Muslimske kvinners bruk av slør i Frankrike

Dette gjør hun gjennom fokus på kontroversene rundt bruken av slør blant muslimske barnepiker. I artikkelen «Veiled Nannies and Secular Futures in France» tar Jacobsen for seg reguleringen av muslimske kvinners bruk av slør i Frankrike, et tema som har vært sentralt i fransk politikk i flere tiår, og som har fått mye oppmerksomhet i det pågående presidentvalget. Særlig har Marine Le Pen og hennes nasjonalistiske parti Front National vært med på å gjøre problematikken til en het potet, og et spørsmål om den franske nasjonens fremtid. Jacobsen fokuserer på hvordan lovgivningen på feltet, og debatten omkring denne, er med på å forme forestillingene om det "franske samfunnet" og dets fremtid. 

Kontroverser rundt bruken av hijab og "barnepike-loven" [loi nounous]

I Frankrike oppstod debatten omkring muslimske kvinners bruk av hijab på 80-tallet, og har siden ført til en rekke lover som regulerer bruken av slør og utøvelsen av religion i det offentlige rom. Utover 90-tallet ble bruken av hijab i offentlig skole gjenstand for flere rettsoppgjør, og unge kvinners rett til å bruke slør ble gradivs innskrenket. Likevel tillot mange skoler i Marseille bruk av hijab og slør under visse omstendigheter frem til 2004, da det franske parlamentet vedtok en lov som forbød bruken av religiøse symboler i skolene. På tross av formuleringen ble denne først og fremst ble oppfattet som en lov mot bruken av hijab og slør. Et av argumentene som ble brukt var at barn ikke skulle eksponeres for religiøs påvirkning i skoleverket. Så, i 2011 vedtok Senatet en ny lov som også stopper barnepiker å bruke religiøse symboler. Mange så den nye loven som en naturlig forlengelse av loven fra 2004, med argument om at også barn i barnehage og førskolealder hadde rett til den samme beskyttelsen mot religiøs påvirkning.

I følge Jacobsen har den juridiske reguleringen av religion i Frankrike og debatten rundt, resultert i det hun kaller en "hijab-forbud generasjon", viss relasjon til det franske samfunnet er defineres av kontroversene rundt bruken av hijab. Livene til denne generasjonen kvinner er i stor grad preget av at de blir oppfattet som et samfunnsproblem, og at de kun kan integreres i det politiske samfunnet dersom de slutter å bruke slør. Deres forhold til skole og jobb struktureres i stor grad av forståelsen av hijab som et religiøst symbol som ikke er forenelig med fransk sekularisme og verdiene til den franske Republikk.

Fransk sekularisme eller islamofobi?

Når reguleringen av hijab diskuteres blir fenomenet ofte forklart enten som et resultat av det historiske skillet mellom kirke og stat i Frankrike og et religionsnøytralt uttrykk for fransk sekularisme, eller som et uttrykk for vestlig islamofobi og rasisme. Jacobsen er opptatt av å unngå slike polariserende fremstillinger av problematikken: - Det er klart at det finnes en historisk kontinuitet mellom forholdet mellom stat og kirke i Frankrike, og dagens regulering av religiøse symboler i offentlige rom. Samtidig har vi sett en dreining mot en "rasialisering" av debatten, hvor vestlige forståelser av "den andre" har blitt mer sentrale. Disse ulike diskursene omkring bruken av hijab er sammenvevd, både historisk og i den aktuelle debatten, påpeker hun.

Dette poenget kommer også tydelig frem i Jacobsens artikkel, hvor hun blant annet viser hvordan kontroversene omkring hijab ofte formuleres som et behov for å beskytte det sekulære Frankrike, på samme måte som den nasjonalstaten tidligere har sett det nødvendig å begrense innflytelsen til katolisismens patriarkalske autoritet i utdanningssystemet. I Frankrike har skolen spilt en historisk viktig rolle i formingen av en sekulær fransk nasjonal identitet, og tradisjonelt vært et rom for assimilieringen av barn med ulik bakgrunn innenfor rammene til den (sekulære) nasjonalstaten.

