Hjem
Universitetshagene
Bergensplanter

Rosenrot (Rhodiola rosea)

Rota lukter godt og ble brukt i hårvask og til å lindre brannsår.

Rhodiola rosea
<i>Rhodiola rosea</i>
Foto/ill.:
Bjørn Moe, UiB

Hovedinnhold

Rosenrot har navn fra lukten av den kraftige rota, som kan minne om rosenduft. Vanlige folkelige navn er systegras, kalvedans og fjellkaur og liknende. Planten har vært brukt i såpe og til hårvask, og kalles mange steder også hårvokster. Den har dessuten tradisjon i vår folkemedisin, der den har den bl.a. vært brukt til å lindre av brannsår og andre hudlidelser.

Siden oldtiden har det mange steder i Europa vært tradisjon å plante takløk og andre saftfulle planter, der takløken ikke trivdes, på hustakene. I Karl den store (742–814) befalte at hustak i hans rike skulle tilplantes med takløk for å beskytte mot brann, og skikken bredte seg i Europa. I Norge er den kjent fra bl.a. Telemark, der takløk ble plantet på smietak.

Sagaen forteller om en plante med helbredende virkning som vokste på takene i Bergen i forbindelse at Inga fra Varteig (ca. 1185–1234) bar jernbyrd i 1218. Hun hadde født en sønn etter å ha vært sammen med kong Håkon Sverresson av Norge, som hun kalte ham Håkon og påsto han var sønn av kongen. Gutten ble anerkjent som kongssønn av den regjerende kongen, Inge Bårdsson, og da denne døde i 1217, ble Håkon tatt til konge av birkebeinerne i Trondheim. Inga ble utfordret til å bære jernbyrd for å bevise farskapet til gutten, men den ble først gjennomført i Kristkirken i Bergen året etter. Da var Håkon og hans rival for Norges trone, jarl Skule Bårdsson – halvbror av den avdøde kong Inge – samlet med erkebiskopen og flere høvdinger. En kyndig mann i Jarlens følge som het Sigar og ifølge noen versjoner var fra Brabant, kontaktet Dagfinn bonde som var Ingas betrodde mann og erklærte seg som en stor venn av Kongen. Han fortalte at han kjente en urt Inga kunne smøre hendene med saften fra, og dermed unngå å bli skadd av det varme jernet. Dagfinn ble først gledelig overrasket over velviljen, og spurte hvilken plante dette var. Sigar svarte at den vokste på taket av huset hans og på hver manns tak i Bergen. Slik sagen forteller historien, blir Dagfinn nå mistenksom, og avviser både Sigar og rådet han kommer med. Det ser derfor ikke ut til at Inga brukte denne urten, men historien vitner om en plante med ry for legende virkning på brannsår hustakene i byen. Siden takløk ikke trives her vestpå, var det etter alle solemerker rosenrot som var plantet på torvtakene til vern mot brann. Hun bar likevel jernet som lå i kokende vann, og gikk ni skritt med det. Etter tre døgn, da bandasjene ble fjernet, var hendene uten brannsår. Dette ble tatt som tegn på at Gud selv bekreftet at hun snakket sant. Håkon Håkonsson ble konge over det meste av Norge med hovedstad i Bergen, mens Skule styrte en del av landet med sete i Trondheim – i stadig strid med sin rival i Bergen.

Denne Sigar som opptrer i historien, sies gjerne å ha vært fra Brabant og ha hatt tittelen mester (master), hvilket skulle tyde på at han hadde en akademisk doktorgrad. Han skal ha vært livlege for Skule jarl (senere hertug Skule). Han har også vært antatt å være Skules livlege (Holck 2009). I den tidligste nedtegnelsen av sagaen er hverken byen i dagens Belgia eller Sigars tittel nevnt, og det har vært antatt at opplysningen er kommet til senere, føyd til av dem som skrev av de originale dokumentene. Det er likevel ingen tvil om at en historisk person mester Sigar fra Brabant har eksistert. Sigerius av Brarant er kjent som en fransk teolog og filosof innen retningen averroismen. Han levde lenge etter at Inga bar jernbyrd, han var født omkring 1230 eller 1240 og døde i 1284. Sigar (Siger, Sighier, Sygerius, etc.) var et vanlig navn i datidens Brabant, og det er ikke umulig at en slik person kunne vært i Skule jarls tjeneste.

Kilder:

 

Tilbake til Blondehushagen.