Stewartia pseudocamellia
Stewartia er en slekt i tefamilien som vi har hatt i våre samlinger i over 30 år. Det finnes om lag 20 arter av Stewartia i østlige Nord-Amerika og Øst-Asia, hvorav hele 14 forekommer kun i Kina! Mange av artene er vintergrønne.
Hovedinnhold
Vitenskapelig navn: Stewartia pseudocamellia Maximowicz
Norsk navn: Japanstuartia, japanstewartia
Utbredelse: På torvjord i fjellområder i Japan og Sør-Korea.
Slekten Stewartia ble opprinnelig oppkalt etter jarlen av Bute, John Stuart (1713-93). Han var statsminister i England en kort periode og en av foregangsmennene for opprettelsen av Kew Gardens ved London i 1759-60.
Linné beskrev slekten basert på den amerikanske arten Stewartia malacodendron, som var en sensasjon da den første gang blomstret i England i 1742. En tegning av en plante fra hagen til John Stuart ble sendt til Linné av vennen, Dr. Isaac Lawson med en dedikasjon der jarlen av Butes navnet var feilstavet "Stewart". Dermed ble dette stavemåten i planteslektens navn, og siden Linné holdt fast ved den i alle sine utgivelser, er den nå allment akseptert. På norsk foretrekker vi å stave ordet slik det skal uttales: stuartia.
På Milde har vi siden før 1980 hatt fire asiatiske arter av slekten. De trives alle forbausende godt og danner små, sommergrønne trær som med sine uvanlig store blomster vekker berettiget oppsikt i blåbærfuruskogen fra begynnelsen av juli til ut i august. Fra kulerunde knopper åpenbares store, hvite og skålformete blomster med masser av gule pollenbærere i midten.
Vår favoritt er japanstuartia. Den kjennes på sine korte, silkehårete begerblad og på mønsteret i barken, der merkene etter flakene som skaller av, kan minne om landene på et kart. Om høsten farges bladverket vakkert i gule og rødlige toner, og de store, brune frøkapslene modnes og sprekker opp i fem fliker. Når blomstringen er over, visner ikke blomstene, men drysser hele og kan bli liggende kledelig blant mose og lyng i skogbunnen et par - tre dager. Spesielt vakker er en form som stammer fra frø samlet av Ernest H. Wilson i Korea i 1918. Den utmerker seg ved at blomstene er flatere og større (til 7 cm tvers over) enn vanlig for arten.
Japanstuartia er som de andre artene i slekten tilpasset sur torvjord og trives best i fuktig klima med mye nedbør. På Milde setter den årvisst store mengder spiredyktige frø, og vi har funnet frøplanter under mortrærne, helst der noen har rotet i torven. Vi vet ikke hvor hardfør arten er, men har ikke sett antydning til vinterskader, selv om temperaturen går under -20 ºC. På solrike steder og i lysåpen skog blomstrer den rikt, og vi nøler ikke med å anbefale den for utprøving langs kysten til sone H4-5.
