Hjem
Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap
Nyhet

UiB-professor redaktør på prestisjebok

Michael Stausberg står bak ny ambisiøs håndbok om religionsvitenskap.

Professor Michael Stausberg utenfor Johanneskirken i Bergen. Innfelt: omslaget til The Oxford Handbook of the Study of Religion.
Professor Michael Stausberg utenfor Johanneskirken i Bergen. Innfelt: omslaget til The Oxford Handbook of the Study of Religion.
Foto/ill.:
Magnus Halsnes, Oxford University Press

Hovedinnhold

Nylig utgitte The Oxford Handbook of the Study of Religion sikter høyt. Med sine 51 kapitler, skrevet av forfattere fra 12 land, og hele 860 sider, ønsker boken å oppsummere hele religionsfaget og enda litt til.

– I løpet av de siste to tiårene har det kommet en god del lignende håndbøker. Alle store forlag satser på dette. Men det som skiller vår bok fra andre, er dens systematiske struktur. Vår bok er for eksempel den første som ser på en rekke historiske prosesser, alt fra sosial differensiering til ekspansjon, individualisering og commodification, for å nevne kun et lite utvalg, sier Michael Stausberg.

Han er medredaktør på den nye boken, sammen med sin kanadiske kollega, professor Steven Engler. Stausberg, også han professor, er ansatt ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved UiB.

– Jeg liker faktisk å skrive sammen med andre, noe som kanskje ikke er så vanlig innenfor humaniora som det burde være, forteller UiB-religionsviteren, som i tillegg til å ha laget planen for boken også har skrevet tre av dens kapitler. Et om religionsvitenskapens faghistorie, et om religionsdefinisjoner (sammen med en filosof), og et om religionsteorier sammen med medredaktør Engler.

Håndbokens tidsalder

Stausberg mener det finnes et åpenbart behov for den nye håndboken.

– Det var en gang en kollega som sa at vi lever i håndbokens tidsalder. Det er riktig, og henger vel sammen med at det er et behov for oversikt og systematiske perspektiv på et felt som ellers er preget av spesialisering, differensiering, og fragmentering, sier han.

Oxford Handbooks er en av de mest prestisjefulle seriene for håndbøker i verden. Det gjør at den nye boken kan nå mange, men hvem er egentlig målgruppen?

– Boken er utstyrt med en rekke redaksjonelle grep som skal gjøre den relativ lett tilgjengelig. Blant annet finnes det sammenfatninger i form av hovedpoeng og begrepsforklaringer, samt forslag til videre lesning. På den måten bør boken kunne leses av studenter, i alle fall fra 200-nivå oppover, forklarer Stausberg, og legger til:

– Den vil nok også være relevant for de fleste innenfor faget, i og med at den gir en oversikt over the state of the art i fagets mer systematiske og komparative sider, som teoretiske tilnærminger og sentrale temaområder. Den type overordnet blikk ligger utenfor forskningens hverdagskost.

Ivrig redaktør

Som man kanskje forstår har oppgaven med å redigere et slikt verk vært en stor en. Men det har også vært en takknemlig jobb, ifølge hovedpersonen selv.

– Jeg er en pasjonert redaktør ettersom jeg setter pris på å samarbeide. Jeg har stor respekt for mine kolleger og liker å få frem tekster på en presis måte. Som redaktør er du forfatternes første leser og kritiker, og ofte utgjør det å diskutere enkelte formuleringer og ordvalg en viktig faglig diskusjon, særlig innenfor humaniora, sier Stausberg, og fortsetter:

– Som redaktør prøver jeg å forutse mulige kritiske innvendinger for å få teksten frem på en tydelig og vanntett måte. I denne håndboken er det nesten utelukkende erfarne forskere som skriver, og dermed har prosessen vært meget profesjonell og målrettet.

Men på et så stort prosjekt må det da ha dukket opp noen utfordringer?

– Det fins alltid unntak, men de få problemene som dukket opp kunne etter hvert løses på en konstruktiv måte. Vi skulle gjerne ha sett flere kvinnelige bidragsytere og flere fra Afrika, Latin-Amerika og Asia. Men, for en gangs skyld klarte vi i alle fall å overholde alle tidsfrister, og stort sett også krav om antall ord. Vel, bortsett fra mine egne kapitler da…, humrer Stausberg avslutningsvis.