Hjem
Senter for kvinne- og kjønnsforskning
Møt forskaren

Nevromangfald og kjønn

Prosjektet til doktorgradskandidat Emily Violet Maddox ved Senter for kvinne- og kjønnsforsking (SKOK) handlar om nevrologiske tilstandar og deira samspel med kjønn.

Illustrasjon av mennesker i ulike farger med synlige hjerner
Maddox er interessert i nevrologiske tilstandar på grunn av deira utvikling frå å vere lite kjende eller "sjeldne" til å bli meir vanlege diagnosar.
Foto/ill.:
Creative Commons/MissLunaRose12

Hovedinnhold

Kva handlar doktorgradsprosjektet ditt om?

Prosjektet mitt handlar om nevrologiske tilstandar og deira forhold til kjønn. Hovudfokuset er på autisme, men eg er også interessert i ADHD og liknande lidingar, samt dyspraksi og dysleksi. Eg er interessert i desse tilstandane på grunn av deira utvikling frå å vere lite kjende eller "sjeldne" til å bli meir vanlege diagnosar. I seg sjølv fortel dette noko interessant om mange sider av samfunnet. Vidare ønskjer eg å forstå kva det inneber at mange av desse tilstandane, spesielt autisme, kan sjåast på som subjektivitetar, og at grupper oppstår gjennom identifisering med desse tilstandane.

Kan du seie meir om korleis prosjektet ditt relaterer seg til kjønn?

Det er eit tydeleg kjønnsaspekt ved dette temaet. Alle dei ovannemnde tilstandane har først og fremst vore assosierte med menneske som har blitt tildelt mannleg kjønn ved fødsel. Med tanke på kven som blir diagnostiserte med desse tilstandane, så viser innsamla data eit betydeleg misforhold mellom menneske tildelt mannleg kjønn og menneske tildelt kvinneleg kjønn ved fødsel. I kulturelle representasjonar og allmenn diskurs er det også ei overvekt av framstillingar av cis-kjønna guttar og menn sitt forhold til og erfaringar med desse tilstandane. Dette har stor påverknad på liva til menneske som har blitt tildelt kvinneleg kjønn ved fødsel, både når det gjeld psykisk helse, arbeid, utdanning og generell trivsel.

Å framstille desse tilstandane som tilknytt biologisk manndom avgrensar forståinga vår av erfaringane til ikkje-stereotypiske cis-kjønna menneske, transpersonar og ikkje-binære menneske med slike tilstandar. Dette har også noko å seie for diagnostiseringa; korleis personen forstår seg sjølv og kva støttetiltak som blir sett i verk gjennom eit livsløp. 

I tillegg har ein gjennom nyleg medisinsk, psykologisk og sosiologisk forsking byrja å legge merke til at desse tilstandane kan ha eit meir samansett forhold til kjønn. Noko forsking tyder på at slike tilstandar, spesielt autisme, kan vere meir vanleg blant transpersonar og ikkje-binære.

Slik forsking baserer seg likevel framleis på ei normativ forståing av kjønn, og stiller ikkje spørsmål til korleis det sosiale samhandlar med forståinga av og konstruksjonen av kjønn. Difor ønskjer eg å utforske kva som er spesielt kjønna med desse tilstandane, og kva dei seier om våre moderne forståingar og danningar av kjønn. Målet er å utvide forståinga av korleis nevrologiske tilstandar samhandlar med kjønn.

Metoden din er kvalitativ datainnsamling og analyse. Korleis planlegg du datainnsamlinga, og kva utgjer datamaterialet?

Datamaterialet mitt kjem til å bestå av intervju med menneske med nevrologiske tilstandar. Eg har allereie gjennomført intervju der eg har brukt ukonvensjonelle datainnsamlingsmetodar for å kunne tilpasse meg dei sosiale forskjellane som finnast hos mange med slike tilstandar. Eg kjem likevel til å revurdere dette framover, for sjølv med tilpassingar er eg ikkje sikker på om dette er den beste metoden. Grunnen til dette er at han framleis er ganske normativ.

Eg vurderer å organisere nettbaserte fokusgrupper strukturerte som eit tekstbasert chatteforum, og eg lurer også på å gjennomføre dagbokbasert datainnsamling der eg "følger" menneske gjennom diagnostiseringsprosessen. Eg tenker i så fall å gjere dette ved å be dei om å skrive jamleg i ei dagbok; anten på nett eller i fysisk format. Den pågåande pandemien har gjort dette litt meir komplisert, sidan dei potensielle forskingsdeltakarane mine oppheld seg i Storbritannia per dags dato.

Ein annan del av prosjektet mitt går ut på å utforske korleis nevrologiske tilstandar blir inkluderte i den allmenne diskursen, og korleis dei blir framstilte i kulturen. Eg er interessert i korleis autisme, ADHD og relaterte tilstandar blir representantar for visse kjønna angstlidingar, og korleis desse lidingane relaterer seg til større sosiale og politiske problemstillingar.

På kva måte er forskinga di relevant for offentlegheita?

Eit stort problem i diagnostiseringa av tilstandar som autisme, ADHD og liknande er at ei kjønna slagside står i vegen for ei rettidig diagnose. Det å få ei diagnose til riktig tid er viktig av særs mange grunnar, og ikkje berre i samband med utdanning og arbeid. Mange menneske innser no at dei har gått glipp av ein diagnose eller blitt feildiagnostisert (m.a.o. mange menneske får diagnosar for psykiske helseplager som kan skuldast manglande diagnostisering, men som ikkje går til kjernen av saka).

Det er fleire andre forskarar innanfor dette området, og eg håpar at di fleire av oss som forskar på dette, di betre kjem det medisinske miljøet og folk flest - blant desse viktige portvakter for diagnostisering - til å forstå desse tilstandane utan å lene seg på binære kjønnsstereotypiar.