Lovpålegg

I. Lov om helsetjenesten i kommunene (LOV 1982-11-19 nr 66), er utgangspunktet for kommunenes ansvar for psykososial bistand til kriserammede. I § 2-1 heter det at: ”Enhver har rett til nødvendig helsehjelp i den kommunen der han eller hun bor eller midlertidig oppholder seg”. Parallelt med slik bistand har kommunene også plikter i forhold til å stimulere til egenomsorg og stimulere det sosiale nettverket til å støtte, jfr. § 1-2: ”Kommunen skal ved sin helsetjeneste fremme folkehelse og trivsel og gode sosiale og miljømessige forhold, og søke å forebygge og behandle sykdom, skade eller lyte. Den skal spre opplysning om og øke interessen for hva den enkelte selv og allmennheten kan gjøre for å fremme sin egen trivsel og sunnhet og folkehelsen” (ibid:1982). Lov om helsetjenesten i kommunene pålegger dessuten kommunene et forebyggende ansvar i henhold til § 1-4: ”Kommunens helsetjeneste skal til enhver tid ha oversikt over helsetilstanden i kommunen og de faktorer som kan virke inn på denne. Helsetjenesten skal foreslå helsefremmende og forebyggende tiltak i kommunen” (ibid:1982).

Lov om helsemessig og sosial beredskap (LOV 2000-06-23 nr 56) som trådte i kraft 1. juli 2001, krever tverrfaglig og tverretatlig samordning av kommunenes kriseberedskap. I § 1-1 heter det: ”Formålet med loven er å verne befolkningens liv og helse og bidra til at nødvendig helsehjelp og sosiale tjenester kan tilbys befolkningen under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid.” Loven pålegger også alle virksomheter som er involvert i oppfølgingen etter kriser og ulykker, å lage beredskapsplaner, jfr. § 2-2. I høringsnotat av 16. 02. 2001 heter det at: ”For at loven skal få størst mulig effekt, må hver enkelt virksomhet foreta en gjennomgang av eget ansvarsområde og utarbeide en beredskapsplan på bakgrunn av de vurderinger virksomheten gjør seg i dette arbeidet. Et viktig element i dette er derfor innføring av lovfestet plikt til å utarbeide beredskapsplaner”. Det setter mer spesifikke krav til organisering av tjenestene enn i Kommunehelsetjenesteloven (over) når loven for kriseberedskap i helse- og sosialsektoren forutsetter tettere tverrfaglig- og etatlig lokal samordning. Retningslinjene er, slik det er tidligere omtalt, først og fremst rettet mot pålegget om at alle helse- og sosialinstitusjoner bør samordne sine krefter i grupper eller kriseteam, samt å utarbeide rutiner for psykososial omsorg etter kriser og katastrofer. I forskriftene til loven om krav til beredskapsplanlegging og beredskapsarbeid (2001.07.23 nr 0881) presiseres det at ”Beredskapsplanen skal også omfatte informasjonstiltak”. Den foreslåtte”sjekklisten” gir innhold til de strukturer Sosial- og Helsedepartementet forespeiler i sitt lovforslag (jfr. over).

Lov om helsepersonell (Helsepersonelloven) (LOV 1999-07-02 nr 64), er en tredje lov som indirekte også er viktig for kommunenes psykososiale kriseberedskap. Kapittel 5, § 21-29, som omhandler ”Taushetsplikt og opplysningsrett” vil være sentral for kommunenes og kriseteamenes utøvelse av planer for psykososial omsorg. I § 25 heter det: ”Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp”. Forhold som regulerer taushetsplikt og opplysningsplikt er for øvrig omtalt i Helsetilsynets utredning nr. 3-2001.

Rundskriv nr. IK-22/92 “Plutselig, uventet død i spedbarnsalder – krybbedød; rutiner og oppfølgning“ ble i 1992 sendt fra Helsetilsynet til landets sykehus, leger og helsesøstre. Det omhandler rutiner for oppfølging etter plutselig, uventet død i spedbarnsalder. Hensikten med rutinene var ”å redusere belastningene for foreldrene så mye som mulig”. Sykehusinnleggelse av det døde barnet ble obligatorisk, for å kunne undersøke barnet medisinsk, slik at foreldre skulle slippe direkte kontakt med politi, og ikke minst for at pårørende skulle sikres videre psykososial oppfølging av helsepersonell. Videre presiseres det i skrivet at”kommunehelsetjenesten bør utarbeide rutiner for oppfølging”, for at primærhelsetjenesten skal kunne fortsette oppfølgingen fra sykehusets team, evt. ta hele oppfølgingen når sykehusoppfølging er uhensiktsmessig. Helsesøster nevnes som spesielt sentral i oppfølgingen, og som et bindeledd mellom oppfølging i sykehus og i primærhelsetjenesten.

Rundskriv 1-4/99 ”Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006”Stortingsmelding nr 25 (1996-97). Behovet for utbygging av tjenestetilbudet innen psykisk helse beskrives gjennom åpenhet og helhet om psykiske lidelser og tjenestetilbudene. Stortinget vedtok under behandling av St prp nr 63 (1997-98)”Opptrappingsplan for psykisk helse 1999–2006” at tjenestetilbudene skal styrkes betydelig i løpet av de nærmeste 8 år. Her nevnes traumatisk stress spesifikt i forbindelse med forebygging og behandling av psykisk helse. Planen tar utgangspunkt i et mål om å legge større vekt på en samfunnsutvikling hvor kulturelle og menneskelige verdier, desentralisering, familie og nærmiljø og mer rettferdig fordeling står sentralt. Planen ble utvidet til å gjelde ut 2008. Hovedområdene i opptrappingsplanen var:

• Brukermedvirkning
• Informasjonssatsing (”Noe å snakke om…?”)
• Kommunene
• Spesialisthelsetjenesten
• Personell og kompetanse

(Se: Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999 – 2008) Det fins dessuten en rekke styringsdokument for kommunene i de regionale helseforetakene (vedtak og dokumenter) om helsepolitikkens innhold. Disse kan studeres gjennom lenker i helseforetakene.