Eventyret om den hvite veggen

Her er eventyret om

den hvite veggen en gang til, men

ikke lenger til å kjenne igjen fordi noen

har grepet inn med latter

og lange pauser.

Fra diktsamlingen Håndbok (1996)

Jeg sitter med en kopp kaffe i Realfagbygget sammen med forfatteren av diktet, Gerhard Stoltz. Vi betrakter veggen i kafeen utenfor det nye læringssenteret. Den er knapt til å kjenne igjen. Stoltz har gått løs på den med farger og pensler.

Gerhard Stoltz er født i 1948, en kunstner med bred erfaring og lang fartstid på utsmykningsfeltet. Da Realfagbygget ble bygget på slutten av 1970-tallet, var han en selvsagt mann på laget. Til daglig bor og arbeider han på øya Reksteren i Tysnes kommune. Men i disse dager er han tilbake på gamle trakter.

– Hvordan har det vært å arbeide her denne gangen? spør jeg.

– Det har vært noen pauser fra de første ideene meldte seg, svarer han med et skjevt smil. Det er bra. Pauser skal være skikkelig lange! Ellers klarer du ikke å lokke formene frem. Ingen bestemmer over tankene. De gjør akkurat som de vil. Og det er mye som skal gå seg til i en utsmykningsprosess, bildene har mange lag.

– Ja, de har kanskje det. Hvor mange?

– Minst tre. Det ytterste er det mest synlige, eller det mest forfengelige, om du vil. Det innynder seg hos alle. Det ligger allerede i ordet, utsmykning. Vi kan kalle det for det dekorlaget.

– Og under det?

– Der har vi designet, som arkitektene er så glade i. Utsmykningen skal jo passe inn. Det skal virke som om den alltid har vært der. Men det betyr ikke at den skal smelte inn i interiøret. Man vil jo gjerne gjøre seg bemerket!

– Hvordan får du dette til?

– Man må ta stedet til seg, få både atmosfæren, bruken og proporsjonene inn under huden. Underveis lager jeg modeller. Før var de av papp, nå er de digitale. For rommets kvaliteter skal klinge med i det som skjer visuelt. Det er for eksempel ingen tilfeldighet at komposisjonen er satt sammen av tre bilder som alle er triptyker, med et stort midtparti og to mindre flater. Det er en resonans av proporsjoner i dører og vinduer og bygget forøvrig. Og fargene har blitt tonet ned underveis, mot det jordfargede, mer oker og umbra i blandingen, om du vil, for ikke å komme i åpen konflikt med møblementet og en ganske dominerende bruk av orangebrune fliser og murstein i det opprinnelige interiøret. Men jeg har lagt til litt smell og fart, noe annet ville vært upassende i et akademisk miljø. Vi befinner oss jo ikke på et gamlehjem! Der man kanskje helst bør ha noe som går i moll og beveger seg i rolig valsetakt.

– Hva med litt latter?

– Absolutt! Men ikke gapskratt, heller noe tenkende og underfundig. Det ligger tross alt et læringssenter på den andre siden av gangen.

– Hvordan arter den kreative prosessen seg?

– Når du starter, er verden full av muligheter. Ingen vet akkurat hvor den første tanken kommer fra. Men så snart du har satt en strek på lerretet, ja kanskje bare en liten fargeklatt, så snevres mulighetene inn.

– Utsmykningens tittel, Problemet med å være en handlingens mann, henspiller vel på denne situasjonen? Det er jo noe forskere også kjenner seg igjen i.

– Ja, det gjelder for mye skapende arbeid. For å gjøre gode valg, må du lytte deg frem til de rette valgene og hele tiden justere ideer og planer etter hvert som bildet bygger seg opp. Noen farger og former trekkes mot hverandre, de er støttende og tillitsfulle, mens andre er mer lumske og faller deg i ryggen når du minst venter det. Det er et slags puslespill med fleksible og dynamiske brikker, der alt hele tiden endrer seg når nye brikker legges til.

– Hva med utsmykningens tredje nivå, det underste laget?

– Det er jo her det kunstneriske elementet kommer inn – for de av betrakterne som ønsker å se noe mer enn dekor og design. Det er naturligvis det vanskeligste. Men i alle fall for kunstneren det viktigste. De to første lagene dreier seg om det praktiske og dagligdagse, som mange kan få til. Men skal det virkelig svinge av et bilde, trengs det noe ekstraordinært, noe som ikke fantes i verden før akkurat nå, noe som kan overraske og stimulere, som kan fremkalle undring og uventete tanker. For å låne et eksempel fra musikken: i fysisk forstand er den ikke annet enn trykkbølger som treffer øret. De kan oppfattes på forskjellig vis. Enten som uvedkommende støy eller som velklingende akkorder og tonearter. Og de aller fleste fornemmer forskjellen i stemning på dur og moll, enda det bare er snakk om minimale endringer i hastigheten på noen få av trykkbølgene.

– Hvordan vil du beskrive dette i billedkunsten?

– I utgangspunktet er det det samme som skjer; kombinasjonen av linjer og former, farger og strukturer, formidler alle sorter signaler til mottakeren. Og summen av disse signalene, som er både bevisste og intuitive, og forholdene mellom dem, kan i heldige fall påvirke mottakeren til å oppleve noe vedkommende ikke kjente til fra før.

– Hva skal vi si om denne utsmykningen spesielt?

– Her er det flere typer signaler. Det er en bevegelse i hele veggen fra ytterste venstre til ytterste høyre side. En linje med innebygget rytme, den danser nærmest gjennom alle tre veggfeltene, og fanges opp av sirkelen og krysningspunktet i midten. På veien virvles det opp en masse signaler. Noen gir assosiasjoner til et landskap, vi aner omrisset av en fjelltopp og et tre, et tårn, andre sender tankene ut i universet, noe har et visst preg av ornamentikk og folkekunst. Jeg har til og med hørt at noen ser et snev av jugend i en del av linjeføringen, uten at det er noe jeg har tenkt på. Jo flere signaler, jo rikere og fyldigere blir klangen. Og selv om de er forskjellige, så skal de klinge sammen. Først da kan vi kalle det kunst.

Mer om Stoltz på:

www.gstoltz.no