Bøker: Fastprissystemet og andre særordninger – spørsmålet om boklov

Bøker er i grenselandet mellom kultur, medier og kommersielle produkter. Bøkene er viktige for både det politiske livet (informasjon, ytringsfrihet, demokrati) og for den norske kulturen. På samme måten som f.eks avisene, påberoper bokbransjen seg å skulle fylle et «samfunnsoppdrag». Det er uten tvil riktig, det er eksempler på at det er mindre sjølsensur i bokbransjen enn i avisene. Men bokbransjen omsetter også noen av de mest internasjonale, kommersielle produktene som fins på det norske varemarkedet.

Bokbransjen har aldri vært organisert helt på samme måten som dagligvarer eller klær. Det har vært spesielle regler for omsetninga av bøker. Disse reglene er avtalt mellom to av aktørene i bokomsetninga, forlagene (medlemmene i Den norske Forleggerforening) og bokhandlerne (medlemmene i Den Norske Bokhandlerforening). Den nåværende avtalen kalles «Bokavtalen». Tidligere var dette avtaleverket kalt «Bransjeavtalen».
 
Konkurranseloven (framfor alt § 10) forbyr denne typen avtaler. Avtalene i bokbransjen har derfor vært avhengig av å få unntak fra de generelle bestemmelsene i konkurranselovgivninga. Konkurransetilsynet har siden 1990-tallet vært imot å innvilge slike unntak, men Kulturdepartementet har gått inn for unntak, og normalt har Konkurransetilsynets departement, Næringsdepartementet, gått med på Kulturdepartementets ønsker. Både hensynet til å få gitt ut et best mulig utvalg av norske bøker, og å sikre at det fins bokhandler med godt vareutvalg også utenom de større byene, har vært viktige deler av den kulturpolitiske begrunnelsen for å lage særordninger for bokomsetninga.

Lenge hadde bokhandlene monopol på å selge de fleste av medlemsforlagenes bøker, men dette blei det slutt på i 1999. Det viktigste elementet i bokavtalen nå, er fastprissystemet: Utsalgsprisen for bøker er fastsatt av forlaga, og er tilnærma den samme for alle bokhandler over hele landet i det året boka kommer ut og fram til og med 30. april i året etter, dvs. bokhandler, bokklubber og andre kan gi en rabatt på inntil 12,5% i forhold til den faste prisen, men ikke engang forlagene sjøl har lov til å selge bøker billigere. Et annet element i bokavtalen er skaffeplikten: Alle bokhandler skal med rask lever skaffe sine kunder alle bøker som lagerføres av forlagene. Den nåværende avtalen blei inngått høsten 2009 og blei i 2015 forlenget med to år og gjelder ut 2018. Konkurransetilsynet gikk imot å innvilge to års forlengelse av Bokavtalen, ut fra en vurdering om at avtalen fører til minsket konkurranse og høgre bokpriser enn om bokbransjen fulgte de vanlige reglene for konkurranse.

Sjølve Bokavtalen er ganske komplisert og har mange flere elementer enn det som er nevnt ovenfor.

Det fins en kringkastingslov og en film- og videogramlov, men for bokbransjen er det foreløpig ikke noen slik særlov som regulerer virksomheten (om vi ser bort fra spesiallover som pliktavleringsloven og folkebibliotekloven). Det har imidlertid vært arbeidet med en boklov over flere år, og en slik lov hadde vært sannsynlig om ikke det var kommet et regjeringsskifte i 2013. Medieviterne Tore Slaatta og Helge Rønning ved UiO sto bak en utredning som blei overlevert Kulturdepartementet i februar 2013. Departementet sendte saka på høring til mange institusjoner. Konkurransetilsynet gikk – ikke uventa – imot å beholde fastprissystemet. På grunnlag av utredningen og svara, sendte Regjeringa (kulturminister Hadia Tajik i Stoltenberg II-regjeringa) over til Stortinget et forslag til boklov – Prop. 144 L 2012-2013.  Forslaget innebar å lovfeste fastprissystemet og skaffeplikten). Stortinget behandla forslaget på rekordtid, og vedtok en lov som fikk støtte av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mens Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti gikk imot. Kongen sanksjonerte loven i statsråd 21. juni 2013, og loven skulle tre i kraft 12. september 2014. Men i september 2013 var det nyvalg, de partiene som hadde stemt imot bokloven, fikk flertall på Stortinget og Høyre og Fremskrittspartiet danna regjering (Solberg). I regjeringas plattform (Sundvolden-plattformen), sto det, som ett av den nye regjeringas prioriterte mål: «Regjeringen vil … reversere bokloven». Og det skjedde: 13. desember 2013 fremmet Regjeringa (kulturminister Thorild Widvey i Solberg-regjering) forslag om at bokloven skulle oppheves før den blei satt i verk. Stortinget behandla saka – igjen i rekordtempo – og vedtok endelig at loven ikke skulle settes i kraft 5. juni 2014. Loven som opphevet bokloven blei sanksjonert av Kongen i statsråd akkurat den dagen da bokloven etter den opprinnelige planen skulle tre i kraft, 12. september 2014. I statsråd 19. desember 2014 blei det fastsatt en «Forskrift om unntak fra konkurranseloven § 10 for samarbeid ved omsetning av bøker», som stort sett åpner for å gjennomføre bestemmelsene i Bokavtalen mellom Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen. Ordninga gjaldt for 2015 og 2016. I statsråd 16. desember 2016 ga regjeringa godkjenning for en ytterligere toårig forlengelse (2017-2018). Hvordan utviklinga blir videre, henger bl.a sammen med sammensetninga på Stortinget etter stortingsvalget i 2017.

Bokbransjen ønsker langsiktige og predikerbare markedsbetingelser, og ønsker derfor en boklov, heller enn kortvarige dispensasjoner fra Konkurranseloven.

Revidert av HØ 2/8-2017