Hvordan preger framstillingen av klimaproblemer din vilje til å handle?

Da Annika Rødeseike startet arbeidet med sin masteroppgave, hadde hun en hypotese: Hvordan man kommuniserer et problem vil påvirke hvordan det oppfattes - og dermed hvordan mennesker handler.

– Dersom framingen av klimarisiko påvirker i hvilken grad folk handler, kunne man skapt mer engasjement rundt klimasaker ved å endre måten de fremstilles på, forklarer Rødeseike. 

Manipulerte fremstillinger

Rødeseike fullførte høsten 2017 sin mastergrad i psykologi. De siste månedene hadde hun lesesalsplass hos CET, og ble en del av et forskningsmiljø engasjert i klima- og energispørsmål. Selv jobbet hun med persepsjon av klimarisiko, altså hvordan klimatrusler oppfattes av folk.

Basert på teorier fra kognitiv psykologi vil folk føle et større engasjement, og muligens også et moralsk ansvar for ulik risiko, dersom de oppleves som nærme, både geografisk og i tid, og dersom ansvaret for å løse disse problemene tillegges individet heller enn samfunnet som helhet.

Satt inn i en klimakontekst, mente Rødeseike det derfor var mulig at dersom man reduserte den geografiske avstanden til klimatrusler, samt gjorde ansvaret for å takle disse utfordringene individuelle heller enn kollektive, ville folk føle et større moralsk ansvar. Dette kunne øke sannsynligheten for at de støttet visse politiske tiltak hvor evalueringene er basert på en oppfatning av at et moralsk prinsipp er brutt – som straff for de som påfører skade, vern av utsatte områder, boikott av klimafiendtlige selskap og liknende. 

186 personer deltok i undersøkelsen som dannet grunnlaget for Rødeseikes masteroppgave. Respondentene ble delt inn i fire ulike grupper som fikk presentert ulike manipulerte versjoner av fortellinger om plastproblematikk og karbonfangst og -lagring (CCS). Scenarioene var myntet på å frembringe enten en personlig eller en kollektiv form for ansvarsfølelse, samt å få respondentene til å føle enten nærhet eller avstand til klimatruslene.

– Noen ble gitt en framing som fokuserte på norske tilstander, slik som CCS på Mongstad, mens andre framstillinger fokuserte mer på globale aspekter ved CCS. Her ble det nevnt prosjekter i Algerie og Canada, forklarer Rødeseike.

Aggresjon er bra for handling

Målet var relativt enkelt: Kunne man påvise at folk ble mer moralsk trigget av klimaproblematikken når den ble framstilt på en viss måte?

– Dersom man føler aggresjon vil det være bedre for handling enn dersom man for eksempel føler hjelpeløshet. Spørsmålet mitt var jo da om man kan trigge den type moralsk tenkning gjennom framing, sier Rødeseike

Dataene fra hennes masteroppgave, viser derimot ikke tegn til at de ulike framstillingene påvirket handlingsmønstre.

– I undersøkelsen hadde ikke framstillingene effekt på hvilke tiltak man ville støttet, sier hun.

Likevel mener Rødeseike teorien ikke helt kan forkastes.

Kultur trumfer framing

– Blant respondentene var det en overvekt av unge, kvinner, høyt utdannede og studenter, forklarer Rødeseike, og legger til:

– Disse gruppene kjennetegnes som over snittet mer miljøengasjerte mennesker.

Den preeksisterende tilbøyeligheten til å støtte opp under klimatiltak kan være én grunn til at effekten av framing ikke slo ut i undersøkelsen – respondentene var allerede i stor grad opptatt av slike problemstillinger og engasjerte i å finne løsninger på dem.

– Dette er særlig relevant da utfallsmålet var støtte til ulike politiske tiltak, sier hun.

En annen mulig forklaring til at undersøkelsen ikke viste noen klar effekt, mener Rødseike kan stamme fra den norske diskursen rundt klimaproblematikk.

– Jeg har inntrykk av at den offentlige diskursen i Norge framstilles ikke klimaendringer som noe som er "noen andres" feil og ansvar. Kulturen vi er omringet av og har vokst opp med framhever at vi alle har et moralsk ansvar i disse spørsmålene, forklarer hun.

Hvordan klimaspørsmål ordlegges og framstilles i løpet av en kort undersøkelse kan derfor ha mye mindre innvirkning på folk enn kulturen og diskursen som kontinuerlig omringer dem.

At slike kortvarige framstillinger av klimaproblematikk ikke har bevist innvirkning på vår moral-orienterte adferd, kan være et interessant funn å ta med seg inn i arbeid med klimaformidling. Rødeseikes funn kan tyde på at effekter av kampanjer som Greenpeace's "Is this yours?" ikke har særlig stor effekt på folk og deres moralske tenkning om klimarisiko. I hvert fall ikke på nordmenn som allerede er opptatt av, og engasjert i klimaproblematikk.