Eierskapsregulering

Hvis en mener at mediene betyr en del i samfunnet, kan det være viktig å vite – eventuelt å regulere – hvem som eier mediene. Det kan være et demokratisk problem hvis medieeierskapet er konsentrert om noen få personer eller grupper, og særlig hvis disse personene eller gruppene bruker mediene til å påvirke samfunnet. Samfunnet kan regulere medieeierskapet på to måter: 1) Ved å sette grenser for hvor stor del av mediebransjen en eier kan kontrollere, og/eller 2) Ved å begrense hvilken innflytelse eierne har på innholdet i mediene.

Norge er et land med stor grad av eierkonsentrasjon i mediebransjen (se f.eks databasen Medienorge, som holder oversikt over hvem som eier hvilke mediebedrifter). Begge de to måtene å hindre uheldig eierkonsentrasjon i mediebransjen har blitt prøvd i Norge.

Da staten i 1991 tildelte konsesjoner for den første private, riksdekkende, reklamefinansierte tv-kanalen i Norge, gikk konsesjonen til et konsortium der to av de største medieeierne inngikk sammen med noen finansinstitusjoner: TV 2, der Schibsted (største aviseier mm.) og danske Egmont (stor ukebladeier), fra 2012 er Egmont eneeier. I 1992 gikk en tilsvarende konsesjon for en riksdekkende radiokanal til det svenske Kinnevik-konsernet, som bl.a eide tv-kanalen TV3 (men konsesjonen gikk ikke til den dansk-eide Aller-gruppen, som var rekna som favoritt til å få konsesjonen, men som i tillegg til å være ett av de tre store ukebladforlaga også hadde store eierinteresser i lokalradio – faren for uheldig eierkonsentrasjon i radiosektoren kan ha vært en av grunnene til at konsesjonen heller gikk til Kinnevik). Statens tildeling av konsesjoner bidro altså til å styrke eierkonsentrasjonen. Men etter det, begynte Kulturdepartementet å se problemene med eierkonsentrasjonen.

Partipolitisk har det på Stortinget vært slik at venstresida ønsker sterkere regulering av medieeierskap enn høgresida.

I stortingsmeldinga Media i tida (ikke nettpublisert), uttrykte Kulturdepartementet (kulturminister Åse Kleveland i Gro Harlem Brundtlands (A) tredje regjering) bekymring for eierkonsentrasjonen i norske medier. Dette blei fulgt opp ei utredning om eierkonsentrasjonen, NOU 1995:3. I 1996 la Kulturdepartementet fram forslag om en lov som skulle begrense ytterligere konsentrasjon i eierskapet i aviser, radio og fjernsyn. Man ville ikke gripe inn overfor eksisterende eierskap, men begrense oppkjøp («erverv») for at eierkonsentrasjonen ikke skulle bli enda større. Grensen for når inngrep normalt bør skje, foreslår Departementet satt ved en situasjon der en eier kontrollerer 1/3 markedet (avisopplaget). Hvis to aktører samarbeider, kan grensen komme mye lavere, og Departementet foreslo en absolutt grense på 20 %: Hvis en eier eller gruppe av eiere hadde en eierandel på under 20 % kunne tilsynsmyndigheten ikke gripe inn mot erverv.

Saken ble våren 1997 i Stortingets kulturkomité. For å markere at saksbehandlinga i saker som gjelder inngrep mot medieoppkjøp skal foregå uten politisk innblanding, bestemte Stortinget å opprette et eget tilsyn for medieeierskapssaker (mens Departementet hadde foreslått å legge slike saker under Statens medieforfaltning – seinere er alt slått sammen med andre tilsyn til Medietilsynet, men med spesielle rutiner for saksbehandling og anke). SV ønsket å lovfeste 20 % som grensen for når tilsynsmyndigheten burde gripe inn, og Høyre og Fremskrittspartiet gikk mot hele loven. Men like før sommeren 1997 vedtok Stortinget (dvs. Odelstinget – Lagtinget) loven med klart flertall. Jeg finner ikke den vedtatte lovteksten samla tilgjengelig på nettet, men det var flertallsforslaget fra Kulturkomiteen som blei vedtatt. 

I 2005 blei loven endret. Bondevik II-regjeringa foreslo fem viktige endringer. For det første inkluderte lovgiverne et fjerde medium (i tillegg til aviser, radio og tv): «elektroniske medier», som betydde Internett, men i motsetning til de tre mediene som hadde vært inkludert fra starten, blei det for det fjerde mediet ikke definert hvordan konsentrasjonen skulle reknes ut. For det andre blei grens for når inngrep kunne skje økt fra 1/3 til 40%. Forslaget innebar altså at det krevdes en større eierkonsentrasjonen før myndighetene kunne gripe inn. For det tredje ble det satt en fast grense på 60 % eierkonsentrasjon for regional eierkonsentrasjon (mens dette tidligere var vurdert ut fra skjønn) og Kulturdepartementet fulgte opp med å definere medieregioner. For det fjerde blei det satt faste grenser for multimediekonsentrasjon (hvis en var betydelig eier i ett medium, var det en lavere grense for eierskap i andre medier, og disse grensene var spesifisert i loven). For det femte blei det foreslått en bestemmelse som begrenset muligheten for krysseierskap innen ett medium (at f.eks avisselskaper hadde eierandeler i hverandre). På det viktige punktet om nasjonal konsentrasjon i ett og ett medium, innebar forslaget en liberalisering, mens de andre punktene innebar en presisering. Stortinget vedtok disse forslagene.

