Historie og fakta

Det første stortingsforslaget om stemmerett for kvinner kom i 1886. I 1890 debatterte Stortinget forslaget om å innføre stemmerett for kvinner på lik linje med stemmerett for menn, som fortsatt var begrenset. Den gang ble forslaget avvist med 70 mot 44 stemmer.

Motstanderne hevdet at stemmerett var imot kvinners natur og at det ville føre til at familier og hjem gikk i oppløsning. Motstanderne uttrykte også en holdning om å "spare vore Kvinder fra en av Livets haardeste Konflikter.” Det var mannens oppgave å bære byrdene ved å representere i politikken: ”…disse Byrder vil vi ikke lægge over paa Kvinderne.” Motstanderne viste også til Bibelens lære om at kvinner skal holdes unna det offentlige liv. De kraftigste angrepene på kvinnestemmeretten kom fra biskop J. C. Heuch, som var vararepresentant til Stortinget og deltok i debatten i 1890. ”Hun kan ikke gjøre Mandens Gjerning, og hun vil ikke gjøre Kvindens Gjerning, hvad bliver hun da? Hun bliver et vanskabt Misfoster, hun bliver et Neutrum”, hevdet han i debatten.

Etter at full stemmerett var innført for menn i 1898, så mange det som svært urettferdig at ingen kvinner ennå hadde stemmerett. Stadig flere grunnlovsforslag ble fremsatt om stemmerett til alle kvinner, ikke bare de med en viss formue eller inntekt. Etter hvert som tanken om kvinners stemmerett modnet blant stortingsmennene argumenterte mange av tilhengerne for en skrittvis utvidelse av stemmeretten. Det var denne linjen som til slutt vant frem. I 1901 fikk kvinner en begrenset kommunal stemmerett. Det ble innført begrenset stemmerett for kvinner ved stortingsvalg i 1907, full kommunal stemmerett i 1910 og full stemmerett ved stortingsvalg i 1913.

”Stemmeberettigede ved Storthingsvalg ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, som senest i det Aar, Valgthinget holdes, have fyldt 18 Aar.” Slik lyder Grunnlovens § 50 i dag. Denne bestemmelsen gir stemmerett til omtrent 75% av befolkningen.