Kartlegging

Hensikten er at man får fanget opp om ubehagelige reaksjoner viser en reduksjon i løpet av den første tiden (måneden) etter en traumatisk hendelse, eller om reaksjonene forblir uendret eller øker. Det er også viktig å kartlegge om det har kommet til symptomer som ikke var tilstede rett etter hendelsen, som for eksempel panikkanfall, depressive symptomer eller søvnvansker. Et viktig kriterium er om den som er berørt selv, opplever at det går rett vei og opplever at det bedrer seg.

Tidspunket for å kartlegge kan variere med hendelses- og reaksjonenes alvorlighetsgrad og kan gjøres flere ganger i løpet av kontakten med vedkommende. Det anbefales å gjennomføre i alle fall en systematisk kartlegging rundt en måned etter en traumatisk hendelse.

Når det gjelder behovet for å kartlegge eventuelle kompliserte sorgreaksjoner hos etterlatte ved brå død, anbefales det at man venter med slik kartlegging til det er gått 2-4 måneder (Prigerson et al., 2008).

Et kartleggingsintervju kan, i tillegg til kartlegging av dagligfungering, inneholde følgende elementer:

• Beskrivelse av selve hendelsen, dersom dette er første samtale med vedkommende. Formålet med dette er å få en oversikt over den traumatiske hendelsen og omfanget av traumatisering som grad av trussel, eksponering for ubehagelige sanseinntrykk og grad av kontrolltap.
• Hendelsens betydning for den som er berørt, og hvordan hendelsen vurderes på kartleggingstidspunktet: Beskrives hendelsen som smertefull, fullstendig ødeleggende eller som mindre truende i dag enn like etter at det skjedde?
• Den berørtes bakgrunn med fokus på risikofaktorer som tidligere traumatisering, tidligere psykiske lidelser og andre belastninger.
• Beskrivelse av symptomer som har kommet som en følge av hendelsen, med spesiell vekt på symptomer på PTSD, depresjon og ulike former for angst. Her er det viktig å være oppmerksom på at slett ikke alle forteller om alle symptomer av seg selv, og det kan være nødvendig å spørre konkret om de forskjellige symptomene forekommer, særlig gjelder dette invaderende tanker og bilder, tanker om å ville skade seg selv eller å ville dø.
  • Eksempel på spørsmål:
  • Har du i løpet av siste måneden opplevd… (beskrivelse av symptomet)
  • Kan du fortelle hvor ofte du opplever dette? Mange ganger i uken, hver dag, mange ganger pr. dag?
  • Når du tenker tilbake til den første uken etter hendelsen, vil du si at reaksjonene dine er sterkere i dag enn da? Kommer de oftere?
  • Påvirker disse symptomene hverdagen din på noen måte? Er det noe du blir hindret i å gjøre? Påvirker symptomene deg på skolen eller på jobben (dersom vedkommende ikke er sykmeldt)?
  • Finnes det ting du fremdeles kan glede deg over i tilværelsen?
  • Synes du selv dette går riktig vei?
• Det er grunn til bekymring dersom det kommer frem i intervjuet atvedkommende fremdeles er:
  • Svært oppskaket, urolig og redd mesteparten av tiden
  • Oppfører seg svært annerledes sammenlignet med før hendelsen
  • Ikke fungerer på jobb eller skole
  • Bruker for mye medisiner eller drikker for mye
  • Blir lett skremt og har hyppige mareritt
  • Har store søvnvansker som sen innsovning, stadige mareritt eller altfor tidlig oppvåkning
  • Ikke kan stoppe å gruble over den traumatiske hendelsen og ikke har rom for andre tanker
  • Stadig plages av invaderende minner om ubehagelige sanseinntrykk
  • Ikke kan glede seg over noe i livet
  • Opplever livet som meningsløst og seg selv som verdiløs
  • Stadig opprettholder sikkerhetsatferd, f.eks. at en må ha noen med når man går ut, ikke kan være hjemme alene, ikke klarer å sove alene. Det er ekstra grunn til bekymring dersom behovet for å kjenne seg trygg går ut over livsutfoldelse og daglig fungering.

Dersom det er tydelig at både symptomer og intensitet er uendret eller forverret, er det grunn til å vurdere henvisning til kvalifiserte behandlere, som lege eller psykolog. Dersom det ser ut til å være en liten endring til det bedre, og den som er berørt ønsker å se det an, bør det avtales en oppfølgingssamtale etter en uke, for pånytt å vurdere behov for videre henvisning. Mange risikofaktorer mht. bakgrunn og nåværende situasjon bør også føre til tett oppfølging.

