Hjem
Det samfunnsvitenskapelige fakultet
ALUMNIPORTRETT

En mislykket byråkrat?

Forfatter Frode Grytten ble uteksaminert med hovedfag i administrasjons- og organisasjonsvitenskap fra UiB i 1986. Allerede under studietiden gav han ut sine første bøker.

Foto/ill.:
Maria Sørlie Berntsen

Fem over ti fredag morgen entrer Frode Grytten Frieles Kafé på togstasjonen. Han har på seg en sort dress og i hånden holder han en skinnveske. Han kan lett forveksles med en forretningsreisende, som bare skal drikke en kopp cappuccino før han reiser med 10.28 toget til Oslo eller i en annen retning. Forfatteren har imidlertid til vår glede gått med på å stille til et intervju med universitetets alumniportal. Grytten har nemlig bakgrunn fra Universitetet i Bergen, hvor han ble uteksaminert med hovedfag i administrasjons- og organisasjonsvitenskap i 1986.

I dag, tjueseks år senere rommer hans forfatterskap hele syv novellesamlinger, tre romaner, to barnebøker, en reiseskildring, en essaysamling og to billedbøker.

Tjue minutter før Grytten sitter med en kaffekopp foran seg på togstasjonens Kafé postet forfatteren dagens historiesnutt på Twitter.

«Kondomsyklist (40) seier poff. Har Team Sky-drakta på, ligg i grøfta. Har 20 gir, manglar pust. Har karbonramme, rekk aldri morgonmøtet».

Han har satt seg som mål å sende ut disse historiene daglig i et år. Dagens er nummer 108 i rekken og nå står den for fritt fall, som han sier det selv. I motsetning til syklisten kommer Grytten tidsnok dagens avtale. Togstasjonens kafé er ikke et tilfeldig valgt bakteppe for intervjuet. Stasjonen er et av stedene der forfatteren trives aller best, kan han fortelle. ­

‒Byen er full av avgrensede lommer. Eldre og småbarnsforeldre, alle har de sine egne sfærer. Ta tenåringsjenter for eksempel, de liker seg best på Eat my Muffin. Det fine med togstasjonen er at her ferdes alle mulig slags folk, velstående og fattige, unge og gamle. Dette skaper en fin dynamikk man ikke finner mange andre steder.

I det han snakker kommer en tigger og spør om småpenger liksom for å understreke Gryttens poeng. I løpet av intervjuet lokker kafeen også til seg en liten spurv, på jakt etter noen brødsmuler på det sort- og hvitrutete gulvet under kafébordene.

 

Forfatteren Grytten og veien fra bygd til by

Jeg ber Grytten fortelle om det beste, og det mest utfordrende med å være forfatter.

‒Det beste for meg er at jeg får gjøre det jeg har mest lyst til i hele verden og er privilegert nok til at jeg lykkes med å leve av det, svarer han.

Han priser også friheten som følger med forfattertilværelsen høyt og trives med å være sin egen sjef. På den annen side har han som forfatter ikke noe klart skille mellom jobb og fritid. Helligdager og arbeidsdager er nokså like, og det er krevende å aldri ha ordentlig fri. På en dårlig dag kan han også savne et arbeidsmiljø.

Men la oss spole litt tilbake. Hvordan ledet veien fra oppveksten i Odda i Hardanger til Universitetet i Bergen, og studiene i administrasjons- og organisasjonsvitenskap til et anerkjent forfatterskap? Grytten var ikke en av de som allerede som liten visste at det var forfatter han skulle bli. Han beskriver det som en utenkelig drøm i oppveksten for en gutt fra Odda. Faren hans foretok i sin tid en klassereise fra en bonde- og fiskerbakgrunn til en mer komfortabel middelklassetilværelse, men Grytten var selv den første i hans familie til å studere på universitetet. Han påpeker at det på ingen måte var noen selvfølge da han satte kursen mot Bergen sent på 70tallet. For den gang atten år gamle Grytten var det et enormt stort skritt.