Samtidig hevder Jacobsen at sekularisme i økende grad fremstilles som det beste vernet for kvinners likestilling og seksuelle frihet, og det som skiller Vesten fra den homofobe og kvinnefientlige resten. Bydeler med en høy andel muslimske innvandrere blir i fransk offentlig debatt fremstilt som "tapte territorier", og Islam fremstilles ofte som en reaksjonær religion som hemmer idealet om borgerene sin individuelle autonomi. 

Stat, religion, og seksualitet

"Barnepike-loven" kan slik ses som et eksempel på staten sin utvidede rolle i reguleringen av religion, kjønn og seksualitet innenfor stadig nye arenaer, inkludert i hjem som blir benyttet til barnepass. Slik er loven også en reforhandling av skillet mellom det offentlige og det private. Ikke overraskende ble retten til privatliv og religiøs frihet mobilisert av motstanderne av loven. Blant annet ble det påpekt at muslimske kvinner først og fremst må bruke slør i møte med menn, og at kvinner som arbeidet med barn i hjemmet kun trenger å bruke slør når de tar barna med ut eller når fedrene til barna leverer eller henter sine barn hos kvinnen. Forbudet ville dermed først og fremst låse kvinnen til hjemmet, ble det hevdet, heller enn å sikre barnet et religionsnøytralt miljø.

Forestillingen om at barn må beskyttes fra ytre påvirkning er gjenkjennbart fra russisk lovverk som forbyr "homofil propaganda." På spørsmål om Jacobsen ser paralleller mellom denne loven og forbudet mot hijab er Jacobsen kontant: - Altså, den finnes en generell oppfatning av at religion regulerer kjønn og seksualitet, mens staten frigjør individet fra disse religiøse strukturene. Som disse tilfellene viser er dette ikke tilfelle. Den sekulære staten regulerer også kjønn og seksualitet, det finnes ikke en enkel kobling mellom stat og religiøs og seksuell frigjøring.

Jacobsen peker på at religion og seksualitet er fenomener som i vesten ofte knyttes til det private domene, og at de derfor reguleres på liknende måte. - Den sekulære staten liker å presentere seg selv som en "frigjører". Det er med på å tilsløre de måtene som staten også styrer og kontrollerer sine borgere.

Den transnasjonale debatten om bruken av hijab

I Norge har det også vært kontroverser rundt bruk av hijab i offentlige rom, og jeg spør Jacobsen om hun ser du noen tydelige skiller mellom den franske debatten omkring muslimske kvinners bruk av hijab, og den norske. - Debattene om muslimske kvinners bruk av hodeplagg går igjen over alt i Europa, og i verden. Blant annet har dette vært gjenstand for debatt både i Tyrkia og Iran, og er således ikke et utpreget "fransk" fenomen. Både forbud mot og påbud om har vært gjenstand for diskusjon. Omdreiningspunktet som går igjen, og artikulerer de mange uttrykkene for problemstillingen er bekymringene eller uroen knyttet til globaliseringen. Vi finner igjen deler av den franske debatten i Norge, for eksempel i drøftingen av hvor vidt hijab skal være en del av politiets uniform. 

Jacobsen understreker at dette er debatter som sirkulerer transnasjonalt, og viser blant annet til hvordan muslimer i Norge demonstrerte mot det franske forbudet i 2004. - Fenomenet er også et eksempel på hvordan kvinnen og kvinnekroppen ofte spiller en sentral rolle i ulike former for nasjonalistiske prosjekter. Det finnes ulik teorier omkring hvorfor kvinner blir så sentrale i slike prosjekter, blant annet har kvinners sentrale rolle i reproduksjon, både biologisk og sosial, blitt trukket frem som en forklaring på hvorfor kvinnekroppen ofte blir en viktig grensemarkør i diskusjonen om nasjonal identitet.

Jacobsen har lykkes i å få artikkelen publisert som "open access", hvilket betyr at den er åpent tilgjengelig for alle. Du kan lese hele teksten ved å følge lenken nederst på siden.