Hjem
Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap
Jubilant

Religionsfagets pilgrimsvandrer

Som professor emerita i religionsvitenskap har Lisbeth Mikaelsson intellektuelle utfordringer å bryne seg på. – Jeg tror kulturen i samfunnet er i ferd med å refortrylles, sier hun i dette intervjuet.

Lisbeth Mikaelsson på kontoret
NESTOR: I disse dager fyller professor emerita Lisbeth Mikaellson 80 år. I dette intervjuet deler religionsviteren raust av sin kunnskap.
Foto/ill.:
Religionsoraklene, UiB

Hovedinnhold

Vi møter religionsviteren i hjemmet hennes på Eidsvågsneset, der hun på klare dager har strålende utsikt mot Byfjorden. Blant religionsvitere blir Lisbeths ytringer lyttet til, som professor emerita er hun en av bergens nestorer. I dette intervjuet deler Mikaelsson raust av av sin kunnskap. 

Fascinasjon for religion

Pilgrimsreiser har igjen blitt populære, og som religionsviter har Mikaelsson god innsikt i dette temaet, mer om det senere. Som professor emerita har hun beholdt kontorpulten sin ved UiB. I 2021 skrev hun en atrikkel i antologien St. Sunniva. Irsk dronning, norsk vernehelgen som middelalderforskerne ved Universitetet i Bergen tok initiativ til. 

At hun vokste opp på Kråkerøy ved Fredrikstad, er ikke så godt kjent. Ingen av foreldrene var spesielt religiøse, men Lisbeth gikk på søndagsskolen og likte det godt. Fascinasjonen for religion har vært der siden. I skoletiden pugget hun salmer og Luthers lille katekisme.

Aktiv i Mardøla aksjonen 

Etter cand. mag.-graden fra Universitetet i Oslo ble det en pause fra videre studier. Engasjementet for natur- og miljøvern brakte henne i kontakt med snm – samarbeidsgruppen for natur- og miljøvern, som arrangerte Mardøla-aksjonen sommeren 1970. Aksjonen var rettet mot kraftutbyggingen av Mardalsfossen i Eikesdal i Møre og Romsdal. En aksjon som fikk stor oppmerksomhet i mediene og som står som en viktig symbolhendelse i kampen for urørt natur i Norge. 

– Og det var da du endelig bestemte deg for å studere religionsvitenskap?

– Det skjedde ikke så brått. Jeg gikk oppe i fjellet. Det var i starten av aksjonen, før den ble en mediebegivenhet. Jeg gikk og tenkte på forholdet vårt til naturen; at vi bare kunne ta for oss og bruke naturen som en ressurs, akkurat som det passet oss. Hvorfor var det sånn? Hadde denne naturforståelsen noe med oppfatningen av Gud å gjøre? Var det kristne gudsbegrepet relevant for holdningen til naturen? Mardøla var begynnelsen på en prosess som senere fikk meg til å velge religionsvitenskap som hovedfagsstudium, forteller Mikaelsson.

Kom til Bergen for godt i 1972

– Men hvorfor valgte du Bergen?

– Svaret er dobbelt. For det første hadde religionsvitenskap i Bergen et godt rykte som et interessant og nyskapende religionsfag. Det fristet å prøve det. For det andre var det selve byen. Mikaelsson smiler: 

– Jeg hadde tidligere opplevd Bergen gjennom en sommerjobb på MS Bergensfjord. Under et Nordkapp-cruise reiste vi nedover norskekysten, og på en nydelig sommerdag seilte vi innover Byfjorden på formiddagen. Synet av byen som klatret oppover fjellsiden, Håkonshallen og Bryggen var nesten sjokkartet. Dette er ikke sant, tenkte jeg der jeg sto på dekket. Vi har ikke en så fin by i Norge! På ettermiddagen var vi en gjeng fra mannskapet som drakk kaffe på Wesselstuen. Til lyden av levende pianomusikk nøt jeg en utsøkt hvit dame til kaffen. Hit skal jeg tilbake, før eller siden, konkluderte jeg i mitt stille sinn. 

Doktoravhandling om norsk misjonslitteratur

Som forsker har Mikaelsson vært innom flere felt innen religionsfaget. Kvinner og misjon har hun jobbet mye med. Blant annet har hun god greie på den berømte kinamisjonæren og bergenseren Marie Monsen, en modig kritiker av kvinners underordnete stilling i Norsk Luthersk Misjonssamband. 

