Hjem
Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap
Portrettintervju

Ny instituttleder

Bli bedre kjent med Teemu Ryymin, som er i gang med sin nye jobb som leder for instituttet.

bilde av instituttleder
Teemu Ryymin, instituttleder AHKR
Foto/ill.:
Bjørg Teigland, UiB

Hovedinnhold

Teemu Ryymin er født og oppvokst i Finland, og kom til Bergen som 15-åring i 1987. Han er historiker, med hovedfag fra Bergen (1998) og doktorgrad fra Universitetet i Tromsø (2004). Han arbeidet lenge som oppdragsforsker på Rokkansenteret (nå Norce) og kom til instituttet i fast full stilling i 2013.

Hvorfor ville du bli instituttleder og hva er viktige fokusområder for deg i den nye jobben?

- Jeg har vært fagkoordinator for historie i flere runder og i den rollen har jeg blitt opptatt av hvordan instituttet fungerer. Jeg vil gjerne bidra til at AHKR blir et enda bedre sted å jobbe og å studere ved. I pandemiperioden har vi jobbet mye hver for oss, og nå er det viktig å legge forholdene til rette for at vi skal i økende grad igjen jobbe sammen. Ikke minst er det viktig fordi vi får så mange nye kolleger på AHKR i disse tider, både nye faste ansatte og en rekke nye stipendiater og postdoktorer. Å sørge for at de nye, og de gamle, kjenner seg godt inkludert og ivaretatt på instituttet, og at informasjonen flyter godt, vil være blant de viktige oppgavene fremover.

Hva anser du som dine viktigste faglige arbeider/utgivelser?

- Jeg begynte å forske på nordlig minoritetshistorie: Både hovedoppgaven og doktoravhandlingen dreide seg om Finlands forhold til kvenene, etterkommerne av innvandrere fra nåværende Nord-Sverige og Nord-Finland til den norske Ishavskysten, på 1800- og første del av 1900-tallet. Derfra dreide interessen seg til helse- og medisinhistorie, først om hvordan tuberkulosebekjempelsen på første del av 1900-tallet foregikk i fleretniske områder (Smitte, språk og kultur. Tuberkulosearbeidet i Finnmark, 2009), dernest mer generelt om hvordan folk har valgt ulike måter å håndtere sykdom og uhelse på (Vitenskap og varme hender. Den medisinske markedsplassen i Norge fra 1800 til i dag, 2013, sammen med Bente Alver og Tove Fjell), og sykehushistorie.

- Underveis har jeg også vært opptatt av historiografi (Fortalt fortid. Norsk historieskriving etter 1970, 2013, sammen med Jan Heiret og Svein Atle Skålevåg) og fagets metoder (Å gripe fortida. Innføring i historisk forståing og metode, siste utg. 2015, sammen med Astri Andresen, Sissel Rosland og Svein Atle Skålevåg).

- De siste bøkene mine handler om samisk historie (Samenes historie fra 1751 til 2010, 2021, sammen med Astri Andresen og Bjørg Evjen), historiebruk i politikken (Historie og politikk. Historiebruk i norsk politikkutforming etter 1945, 2017), sykehushistorie (Veien til Haukeland. Haukeland universitetssykehus 1912-2012, 2019, sammen med Morten Hammerborg) og metoder (Historikerens arbeidsmåter, 2018, med Leidulf Melve).  

Hvordan ser du for deg at arbeidsdagene dine blir fremover?

- Den første måneden i jobben har vist at det er relativt hektisk til tider. Det er et stort spenn i arbeidsoppgavene i løpet av en dag, og det er både utfordrende og gjør dagene interessante!

Hva vil du savne fra tiden som faglig ansatt?

- Først og fremst tett kontakt med studentene i undervisningssituasjoner. Og nok den tiden en kunne konsentrere seg relativt uforstyrret om en ting om gangen, vil jeg tro.

Hva er du opptatt av som leder?

- Jeg er opptatt av å trekke folk med i de oppgavene vi har å løse.  Jeg er veldig tilhenger av strukturert samarbeid, enten det gjelder forskningsprosjekter eller det å drive et institutt. Vi blir bedre av å jobbe sammen enn det vi kanskje klarer hver for oss!