Barne og unge

Små barn tenker og oppfatter kvalitativt annerledes enn større barn og voksne. De tenker og bruker språket konkret og mestrer ikke begreper som for alltid, evig og død. Informasjon og kommunikasjon må tilrettelegges i forhold til dette, slik at ordene man bruker blir forståelige. For eksempel kan bruken av uttrykket ”sovne inn” om døden, oppfattes helt konkret av førskolebarn og føre til fantasier om at barnet selv kan dø når det sovner. Informasjon om at ”mor er reist til himmelen”, kan føre til bekymringer om mor kan bli påkjørt av flyene eller fryse veldig der oppe i luften.

Barn er opptatt av de konkrete sidene ved tilværelsen, og reaksjoner vil ofte komme i de situasjoner som innebærer endringer i faste rutiner, som morgenstell, henting og bringing til barnehagen, måltider og legging. Små barn reagerer i korte perioder og kan kjenne på savn og sorg i det ene øyeblikket og leke og ha det fint det neste. Dette medfører av og til at barnets reaksjoner blir undervurdert, og at man tenker at små barns reaksjoner er mindre alvorlige og går lettere over enn voksnes. Det er lite som tyder på at dette er riktig, snarere ser det ut til at bearbeiding av belastende hendelser er en langvarig prosess som foregår gjennom hele oppveksten. Etter hvert som barna blir eldre, tenker de og forstår hendelsen på stadig nye måter. Det er viktig å legge til rette for dette ved å være åpen og lydhør for å snakke om vonde hendelser, og gi informasjon om hendelsen på nytt og på nytt etter hvert som barnet blir eldre.

For råd til foreldre med barn i sorg, se www.krisepsykologi.no.

Vanlige reaksjoner i denne aldersgruppen kan være:

• Økt engstelse og uro
• Sterke reaksjoner på forandring i rutiner
• Problemer med å forstå hva som har hendt
• Mareritt
• Vegring mot å legge seg, vansker med å falle i søvn og urolig søvn
• Somatiske plager, vondt i magen
• Unngåelse av det som minner om hendelsen
• Repetisjonslek, gjentagelse av hendelsen i lek, tegning og på andre måter
• Økt avhengighet, klenging og sterk vegring mot å skilles fra omsorgspersonene
• Tilbakegang i utvikling (regresjon), for eksempel ved å ”glemme” innarbeidede ferdigheter som å gå på toalettet, kle på seg selv
• Sinne og aggresjon

For en beskrivelse av reaksjoner når små barn utsettes for seksuelle overgrep – se veilederen for overgrepsmottak. For utdyping av skademekanismer når små barn utsettes for vold og overgrep, se www.krisepsyk.no/komplekse traumer. For overgrep som trussel mot mors og fars omsorg, se www.krisepsyk.no/voldsprosjektet, bulletenger.

Reaksjonene kan vare ved i lang tid etter hendelsen, og det kan være betydelig usikkerhet blant omsorgspersonene om når de kan forvente en normalisering. Her er det ingen klare retningslinjer. Støtte og rådgiving til omsorgspersoner med hensyn til både å gi barnet tid og å stimulere til ny selvstendighet i takt med at barnet blir tryggere er viktig.

Skolebarn vil forstå mer av det som har skjedd og av konsekvensene av dette, de har lettere for å forstå abstrakte begreper som ”død” og ”for alltid”, og fordi de har større ordforråd, vil de ha lettere for å snakke om det som har skjedd og om sine reaksjoner på hendelsen. Samtidig vil økt evne til å forstå rekkevidden av det som har skjedd, også gjøre dem mer utsatte for angst og bekymringer og for skyldfølelse, enten fordi de kan tro at de har vært direkte eller indirekte medansvarlig i det som har skjedd, eller fordi de ikke synes de oppførte seg slik de skulle mot personer som er blitt rammet.

