Hjem
Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap
Nyhet

I politikken handler historien om utvikling

Det viser funn i ny bok om historiebruk i norsk politikk, skrevet av UiB-forskere.

Teemu Sakari Ryymin, historieprofessor ved UiB, er redaktør for den nye boken.
Teemu Sakari Ryymin, historieprofessor ved UiB, er redaktør for den nye boken.
Foto/ill.:
Joakim Dahl Haaland / Universitetsforlaget

Den nye boken Historie og politikk - Historiebruk i norsk politikkutforming etter 1945, skrevet av totalt 11 forskere ved ulike UiB-institutt (se faktaboks), er redigert av historiker Teemu Sakari Ryymin.

– Det vi fant, på alle felt som ble undersøkt, er at i de fleste saksgangene fortelles det om utvikling – av samfunnet, demokratiet, økonomien, den vitenskapelige medisinen, velferden, skolen, teknologi i ulike varianter, rettssikkerheten og så videre, sier professor Ryymin, som er ansatt ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap.

Boken er resultatet av et forskningsprosjekt som ble satt i gang for flere år siden.

– Etter å ha fullført et historiografisk prosjekt som resulterte i boken Fortalt fortid (2013), der vi undersøkte fortellinger om fortiden i norsk historieskriving, ville jeg se om ikke de perspektivene og metodene vi brukte der også kunne være fruktbare å anvende på andre typer tekster, som politisk sakprosa, sier historieprofessoren og legger til:

– Mens historisk faglitteratur har en litt snever leserkrets, er den politiske sakprosaen som springer ut av det parlamentariske systemet av interesse for mange flere – det jo er der konkret politikk og lover som får betydning for oss alle formes.

Utvikling

Så hvor mye har historien å si for utformingen av norsk politikk? Mye, forklarer Ryymin, men den er hele tiden innrammet i ideen om en utvikling.

– Utviklingen tvinger seg frem, nærmest naturgitt. Som regel skapes det politiske problemet ved at det påpekes at noe, kommunestrukturen, sentralforvaltningen, lovgivningen på et felt og så videre, for eksempel ikke er i tråd med utviklingen, eller at noe gjør at man ikke kan fortsette som før, eller alternativt at det fremtidige potensialet er vanskelig å realisere, sier han.

Svært ofte er disse fortellingene presentert tidlig i saksgangen, som allmenne fakta.

– Vi vet som regel ikke hva fortellingene om fortiden i den politiske sakprosaen baserer seg på; de fastslås bare, uten videre refleksjon, forbehold eller henvisninger. Dette står i mange tilfeller i kontrast til andre kunnskapselementer i de samme tekstene som understøttes av referanser til vitenskapelige rapporter, forskningsarbeid og fageksperter. 

Dette skiller seg tydelig fra måten faghistorikere flest forholder seg til fortiden på, ifølge professoren.

– Faghistorikere har også i liten grad vært involvert i politikkutformingen, det være seg direkte, som deltagere eller eksperter i offentlig nedsatte utvalg, eller indirekte, ved at arbeidet deres refereres til i saksgangene.

Tilløp til historiestrid

I den ferske boken konkluderes det med at utviklingsfortellingene ofte definerer konkret hva som må gjøres for å styre et felt i riktig retning. Redaktøren trekker spesielt frem ett eksempel på dette.

– I Ludvigsen-utvalgets utredning om fremtidens skole hadde fortellingene om skolens og skolefagenes utvikling et tydelig budskap om hva som måtte gjøres. For å sluttføre den endelige samordningen av den norske fellesskolen, måtte de enkelte skolefagene underlegges kompetansebegrepet.

– Det spesielle her er jo at i mange saker forutbestemmer «utviklingen» politikken. Det fastslås at slik og sånn må det ageres, for ikke å bryte med en postulert historisk utvikling, eller for å sørge for at den kan videreføres, også i fremtiden. Noe særlig handlingsrom til å velge ulike veier ut fra politiske verdier, preferanser eller fremtidsvisjoner gir disse fortellingene altså ikke – og som det påpekes i boken, en utredning blir dermed i realiteten ofte til en innsnevring av politikernes handlingsrom.

Denne innsnevringen påvirker alle de politiske aktørene likt, sier UiB-professoren. Tidvis kan det oppstå uenighet, men det blir sjelden stilt spørsmål ved den opprinnelige fortellingen som ligger til grunn.

– Av og til går sakene, og fortellingene som bærer de frem, gjennom uten debatt, men noen ganger finner vi også tilløp til parlamentarisk historiestrid på Stortinget. Men da er det ofte slik at opposisjonen lanserer sine egne utviklingsfortellinger, snarere enn å problematisere de som i utgangspunktet ble lansert. Og kanskje noe overraskende ser dette ut til å være et politisk fellestrekk, brukt av så vel sosialdemokrater som de borgerlige, i regjering eller i opposisjon.

Mange perspektiv

Boken tar for seg mange forskjellige perspektiver ved norsk politikk. Hver forfatter har undersøkt felt de tidligere har forsket på, men nå med et nytt fokus knyttet til fortellinger og historiebruk. Alt fra klima-, til kommune- og skolepolitikk dekkes, samt mye mer (se faktaboks).

For Ryymin har rollen som redaktør vært en takknemlig oppgave.  

– Det har vært veldig kjekt! Når vi først bestemte oss for å gjennomføre prosjektet uten ekstern finansiering, har det gått radig, takket være kunnskapsrike, dyktige og engasjerte medforfattere og veldig god oppfølging fra forlaget.

– Det er et stort privilegium å få arbeide sammen med dyktige fagfolk slik at vi løfter prosjektet sammen. Dette er ikke et prosjekt som en person alene kunne ha gjennomført, samarbeid er tingen. Så jeg er veldig fornøyd og glad for at vi nå er i havn, konkluderer han.