Pressestøtte

Den statlige støtta til aviser (papiraviser) har to hovedkomponenter: (i) Avisene er fritatt for merverdiavgift (moms), og (ii) En del aviser får statlige tilskudd (subsidier), det viktigste av disse er produksjonstilskuddet. Begge disse støttetiltakene er under diskusjon.

I 1935 blei det innført ei omsetningsavgift (omseteningsskatt) i Norge. Aviser var en av meget få varer på markedet som slapp denne avgifta. I 1970 blei omsetningsavgifta erstatta med den mer omfattende merverdiavgifta. Sjøl om Finansdepartementet ikke ønsket det, fikk pressa fortsatt fritak. Denne støtta går til alle aviser, og de som tjener mest på den, er de største, særlig løssalgsavisene. Fritaket gjaldt papirutgaver av avisene, ikke det som formidles digitalt. Etter hvert som mer og mer av aviskonsumet er flytta over på digitale plattformer, skapte ulikheten i skattlegging problemer. Dette kommer vi tilbake til utover i artikkelen.

Den direkte pressestøtta blei innført i 1969 for å opprettholde en «differensiert dagspresse». I praksis betydde det å forsøke å hindre nedlegging av nr. 2-aviser og å opprettholde partipressa lokalt. Det viste seg at pressestøtten for liten til å kunne hindre nedlegginger, og flere forhold bidro til at partitilknytninga for avisene blei mer utydelige. Pressestøtta har likevel vært med på å sikre små lokalaviser og noen nr. 2-aviser. Men den har ikke minst vært viktig for å bevare såkalte riksdekkende, meningsbærende aviser (Klassekampen, Vårt Land, Nationen, Dagsavisen mm). Også Dagens Næringsliv var i en periode avhengig av pressestøtten for å overleve.

Norge har veldig mange aviser og – sammen med Japan – verdens største avissalg per innbygger. Dette henger bl.a sammen med pressestøtten.

Begge støtteordningene ble vurdert av det såkalte Dagspresseutvalget, som la fram sin innstilling i 2000: NOU 2000:15 Pressepolitikk ved et tusenårsskifte. Utvalgets forslag har vært ute til høring da Kulturdepartementet (Kulturminister Ellen Horn i Stoltenberg I-regjeringa) la fram ei stortingsmelding der mange mediespørsmål blei tatt opp, bl.a pressestøtta. Meldinga blei behandla av Stortinget i april 2002, dvs. etter at Bondevik II-regjeringa var tilrådt. Regjeringa hadde foreslått at pressestøtta stort sett skulle fortsatte uendra.

Fallet i salget av papiraviser fra omkring tusenårsskiftet og ekspansjonen i bruken av nettaviser har ført til en fornyet interesse for å diskutere pressestøtten. Høsten 2009 blei det oppnevnt et utredningsutvalg som skulle se på ulike former for mediestøtte (NRKs finansiering var holdt utenfor). Utvalget vart bl a innom Universitetet i Bergen for å få innspill til sitt arbeid. På Instituttets nettavis, Vox Publica, har Nina Kvalheim laget et referat fra et seminar om presse- eller mediestøtte som blei holdt på Instituttet høsten 2009. Utvalget la fram sin innstilling rett før jul 2010: NOU 2010: 14 Lett å komme til orde, vanskelig å bli hørt – en moderne mediestøtte. Utvalget var delt i synet på viktige spørsmål. En fraksjon foreslo at moms-fritaket burde fortsette for papiraviser, mens elektroniske aviser – som i dag betaler full moms – burde få en redusert moms-sats. En annen fraksjon gikk inn for at både papiraviser og digitale redaksjonelle tjenester skulle få en 8 % momssats. Utvalget ville fortsette en ordning med produksjonstilskudd, men gikk inn for nye kriterier for tildeling, der brukerbetaling, nettodekning og eventuelt redaksjonell bemanning burde brukes som kriterium for fordelinga.

Forslaget om å likestille nyhetsmedier på papir og i elektronisk form, blei etter hvert tatt til følge, men med 0-sats for begge publiseringsformer. Norge måtte ha godkjenning fra ESA (EFTAs overvåkingsorgan, som kontrollerer at Norge, Island og Lichtenstein overholder bestemmelsene i EØS-avtalen) før dette blei iverksatt. Før jul i 2015 blei det sendt beskjed om at Norge ønsket å innføre momsfritak også for elektroniske aviser etc., og etter kort tid blei dette klarert av ESA. Fra 1. mars 2016 blei ordninga gjennomført.

Noen omfattende omlegging av mediestøtteordningene er ikke kommet på grunnlag av NOUen fra 2010.

Departementet (kulturminister Thorild Widvey i Solberg-regjeringa) la etter ønske fra Arbeiderpartifraksjonen i Kulturkomiteen i Stortinget fram ei stortingsmelding om Produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier. Forslaget gikk imot forslaget om at pressestøtta skulle økes noen, med sikte på å styrke særlig de minste lokalavisene. Dette fikk oppslutning i Stortinget.

Beløpet som hvert år bevilges som produksjonstilskudd og til de andre, direkte støtteordningene til avisene, fastsettes av den årlige budsjettbehandlinga i Stortinget (se Kulturdepartementets årlige budsjettforslag (Prop. 1 S KUD og den tilhørende stortingsdebatten– se f.eks Prop. 1 S (2016–2017) For budsjettåret 2017 Utgiftskapitler: 300–342 Inntektskapitler: 3300–3342 og 5568). Informasjon om fordelinga av støtten er også lagt ut på Medietilsynets nettsider. Der fins også oversikt over hvor mye de enkelte avisene fikk i produksjonstilskudd i 2016. Mediestøttebasen viser hvor mye de enkelte avisene har fått oså tidligere år, både produksjonstilskuddet og andre støtteordninger (ved å velge år = 2016 og velg tilskutt = produksjonstilskudd, og la velg fylke og velg kommune stå blankt, får en ut liste over hvor mye hver avis fikk i produksjonstilskudd i 2016).

Revidert av HØ 2/8-2017