– Rundt 1930 var Monsen en internasjonalt kjent predikant og leder for en stor protestantisk vekkelse i Nord-Kina. Marie Monsen (1878-1962) dro til Kina i 1901. Hun var bergenser og en veldig karismatisk person. Hun er vel en av de mest feministiske misjonærene vi har hatt.

I 1930-årene drev hun en stor forkynnervirksomhet. Hun tok steget og sa fra seg lønnen hun fikk fra Misjonssambandet og reiste rundt og fikk hjelp og penger på forskjellige måter. Grunnen til at hun turte dette, var kanskje at hun trodde på Guds ledelse, og at han holder sin hånd over de som overgir seg til hans omsorg og forsyn. Hun ble en toneangivende person i en stor kinesisk vekkelse, som omfattet tusener på tusener av mennesker. Monsens bøker, fra hennes tid som misjonær, er fortsatt svært populære og blir stadig trykt om igjen. 

I en av fortellingene er Monsen på en båt som blir kidnappet av sjørøvere. Historien om denne kidnappingen gikk verden rundt. Monsen sov på øverste dekket og av en eller annen grunn hadde hun fått med seg en kasse med epler. Hun var en relativt kjent misjonær, så leserne var interesserte i hvordan det gikk med henne. Hun fortalte røverne at de var store syndere og at de måtte holde opp med det de drev med. Hun var fullstendig uredd, og ville ikke ha maten de serverte. Kidnapperne trodde det var noe mystisk med denne misjonæren. At hun ikke trengte mat? Men hun hadde jo denne kassen med epler, som de ikke visste om. Så på den tiden var dette faktisk en «world news», ler Mikaelsson.

Opptatt av «refortrylling»

– Hva vil du si om hvordan religionsfaget har utviklet seg fra da du begynte å studere – til slik faget er i dag? Har samfunnsutviklingen gjort at faget har endret seg?

– Ja, det har nok det. Det er jo et svært omfattende fag. All verdens religioner til alle tider, kan studeres innen religionsvitenskap. Tidligere forskning tok gjerne form av tekststudier, men nå jobber mange religionsvitere mer som sosialantropologer. De reiser ut i felten og observerer hvordan religion leves ut i praksis. I hverdagslivet og under høytider. Den materielle og estetiske dimensjonen ved religion er mer påaktet, og samtidsstudier av religiøse kulturuttrykk er kommet for fullt. Tidligere var det en vanlig oppfatning i religionsvitenskapen at religionen var ubønnhørlig på retur. I det moderne samfunn, påvirket av vitenskap, teknologi og religionskritikk er en sterk sekulariseringsteori nå mindre aktuell, sier Mikaelsson. 

– Vi kan med god grunn spørre om kulturen "refortrylles," selv om gudstroen kan synes å være på retur.

Favorittreligion?

– Hvis du skal velge en favorittreligion. Hvilken velger du, og hvorfor? For du kjenner vel til de fleste religioner som finnes?

– For å ta det siste først, det er ufattelig mye mer jeg ikke vet om verdens religioner enn det jeg vet. Det fins jo hundretusener, smiler Mikaelsson. 

– Favorittreligion? Tanken er fremmed. I ungdommen var jeg litt opptatt av buddhismen, men jeg har aldri vært meg bevisst på å lete etter en religion som skulle tiltale meg spesielt. Det er kanskje den kristne sosialiseringen i barndommen som har satt bom for å tenke på religionsmangfoldet som et tilbud jeg kan velge og vrake i. 

– Kan du på en enkel måte forklare hva som er forskjellen mellom islam og kristendommen? 

– En forskjell som ofte fremheves handler om gudsbegrepet. Muslimer ser på Jesus Kristus som en stor profet, men ikke som en del av guddommen. Monoteismen, eller dogmet om at Allah er en, og bare en, står sterkt i islam. I de store kirkesamfunnene står treenighetslæren sterkt, og gudsbegrepene blir derfor ett viktig teologisk skille mellom de to religionene.

Pilegrimsvandringer

I de senere årene har Mikaelsson vært opptatt av den nye pilegrimsbevegelsen i Norge. 

