapende for bæreren.
Kan tatoveringsprosessen brukes som et overgangsrituale?
Kan tatoveringsprosessen brukes til håndtering av personlig identitet?
Blir tatovering nå brukt som en form for terapi?
Blir kundene påvirket av medias fremstilling av tatoveringer som bærere av personlige fortellinger?