Maskuliniteter, milongheroer og maestroer. Forhandlinger om autentisitet og kjønnede roller i Romas argentinske tangomiljø

Masteroppgave levert ved Institutt for sosialantropologi, våren 2015.

Av: Pål Eivind Bergman
Veileder: Førsteamanusensis Mary Bente Bringslid

Denne avhandlingen er en antropologisk studie av argentinsk tangodans i Roma, Italia. Jeg har undersøkt hvordan lokale og internasjonale danse- og kulturaktører forvalter tango som marked og sosial samhandlingsplattform. Jeg argumenterer for at tangokulturer er diskursive felt fylt med motsetninger og paradokser som på samme tid tilhører Argentina, Italia og kosmopolitiske kretser. Lite forskning er gjort på tangodans utenfor Buenos Aires, til nylig.

Gjennom oppgaven har jeg sett på hvordan dansere, artister og instruktører forhandler, strekker og reproduserer kategorier og betydninger om mannlighet, aktverdige handlinger og seriøs kunnskap i tangoen. Jeg har og sett hvordan milonga (tangodanse fest i sal) som institusjon har bestemte intrikate koder for samhandling og hierarker basert på en intern logikk i tangoens mikrokosmos. Videre har jeg sett hva som skjer når konvensjoner, regler og kjønnede roller blir overskredet og utfordret av en Queer- tango gruppe.

Gjennom oppgaven trekker jeg på Maria Törnqvists oppgave om tangoturisme i Buenos Aires og den økonomisk logikk i kapitalistisk turismeindustri som krysser med de kroppsliggjorte affektive logikkene i tango-intimitet. Jeg benytter også Bourdieus ideer om kapitalformer, spill og felt i forsøk på å beskrive de intrikate relasjonene og hierarkiene i Romas tangoverden. Jeg har og sett på ideer om maskuliniteter i lys av Connell og tangodans som serious leisure ved hjelp av Stebbins. Autentisitet og grensearbeid ved moralske ladede felt som seksualisering og kjønn har også blitt diskutert. Det empiriske materialet som presenteres i oppgaven er teatertekster, samtaler, intervjuer, deltagelse på kurs og forestillinger. Jeg har selv tilnærmet meg feltet ved å danse da tangodans er en fysisk kultur.

Argentinsk dans har eksistert som transnasjonal dans i snart 100 år, og i de siste årene har det eskalert akademisk interesse i kjønnsforskning og samfunnsfag rundt det globaliserte kultur og dansefenomenet tango. I likhet med Törnqvist mener jeg Tangodansing kan fungere som redefineringer av dikotomier som seksuell/ikke-seksuell, kroppslig/verbal, stabilitet/flyt, monogami/polyamori og heteroseksualitet/homoseksualitet i sine tvetydige iscenesettinger og fortolkninger. Det diskursive feltet omfatter forhandlinger om hva som teller som autentisk tango i globale diskusjoner om identitet, tilhørighet og kulturforvaltning.