– Hvorfor tror du at pilegrimsreiser er blitt så populære i dag?

– Vel, pilegrimsreiser har vært populære i lange tider i mange samfunn. Katolikkene har for eksempel siden 1800-tallet strømmet til pilegrimsmålet Lourdes i Frankrike, kjent for sin Maria-åpenbaring og kilden som skal ha helbredende vann. Men i den protestantiske verden er pilegrimsaktiviteter noe nytt, forteller Mikaelsson. 

Som kjent avskaffet reformatorene på 1500-tallet både helgendyrkelse og pilegrimsreiser. Omkring 200 millioner mennesker har besøkt Lourdes-helligdommen siden 1860, og den romersk-katolske kirke har offisielt godkjent 68 mirakuløse helbredelser fra kilden som en tror har helbredende vann.

– Er det pilegrimsvandringer til Santiago de Compostela i Nord-Spania som har påvirket utviklingen?

– Ja, oppblomstringen av pilegrimsaktiviteter på protestantisk hold skyldes ikke Lourdes og lignende steder. Inspirasjonen kommer fra pilegrimsvandringene til Santiago de Compostela. Disse vandringene har blitt enormt populære og har en appell langt ut over katolisisme og annen kirkekristendom. Santiago er et gammelt katolsk pilegrimsmål, med en ærverdig katedral og den angivelige relikvien etter St. Jakob, pilegrimenes helgen. Valfarten lå nede da spanske myndigheter og lokale ildsjeler i de siste tiårene av 1900-tallet gikk sammen om å reetablere pilegrimstrafikken som tidligere skapte liv og utkomme for lokalbefolkningen. Det ble satset på vei og vandring for folk som ville gå langt, gjerne i uker. Med merkede ruter og pilegrimsherberger, pilegrimspass og pilegrimsdiplom i Santiago ble det skapt et tilrettelagt rammeverk som har vist seg svært så funksjonelt og attraktivt. 

– Antakelig forutså man ikke den enorme populariteten eller at caminoen, veien, skulle bli et symbol og en åndelig opplevelsesarena for katolikker og protestanter, ateister og tilhengere av andre religioner. Fellesskapet mellom vandrere, gåingen og det enkle pilegrimslivet har vist seg som en suksessoppskrift. Mange har åpenbart behov for å melde seg ut av et travelt hverdagsliv for en tid og overgi seg til langsomheten til fots. Med tilgang til natur- og kulturopplevelser underveis kan en vandring også bli en meningsfull turistreise. Pilegrimsvandringer er derfor som et kinderegg: godt for vandrere og godt for tilbyderne av overnatting og mat og godt for natur og klima. Protestantiske kirker får en ny måte å komme folk i møte på – de kan arrangere pilegrimsvandringer, by på åpne kirker, omvisninger og pilegrimsandakter. 

Også i Norge 

I likhet med enkelte andre land har vi i Norge kopiert pilegrimsmodellen i Spania. Her fins det et merket rutenett kalt St. Olavsveiene med Trondheim som hovedmål. 

– Det er middelalderens valfart til Olav den helliges skrin i Nidarosdomen som forklarer Trondheims status i pilegrimssatsingen – som er en analogi til Santiago de Compostelas posisjon i Spania. Omsider er også en kystrute til sjøs fra Egersund til Trondheim på plass nå og Bergen er blitt regionalt pilegrimssenter. Det gir anledning til for eksempel å øke kjennskapet til Bergens byhelgen, Sankta Sunniva. Hennes helgenskrin i den store Kristkirken på Bergenhus, byens domkirke, tiltrakk seg mange pilegrimer i middelalderen. Vi vet ikke hva som skjedde med Sunniva-relikvien under reformasjonen, dessverre. Kristkirken ble jevnet med jorden av forsvarsstrategiske grunner. 

Vi lurer inn ett siste spørsmål på tampen:

– Hvilke kvinner ser du opp til? 

– De er altfor mange til å nevnes. Men en jeg gjerne vil trekke frem, er avdøde historieprofessor Ida Blom ved Universitetet i Bergen, som jeg hadde gleden av å kjenne. Ida Blom er en nestor innen norsk og internasjonal kvinnehistorie, og var en stor inspirator for studenter og yngre forskere. Som pionér på et nytt forskningsområde har hun satt dype spor etter seg.