Valget av studieretning var nok noe tilfeldig, hevder han, men det startet med en interesse i politikk og en iver etter å finne ut mer om verden. Med en begrenset tilgang på bøker hjemme i oppveksten ble lesegleden hans tilfredsstilt blant annet på biblioteket i Odda, som han trekker frem som en viktig kilde til inspirasjon for hans vitebegjær og senere politiske engasjement.

 

Studietiden i Bergen

Hovedoppgaven sin skrev Grytten sammen med Arvid Birkeland. De så på etablering av boliger for psykisk utviklingshemmede, og dermed også det politiske spillet omkring svakerestilte grupper i samfunnet.

–Temaet er ikke direkte relevant for mitt arbeid i dag, men man kan jo alltids spørre seg hva som er relevant og ikke. Som forfatter er det viktig å trenge inn i og få innpass i lukkede rom, noe som også sto sentralt for utformingen av hovedfagsoppgaven. Empati er dessuten det aller viktigeste i begge tilfeller, sier forfatteren.

Det var imidlertid ikke slik at Grytten og hans medstudenter var blodseriøse studenter hele tiden.

–Det var også mye tull og tøys på kontoret der hovedoppgaven ble skrevet, og ikke minst en del snop og vinteridrett, mimrer han.

Han føyer til at det var mindre tidspress på studentene den gangen, og at karakterer ble tillagt mindre vekt. Studenttilværelsen gav et betydelig rom for å være aktiv utenfor studiene, noe Grytten benyttet seg godt av. Blant annet var han engasjert i Studentradioen på fritiden. Det var også som student at han for alvor begynte å skrive, og før utdannelsen ble avsluttet hadde han utgitt to bøker, en dikt- og en novellesamling.

Grytten synes det er vanskelig å svare på hvordan studiebakgrunnen fra Bergen gjøres relevant i skrivingen, og han ler godt av spørsmålet om vi kan finne igjen noe av administrasjons- og organisasjonsvitenskapen i bøkene hans. Riktignok var studiene ved Universitetet en del av en dannelsesprosess, påpeker han, men han understreker at mye av det som skjedde utenom studiene var vel så viktig for hans utvikling som det rent faglige. Tilgangen på litteratur, musikk og film var enorm i Bergen i forhold til det den hadde vært på Odda, og for ham ble det rikholdige kulturlivet en sentral del av utdannelsen.

 

Grytten om å vende tilbake

Forfatteren har fått mye ros for sine personkarakteristikker, og jeg spør ham om han har karikert noen professorer eller medstudenter i bøkene sine.

–Det har jeg nok, svarer han med et smil, men det er så lenge siden at jeg ikke lenger kan huske det. Men når det er sagt så har jeg bestandig interessert meg mest for ordinære, hverdagslige folk.

I svaret ligger også det at Grytten opplevde universitetslivet som preget av en stor sosial avstand til samfunnet utenfor, som vitenskapen søker å forklare og forstå.

–Så kommer jeg jo også fra et miljø som i stor grad har vært anti-intellektuelt da, legger han til. Noe av dette antyder også Grytten i dialogen sitert nedenfor, som er hentet fra novellesamlingen Rom ved havet, rom i byen.

 

«Hvordan tar jeg meg ut?»

«Du ser ut som en intellektuell.»

«Som en tulling, altså.»

 

Jeg spør Grytten om han kan kommentere utsagnet.

Han forteller at en vanlig antagelse som preget hjemstedet hans var at intellektuelle mangler de fysiske, kroppsliggjorte erfaringene arbeidere har opparbeidet seg. Det å få gode karakterer er ikke nødvendigvis overførbart til de praktiske oppgavene du blir stilt ovenfor på en arbeidsplass. Dette var også noe Grytten selv fikk erfare da han arbeidet på en bedrift i Odda der studenter ofte jobbet i feriene.

–Dersom du ikke duger til arbeidsoppgavene du har blitt satt til så får du høre det, sier han.