Barn i denne aldersgruppen kan lett forstrekke seg og forsøke å usynliggjøre seg selv, slik at en lett glemmer at de har sine egne reaksjoner på det som har skjedd. De fleste barn vil være svært sensitive overfor reaksjoner hos de voksne og opptatt av å ikke gjøre deres situasjon vanskeligere. Noen vil forsøke å virke ekstra glade og fornøyde for ikke å vekke bekymring. Andre kan få sterk skyldfølelse over å ha det fint eller ved å delta i lystbetonte aktiviteter.

Dette er temaer det er viktig å fokusere på, både når en gir foreldre råd, og når en snakker med barna. Som de små barna, er også større barn opptatt av hva som vil skje i hverdagen deres, og om det som har skjedd vil føre til store forandringer.

Vanlige reaksjoner i denne aldersgruppen kan være:

• Mareritt
• Søvnvansker, både vansker med å sovne og hyppige oppvåkninger
• Påtrengende tanker og sanseinntrykk fra hendelsen som er vanskelig å få ut av hodet
• Konsentrasjonsvansker
• Unngåelse av det som minner om hendelsen
• Somatiske plager, ofte mer varierte enn hos de mindre barna, som hodepine, magesmerter og kvalme
• Sinne og aggresjon
• Tristhet og sorg
• Motorisk uro og rastløshet
• Grubling over det som har skjedd
• Vansker i sosial kontakt med jevnaldrende som ikke har delt den samme erfaringen. En opplevelse av å være annerledes og av å ha ”vokst fra” de andre på samme alder
• Overyting for å hjelpe de andre i familien. Enkelte barn kan forsøke å gjøre seg ”usynlige” i forsøket på å lette situasjonen for de andre i familien

Barn i denne aldersgruppen kan ha god nytte av å delta i gruppesamtaler og gruppeaktiviteter med fokus på det som har skjedd og på hva som kan lindre vonde tanker og følelser. For en gjennomgang av metoder som kan benyttes i slike grupper se Straume, 1999 og Smith et al., 1999.

For en beskrivelse av reaksjoner når barn i denne aldersgruppen utsettes for seksuelle overgrep, se Overgrepsmottak, veileder for helsetjenesten, Helsedirektoratet. For en utdyping av skademekanismer når små barn utsettes for vold og overgrep, se www.krisepsyk.no/komplekse traumer. For overgrep som trussel mot mors og fars omsorg, se www.krisepsyk.no/voldsprosjektet, bulletenger.

Det er stor forskjell på en 13 åring og en 20 åring. Utviklingsspennet i denne aldersgruppen er stort, og forskjellene mellom unge mennesker på samme alderstrinn er også store.

13-16 åringene går gjennom store kroppslige forandringer, er opptatt av egen utvikling og av å være mest mulig lik de andre på samme alder. De vil gjerne være selvstendige og klare seg selv, men er fremdeles avhengige av de voksne. Måten de tenker og løser intellektuelle problemer på, er ofte på høyden med de voksnes, mens evnen til å tolerere og ha kontroll over følelsesmessig ubehag kan være dårligere enn den var få år tidligere.

15-18 åringene kan være dårligere til å planlegge fremover, til å forutse risiko og i opposisjon til autoriteter. Kombinasjonen av en voksen måte å tenke på og ukontrollerbare følelser, kan gjøre traumatiske hendelser ekstra vanskelig å takle. Forventningen om å være voksen og selvstendig, kolliderer med sterke følelser, og gjør det umulig å fremstå som den man ønsker å være. Noen velger å takle konflikten med å distansere seg mest mulig fra det som har hendt. De vil ikke bli minnet om hendelsen, de ønsker ikke å snakke om det som har skjedd og de unngår å oppsøke situasjoner eller personer som minner dem om hendelsen. Unge mennesker er den gruppen som i minst mulig grad oppsøker og ønsker å ta imot hjelp etter kriser og katastrofer.