Så snart Stoltenbergs rød-grønne regjering tok over høsten 2005 begynte Kulturdepartementet å arbeidet med å få endret grensen for inngrep  tilbake til 1/3 i medieeierskapsloven. Forslaget blei fremmet i 2006, og vedtatt av Stortinget samme år.

Stoltenberg-regjeringa fulgte også opp en annen veg for å begrense medieeierenes makt over mediene gjennom lovgivning: Rett før jul 2007 la Kulturdepartementet (kulturminister Trond Giske) fra forslag til Lov om redaksjonell fridom i media (Ot. prp. nr. 19 2007-2008). Formålet var «å sikre redaksjonell fridom i media», og virkemidlet var at eieren ikke hadde lov til å «instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål, og kan heller ikkje krevje å få gjere seg kjend med skrift, tekst eller bilete eller høyre eller sjå programmateriale før det blir gjort allment tilgjengeleg.» (§ 4). Stortinget (dvs. Odelstinget og Lagtinget, siden dette var en lovsak) behandla saka, som blei vedtatt enstemmig og uten debatt.

Medieeierskapstilsynet og seinere Medietilsynet har vurdert mange oppkjøpssaker, og gjort inngrep i en del mindre saker. Salget av Orkla Media til Mecom (Edda) i 2006 kunne Tilsynet ikke gripe inn overfor fordi det samla opplaget for de solgte avisene ikke var i nærheten av grensen for når Tilsynet kunne gripe inn. Men to viktige saker har blitt tatt opp av Medietilsynet: Etableringen av Media Norge 2007-2009 og salget av Edda Media til A-pressen før jul 2011.

Media Norge-saken starta ved at Schibsted arbeida med å kjøpe aksjemajoriteten i Adresseavisen, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad. Disse fire selskapene skulle slås sammen med Aftenposten, som Schibsted allerede eide, i et nyetablert selskap, Media Norge, der Schibsted skulle ha aksjemajoriteten. Sammen med eierskapet i VG og en betydelig eierandel i Harstad Tidende-gruppen, ville Schibsted da passere grensen kontroll av mer enn 1/3 av avisopplaget i Norge.  I Adresseavisen var det sterk motstand mot å selge til Schibsted, og Adresseavisen blei ikke med i de videre fusjonsplanene. I samband med oppkjøpet av aksjer i Stavanger Aftenblad (den siste brikken som falt på plass i oppkjøpene som leder fram til etableringen av Media Norge), blei Schibsted pålagt å selge en del av de aksjene de eide i Harstad Tidende Gruppen (HTG) og Adresseavisen. Medietilsynet mente at fordi Schibsted var en stor aktør på Internett, var grensen for inngrep i avissektoren ikke 1/3, men 30%, og denne grensen blei overskredet. Etter forsøk på å komme fram til en minnelig ordning med Schibsted, la Medietilsynet i juni 2007 ned forbud mot etablering av Media Norge.

Schibsted anket Medietilsynets avgjørelse til Klagenemnda for medieeierskap. Klagenemnda fattet vedtak om at Media Norge kunne etableres, men opprettholdt kravet om nedsalg i Adresseavisen og Harstad Tidende Gruppen.

Viktige dokumenter knyttet til denne saken lå tidligere på Medietilsynets nettsider.

A-pressens oppkjøp av Edda Media blei tatt opp av Medietilsynet fordi A-pressen etter dette oppkjøpet ville ha langt mer enn 60 % av opplaget i to medieregioner: Østviken (Østfold og deler av Akershus) og Vestviken (Buskerud, Vestfold og Telemark). Et spesielt problem ville oppstå i Skien og Fredrikstad der A-pressen kunne få kontroll med begge de to avisene på stedet (Varden og TA i Skien; Fredriksstad Blad og Demokraten i Fredrikstad). A-pressen godtok å selge Varden og Demokraten, men Medietilsynet krevde i vedtak i august 2012 at A-pressen dessuten skulle selge seks lokale aviser i Østfold og Akershus. Dette anket A-pressen til det som nå heter Medieklagenemnda. Igjen omgjorde Klagenemnda en avgjørelse fra Medietilsynet i ei viktig sak. Et vesentlig element var at Medietilsynet i utrekningen av opplag bare tok omsyn til aviser som kom ut i medieregion Østviken, og ikke så på det betydelige salget av Aftenposten i dette området.

Da Regjeringa Erna Solberg overtok etter stortingsvalget høsten 2013, var ett av punktene under «kultur» i regjeringas politiske plattform («Sundvolden-plattformen»): å «tilpasse eierbegrensningene for medier til ønsket om å sikre mediemangfold, og la Konkurransetilsynet forvalte loven om medieeierskap.» Som ei av de siste sakene kulturminister i Solberg-regjeringa fremmet før hun gikk ut av regjeringa, la kulturminister Thorild Widvey fram forslag om å oppheve medieeierskapsloven og overføre ansvaret for å sikre konkurranse i mediesektoren til Konkurransetilsynet (som er underlagt Næringsdepartementet).  Stortinget (se komitéinnstilling (Innst. 339 L 2015-2016) og debatt/vedtak (7. og 16. juni 2016) vedtok å oppheve eierskapsloven.

Det er i stedet kommet en lov om åpenhet om eierskap i media, som pålegger Medietilsynet å «innhente og systematisere informasjon om eierforholdene» i norske medier, og å gjøre denne informasjonen tilgjengelig for allmennheten.
 

Revidert av HØ 30.07.2017