Ved kartlegging av barns symptomer, er det alltid viktig å lytte til foreldrenes vurderinger av barnets tilstand. Jo yngre barnet er, jo mer generelle vil symptomene være, og desto vanskeligere vil det være å få disse frem i samtale eller ved observasjon. Førskolebarn viser ofte at de har det vanskelig gjennom generell mistrivsel, ved klenging på de voksne, angst, søvnvansker, spiseproblemer, raserianfall og gjennom en generell tilbakegang i utvikling. Foreldre eller andre som står barnet nær, vil være de nærmeste til å vurdere en slik endring. Kriteriene vil være om barnet har sluttet å mestre ting det mestret før hendelsen, som å kle på seg, gå på toalettet og om barnet ser ut til å ha mindre glede av aktiviteter det satte pris på tidligere (eks. lek, være sammen med venner og delta i fritidsaktiviteter). Dette vil også være reaksjoner som er viktige å vurdere hos eldre barn. Etter hvert som barna blir eldre, vil traumereaksjonene og symptomene på komplikasjoner bli stadig mer lik de symptomene som voksne viser. (se – Barn/Unge)

Det finnes standardiserte intervju utviklet for å kartlegge traumereaksjoner, som f.eks. PTSD. Et av de mest kjente av disse er Clinician Administered Post Traumatic Stress Interview (CAPS) (Blake et al., 1990). Dette intervjuet må gjennomføres av en erfaren kliniker med spesiell opplæring i bruk av intervjuet.

Spørreskjema kan være nyttige supplement til kartleggingsintervju og kan noen ganger fange opp symptomer som intervjuet ikke får frem. Det er viktig å være klar over at spørreskjema i seg selv ikke kan være det eneste grunnlaget for å stille en diagnose, men kan bidra til å kartlegge symptomer. Følgende instrumenter er i utstrakt bruk og tilfredsstiller krav til validitet og medfører relativt liten påkjenning for dem som skal fylle ut:

Eksempel på spørreskjema som kartlegger symptomer på Posttraumatisk Stress:

• Acute Stress Disorder Scale (ASDS); (Bryant, Moulds & Guthrie, 2000), er et spørreskjema basert på 19 akutte stress-symptomer
• Impact of Event Scale (IES-22), er en utvidelse av et skjema utarbeidet av Horowitz et al. (1979) og måler graden av påtrengende tanker og minner (IES-I), unngåelse av det som har hendt (IES-Avoidance) og kroppslig aktivering (IES-Arousal)
• Impact of Event Scale finnes også i en versjon for barn, se Children and War. For en gjennomgang av andre screeningsinstrumenter for traumereaksjoner hos barn, se Dyregrov og Raundalen, 2002
• Posttraumatisk symptomskala-10 (PTSS-10) er et annet måleinstrument som har vist seg egnet til overvåkning og screening av personer med krisereaksjoner og posttraumatiske stressreaksjoner (Holen, Sund &Weisæth, 1983). PTSS-10 har også vist seg å kunne identifisere personer som er i ferd med å utvikle posttraumatisk stresslidelse (PTSD). PTSS-10 er et grovt diagnostisk instrument og må følges opp av mer omfattende strukturert diagnostisk intervjuing

Eksempel på spørreskjema som kartlegger generelt fysisk/psykisk ubehag:

• General Health Questionnaire (GHQ), er et mye brukt spørreskjema, utarbeidet av Goldberg (1978). GHQ kartlegger psykisk stress, angst, depresjon og somatiske plager, med utslag i f.eks. hodepine, sosial fungering og søvnvansker
• Symptom Checklist – 90-R (SCL-90-R); (Derogatis, 1983) er et annet hyppig brukt måleinstrument som viser generelt psykisk ubehag

Eksempel på spørreskjema som kartlegger symptomer på depresjon:

• Beck Depression Inventory – 2 (BDI-2); (Beck et al, 1996) er et spørreskjema med 21 spørsmål som måler intensitet av depresjon
• Montgomery, Aasberg Depression Rating Scale (MADRS); (Montgomery & Åsberg, 1979), et spørreskjema laget for å fange opp symptomer for depresjon i allmennpraksis. Skjemaet graderer alvorsgraden i poeng og foreslår behandling ut fra alvorsgrad

Eksempel på spørreskjema som kartlegger symptomer på angst:

• Spielberger State-Trait Anxiety Inventory (STAI); (Spielberger et al, 1983) er et spørreskjema på 40 spørsmål som måler ”state” (angst her og nå) og ”trait” (angst som en karakteristisk måte å reagere på)

Eksempel på spørreskjema som kartlegger symptomer på kompliserte sorgreaksjoner:

• Inventory of Complicated Grief (ITG); (Prigerson et al., 1995) er et spørreskjema som kartlegger kontinuerlige tanker på avdøde, søken og lengting, vantro, gråt, og vedvarende vansker med å akseptere det som har skjedd

Alle referanser finnes under Referanser.