Mange unge blir gående alene med reaksjonene sine og tror at de er unormale. De søker gjerne til jevnaldrende, men dette trenger ikke bety at de snakker med venner om hvordan de har det. Ofte må det en ytre styring og organisering til, for eksempel i form av gruppesamtaler, for å få unge mennesker til å dele tankene og reaksjonene sine med hverandre. Når det skjer, betyr det ofte stor lettelse for den unge, som oppdager at skremmende tanker og følelser deles av flere og faktisk er vanlige.

I likhet med yngre barn, kan unge forsøke å gjøre seg usynlige etter en krise. Mange prøver å være så selvstendige som mulig, for å være minst mulig til bry for de voksne. En god del tror at de voksne som er involverte i krisen, har det verre enn dem selv og kan forsøke å skåne de voksne gjennom å ikke vise hvordan de selv har det. Dagens samfunn stiller store krav til mestring og unge mennesker skal så snart som mulig gjenoppta skolearbeid, yte som tidligere og fungere i fritidsaktiviteter på samme måte som før. Behov for å sette ned tempoet, kan fort bli møtt med mistenksomhet og tolket som forsøk på å sluntre unna.

Unge som opplever kritiske hendelser, kan oppleve at troen på fremtiden og forventningen om et godt liv blir rokket ved. Dette kan føre til at de mister motivasjonen for skolearbeid og for å planlegge fremtiden. Noen forsøker også å døyve emosjonelt ubehag ved hjelp av rusmidler. Å oppleve en krise eller katastrofe øker risikoen for å starte opp et misbruk. Samtidig er det viktig å huske at mange unge mennesker opplever stor personlig vekst og modning når de går i gjennom traumatiske hendelser. Mange ungdomsgrupper viser stor evne til å støtte hverandre og gjennomfører spontant lindrende ritualer og etablerer møtepunkter som bidrar til å hjelpe hverandre gjennom krisen.

For en mer detaljert gjennomgang, se Bugge, K. (1997) og Bugge, Schrader, & E. Grelland (2004) sitt hefte om ”Ungdom og sorg”.

Eksempel på reaksjoner i denne aldersgruppen:

• “Voksne” tanker, kombinert med ”barnslige” følelser, en slik blanding av reaksjoner kan være vanskelig å takle og å sette ord på
• Sterke unngåelsesreaksjoner, både av det som minner om hendelsen og av å snakke om hendelsen. Forsøk på å unngå emosjonelt ubehag kan føre til bruk av rusmidler og til selvskading og risikoatferd
• Rask modning og vekst
• Sinne og aggresjon
• Rastløshet og uro
• Tristhet og sorg
• Grubling og skyldfølelse
• Vansker i kontakt med jevnaldrende

For en mer detaljert beskrivelse av reaksjoner når barn i denne aldersgruppen utsettes for seksuelle overgrep, se Overgrepsmottak, veileder for helsetjenesten, Helsedirektoratet. For en utdyping av skademekanismer når barn utsettes for vold og overgrep, se www.krisepsyk.no/komplekse traumer. For overgrep som trussel mot mors og fars omsorg, se www.krisepsyk.no/voldsprosjektet, bulletenger.

Dissosiering kan være en konsekvens av gjentatte traumatiske opplevelser i barndommen som seksuelle overgrep og vold. For en mer detaljert beskrivelse, se Reaksjoner.

Barn og unge som dissosierer, kjennetegnes av flere symptomer som:

• oppmerksomhetsproblemer
• lærevansker og store svingninger når det gjelder prestasjoner
• hyppig dagdrømming og episoder med transelignende tilstander som kan være utløst av stimuli som minner barnet om traumet
• hørselshallusinasjoner
• aggresjonsutbrudd og/eller episoder med seksualisert atferd som de ikke husker så mye av
• snakker med rar stemme
• krangler/snakker med seg selv og med fantasifølgesvenner
• har fantasifølgesvenner som oppleves som negative