Subaltern intervensjon

– Vi ønsker å provosere fram en mer produktiv diskusjon i geografifaget om hva slags kunnskap vi produserer og hvordan vi kan gjøre dette på en bedre måte, sier stipendiat Kristin Kjærås.

Sammen med postdoktor Tarje I. Wanvik jobber hun nå med å samle inn bidrag til en spesialseksjon om debatten rundt hegemonier og alternative forståelser innen geografifaget.

– Hvor henter vi kunnskapen vår fra? Hvem snakker man med? Hva vektlegges?, spør Wanvik. Han mener det er på tide å tenke nytt rundt geografisk forskning.

Inn i det ukjente

Kjærås og Wanvik reagerer på det de mener er en trend innen geografifaget der marginaliserte grupper og strategier i svært liten grad blir utforsket og inkludert i forskningen. Wanvik utdyper:

– Man responderer best på det man selv forstår. Men det er en fare for at man bare skriver, forsker og ser verden gjennom det man kjenner til. 

Like viktig for forskningen mener de det er at man også går dypere inn i det ukjente. 

– Hvordan kan man bruke det man vanligvis siler bort – restene – for å utvikle nye forståelser? lurer Kjærås.

I en viss grad er dette en del av det akademiske virket, mener forskerne: Man klarer ikke skape ny kunnskap uten å forsøke å gripe om det man ikke forstår. Likevel mangler man kanskje noen verktøy for å gjøre dette på en god måte innen akademia. 

– Vi sitter ikke med svaret på hvordan dette bør være, men vi inviterer til en diskusjon rundt dette, sier Wanvik.

Dans foran mikrofonen

I en call for abstracts som Kjærås og Wanvik har sendt ut, ber de andre forskere innenfor (og utenfor) geografifaget reflektere rundt hvordan forskning kan endres gjennom å skape rom til også det subalterne: konseptuelt, empirisk og metodisk. Dette er en viktig refleksjon for forskere å gjøre seg, mener geografene.

– Som forsker er man med på å legitimere visse ting, selv gjennom å kritisere dem. Faren er at man kun legitimerer det man forstår, mener Kjærås. 

Dettte initiativet er en akademisk intervensjon som handler om å endre akademia til å også kunne romme alternative synspunkt, alternative metoder og alternative teorier. Der et mål innen akademia tidligere har vært å inkludere slike synspunkt og metoder, er dette altså noe mer, hevder de.

– Inkludering handler om å plassere de marginaliserte i hegemoniske posisjoner. Det er en omforming av dem. Heller enn det, handler dette om å omforme hegemonien gjennom slike subalterne stemmer, sier Kjærås. 

Wanvik beksrive til dette ved å bruke en mikrofon som metafor; tradisjonelt har inkludering handlet om å gi en mikrofon til dem som tidligere ikke har hatt en stemme. 

– Men da må de snakke, og det er kanskje ikke det de skal. Kanskje de best uttrykker seg gjennom ... dans? sier han lattermildt.

Å åpne opp for slike alternative forståelser er et krevende, og i en viss grad uutforsket område.

– Det handler om hvordan vi åpner opp for det som enda ikke er definert, forklarer Kjærås.

Utfordrer hegemoniet

Kjærås og Wanvik mener geografifaget nå trenger en intervensjon for å åpne opp for spørsmål som omhandler hegemoni, makt og det subalterne.

– Geografifaget har tradisjonelt vært et beskrivende fag. Etter 1960-tallet har faget tatt en radikal dreiing, men det har til en viss grad fortsatt å reprodusere de hegemoniske strukturene i samfunnet, mener Wanvik.

Kjærås er enig:

– Det har vært få suksessfulle forsøk på å skape alternativer til de hegemoniske strukturene. Man har mange mulige utløp for å kritisere det som eksisterer, men få muligheter for å konseptuelt sett skape alternativer; resultatet har vært en virvelvind rundt eksisterende hegemonier, sier hun.

Bidrag til spesialutgaven er åpen til 31. mai, og åpner for kortere tekster og refleksjoner rundt temaet. For mer informasjon, kontakt Kristin Kjærås eller Tarje Wanvik.