–Riktignok oftest på humoristisk vis, legger han til.   

Han tar en pause og kikker ut av vinduet før han fortsetter.

–Det hører med det å reise ut og bli en annen at du ikke bestandig blir forstått av de du reiste fra når du vender tilbake. Dette er noe mange opplever, og det kan være både sårt, rart og identitetsoppløsende. Du er plutselig ikke det faren din var, det miljøet ditt var. Samtidig er du ikke helt innenfor det andre heller.

I dialogen ligger dermed også en del av forfatteren selv når han reiser tilbake til Odda.

 

Tiden som journalist

I tiden før Grytten gikk over til å være forfatter på heltid jobbet han som journalist for Bergens Tidene. Han forteller at han trivdes godt med reportasjeskriving. Med en redaksjon med visse anarkistiske trekk og en raus arbeidsgiver nøt han også en stor grad av selvstendighet som journalist.

–En slik frihet hører nok til sjeldenhetene for journalister i dag, innrømmer han.

Jeg spør Grytten om det går an å trekke linjer mellom det journalistiske og skjønnlitterære arbeidet hans.

–Absolutt, svarer Grytten kontant.

Tematisk er han opptatt av mye av det samme i begge sjangerne, nemlig menneskers hverdagsliv. Det som er så tett på at vi ofte ikke er i stand til å se det.

Men rommet for skildringer av det dagligdagse var snevert i nasjonale medier allerede den gangen, og har siden måttet vike ytterligere for nyhetsjournalistikk, kan Grytten fortelle.

Det beste med journalistrollen for ham var at han måtte bevege seg ut i verden og drive oppsøkende arbeid. At jobben på mange måter består i å finne ut hvordan folk tenker.

–Hvor sammensatte de er, hvor vakre og hvor flotte de er. Men også hvor snåle, underlige, heslige, feige, sterke og sårbare de er. Og hvor farlige de er, tilføyer han engasjert.

 

En mislykket byråkrat?

Jeg spør Grytten om han, dersom han ikke hadde blitt forfatter kunne tenkt seg å jobbe med noe mer direkte faglig relevant. Han ler en rullende god latter.

–Nei, det kunne jeg ikke, sier han og ler igjen. Jeg ville nok blitt en mislykket byråkrat, legger han til med et lurt smil.

Helt på tampen klarer jeg ikke dy meg, men spør Grytten om hans interesse for fotografiet, som er tydelig i mange av bøkene hans.

–Det er så interessant og så komplisert med bilder at han kunne skrevet 20 sider om temaet, svarer han. Og fortsetter:

–Mange fotografer har en fascinasjon for det ordinære, for det dagligdagse. I fotografiet ser du hvor underlig verden er. Selv den mest vanlige person blir spennende i en god fotograf sin versjon av ham eller henne. Vi blir nødt til å se oss selv på ny, legger han til.

Selv er ikke Grytten så glad i å bli fotografert. Han er tydelig utilpass med situasjonen når jeg trekker frem mitt eget kamera. En av karakterene i den glitrende novellesamlingen hans Rom ved havet, rom i byen misliker folk som smiler på bilder. Han mente det gav bildene preg av noe imitert, noe falskt.

Det kan virke som det er en innstilling Grytten deler da han kort tid senere står rak og alvorlig som en soldat på en nokså folketom togstasjon. Etterpå forteller jeg ham at situasjonen minnet meg om 1800-tallets fotografier hvor de portretterte har stått stille i mange minutter, ja, kanskje til og med holdt pusten mens de ble fotografert. I en tid da det var bred enighet om at det å bli fotografert var en alvorlig affære. I et flyktig øyeblikk smiler han.

Jeg takker Grytten for intervjuet før han forsvinner ut en liten sideutgang i hallen til togstasjonen. Som i et bakvendt fremkalt fotografi, ville han kanskje formulert det selv. Og etter all sannsynlighet er Grytten en forfatter vi vil se mer av i fremtiden.

Saken er hentet fra UiBs Alumniportal