Ute er det kaldt

– De fleste voksne i romgruppen har ikke lært å lese og skrive på skolen, og fremdeles har mange av barna lite skolegang. Vi vet bare om et par rom som har fullført videregående skole og ingen har høyere utdanning, fortsetter Kari Hagatun.

Hagatun er stipendiat ved Institutt for pedagogikk, og deltar som en av tre stipendiater på Christiekonferansen. Årets tema er Toleransens grenser.

Hva kan storsamfunnet tolerere?

Hagatun problematiserer forestillinger om den «inkluderende skolen». Å inkludere betyr at de som allerede er inkludert bestemmer premissene for å bli inkludert. Hagatun mener vi må forhandle på nytt om organisering og innhold i skolen. 

– Spørsmålet er hva, og hvor mye, vi må enes om og samtidig legge til rette for mangfold innenfor ett skolesystem. En ekte dialog vil utfordre alle til å vurdere hvor grensene skal gå for hva vi kan tolerere fra hverandre.

Hagatun forsker på utdanningssituasjonene til norske rombarn. Disse ble tidligere kalt sigøynere, og er nå rundt 5 - 700 mennesker som bor i Oslo-området. Så hvorfor forske på denne lille gruppen? 

Nøkkelen til inkludering

– Hvis vi finner ut hvordan rom kan oppleve at de blir mer inkludert, kan vi finne nøkkelen til et mer inkluderende utdanningssystem for flere grupper. 

Fremdeles har mange av barna i romsamfunnet stort fravær og mange dropper ut allerede i overgangen til ungdomsskolen. Hagatun har intervjuet foreldre, barn og lærere for å øke kunnskapen om utdanningssituasjonen til rombarna. 

– Mitt mål er ikke å finne frem til én sannhet, men å løfte frem rom sine egne erfaringer med utdanning. 

Dette er viktige stemmer for storsamfunnet og kan gi oss ny innsikt om hvordan vi kan lykkes bedre med inkludering.  Dette fordi romgruppen utfordrer systemet ved å ikke la seg inkludere når andre setter alle premissene.

En historie om forfølging og tvangsassimilering

Forsøkene på tvangsassimilering, det å tvinge rom til å gi opp sitt eget levesett, språk og kultur, har vært mange også i Norge. Denne historien  har medført at rom har utviklet effektive motstandsstrategier mot assimilering, noe som også tidligere forskning har vist. 

– Rom har blitt veldig gode på å bevare sitt levesett uansett hva storsamfunnet finner på. De ønsker å bli inkludert, men ikke ved å gi opp det som gjør dem til rom, sier Hagatun.

Foreldrene ønsker mer skolegang

– Selv om mange sliter, klarer andre voksne seg greit i dag, for eksempel ved å drive egne håndverksfirmaer.

Foreldre forteller om en oppvekst der de reiste mye. Det ble vanskelig å komme på skolen når alle de andre allerede var godt i gang og mange opplevde mobbing fordi de var rom. De opplevde også at lærerne ikke hadde forventninger til dem eller at de ikke lærte det de trengte for å leve et godt liv som rom.

– De fleste foreldrene utrykker at det er hardt å lykkes i Norge i dag uten utdannelse. De ønsker at neste generasjon skal få et enklere liv og et flertall ønsker at barna skal få mer skolegang enn de selv fikk.

Hva skjer i møtet med skolen?

Det er sammensatte grunner til at rombarn fremdeles ikke får god nok skolegang. Hagatun mener det fortsatt delvis har sammenheng med tradisjoner der skole ikke blir prioritert.

– Men jeg ser at det også handler mye om at foreldre og barn strever i selve møtet med skolen, og at skolene strever i møtet med elevene og deres foreldre. 

Noe skyldes at man har lite kunnskap om hverandre, men også at skolens regler og ordninger ofte ikke gir mulighet til nok tilpassing. Hagatun finner også at verdier og kunnskap barn møter i skolen ikke oppleves som viktige for deres liv og fremtid, selv når foreldrene klart prioriterer utdanning.

– Det tyder på at reduksjon i skolefraværet ikke er nok for å bedre skolesituasjonen til disse barna, det må også skje noe med innholdet i skolen.

Endringer på gang

I 2015 fikk norske rom endelig erstatning for overgrep begått av den norske stat under krigen og med midlene har de etablert kultur- og ressurssenteret Romano Kher. Slik har rom opplevd en økende anerkjennelse av at de er en del av det norske samfunnet.

– Jeg finner også at flere rombarn går mer på skolen nå enn før og jeg møter flere foreldre som arbeider hardt for at barna skal få en utdanning.

Oslo kommune har tilsatt egne lærere og assistenter, noen av de rom, som reiser rundt på skoler og støtter opp om romelever.

– Disse gjør en stor innsats, men behovet for støtte er fortsatt mye større enn tilbudet. En virkelig forandring kan først komme hvis vi endrer selve systemet, hevder Hagatun.

Norsk skole må ta spranget

Hagatun påpeker at norsk rom har status som nasjonal minoritet og at Norge har forpliktet seg til, i dialog med gruppen, å legge til rette for å opprettholde deres kultur, språk og identitet.

– Nå må vi ta spranget til en annen og bedre dialog om skole og utdanning. Da finner vi nøkkelen til hvordan både rom og også andre minoriteter kan oppleve en inkluderende skole, avslutter Kari Hagatun.