Hjem
Institutt for geovitenskap
News

Pluragrotta ved Mo i Rana

"Pluragrotta" brukes om den utforskede delen av elva Pluras underjordiske løp i nærheten av Mo i Rana i Nordland.

Lengdesnitt igjennom Pluragrotte-systemet. Vi ser et (nord-sør gående) profil langs landoverflaten fra Plurakilda, igjennom Steinugleflåget og Trollkjerka til elvas nedløp. Det tørre elveleiet er vist med svart stiplet linje, vannspeilet med rød stipling. Vannfylte grotter er blå, luftfylte passasjer svarte. Sammenlenkingen mellom de tidligere dykkerlinene som ble gjort høsten 2013 av finske dykkere, er farget fiolett. Breksjepipene er antydet med grønnlig farge, omrisset er rødt. Legg merke til at høydeskalaen er overdrevet for å få detaljene tydeligere fram. Dykkerdata gjengitt med tillatelse fra J.A. Aaserud og R. Staven (NGDF), S. Paakkarinen og J. Öster. Tegning og sammenstilling: (C) Stein-Erik Lauritzen, Institutt for geovitenskap, UiB.
Foto/ill.:
Paul Bernard

Hovedinnhold

Her forteller professor Stein-Erik Lauritzen, Institutt for geovitenskap nærmere om dette faglig fasinerende grottesystemet:

"Pluragrotta" brukes om den utforskede delen av elva Pluras underjordiske løp i nærheten av Mo i Rana i Nordland. Denne underjordiske gangen er en såkalt karsthule, dannet ved vannets oppløsende virkning på kalkstein, i dette tilfelle i krystallinsk kalkstein (marmor). I Norge finnes de fleste karsthuler i Nordland og Troms fylker

Elven Plura renner nordover fra Kalvatnet i sørøst til Ranelva ved Mo. Øverst i Plurdalen er elveløpet underjordisk over en strekning på 3.5 kilometer.  Bare omtrent halvparten av denne distansen er utforsket og delvis kartlagt av dykkere og grotteutforskere. Langs dette løpet finner man to store, runde sammenrasninger, «Trollkjerka» og «Steinugleflåget». Jeg har tolket sammenrasningene til å være såkalte kollaps- eller breksjepiper, og vi vet at begge strekker seg fra landoverflaten og minst ned til vannspeilet. I Steinugleflåget fortsetter sammenrasningen under vannspeilet minst like dypt som grottene selv, dvs. totalt 230 m ned fra overflaten. Breksjepiper finnes f.eks. på Svalbard, men i kaledonidene (dvs. den sentrale, norsk-svenske fjellkjeden) er dette svært uvanlig.

Fra Pluras kilde går vannfylte passasjer inn til det såkalte "Luftkammeret", et tørt grottesegment som ikke har kjent forbindelse til overflaten utenom vannlåsene.  Denne, nedre strekningen, går forholdsvis grunt (< 30m) og er den som benyttes mest av grottedykkere.

Vestover fra Luftkammeret går imidlertid en dyp,  spalteformede kanal ned til 131 m dyp, før passasjen svinger opp og igjen ender i et nytt, luftfylt rom, denne gang på sørsiden av Steinugleflogets breksjepipe. Passasjene ligger i et skrått, lagparallelt plan (forkastning?) og følger til dels også ringsprekker rundt breksjepipa.  Passasjen danner dermed det vi kaller en "freatisk sløyfe", eller vannlås, dvs. den går fra vannspeil til vannspeil. Det nye luftfylte rommet har adkomst til dagen via sprekker i sør-kanten av Steinugleflåget. Nedgangen er ustabil og rasfarlig.

Den dype, vannfylte sløyfa har vært utforsket og grundig kartlagt av grottedykkere, ned til ca. 100 m vanndyp fra hver side av den før nevnte breksjepipa. I oktober 2013 fortsatte finske grottedykkere utforskningen og la line mellom de to endepunktene slik at en nå kan svømme igjennom hele strekningen. Største rapporterte vanndyp er 132 m. På denne måten ble det satt en "dybderekord" når det gjelder dykkbar vannlås (med gjennomgang). Dette er noe misvisende kalt «verdens dypeste sumpgrotte» (myr-grotte?), vannlåsgrotte er et bedre norsk ord for dette.  («Sump» er engelsk grotterslang for vannlås, eller i teknisk terminologi, en kum for oppsamling av vann).

De luftfylte grottepassasjene sør for Steinugleflåget ender i en ny sammenrasning som ligger bare få meter fra Trollkjerka. Fra steinura i Trollkjerka kan en også følge ringsprekker ned til vannspeilet. Dette er også et ustabilt og rasfarlig område.

Vel halvannen kilometer oppstrøms for Trollkjerka forsvinner Plura under jorda i trange åpninger som til nå ikke er kartlagt eller utforsket fordi det ikke er mulig å komme inn i disse. Den underjordiske forbindelsen mellom dette nedløpet og Pluras kilde er imidlertid fastslått ved såkalte sporstoffeksperimenter, dvs. tilsats av fargestoff i nedløpet og måling av tracerbølgens gjennombrudd i kilda. (Dette har bl.a. vært brukt som studentøvelse i feltkurset GEOV221). På lav vannføring kan gjennomgangen ta omtrent en uke, i flom tar fargepulsen betydelig kortere tid igjennom systemet. Plura-systemet er i dag hydrologisk regulert med dammen i Kalvatnet, slik at vannføringene er unaturlig lave. I tidligere tider, uten regulering, ville den tørre dalen være delvis vannfylt under store flommer.

På dialekt kalles karstkilder ofte "Jordbru", dvs. et sted en kan gå tørrskodd over elva. Plura-kilda er ei jordbru og gården i nærheten bærer også dette navnet. I pressen ser en at Pluragrotta enkelte ganger er kalt "Jordbrugrotta". Dette er imidlertid feil, og en forveksling med ei annen grotte som ligger lenger opp i dalen.

Den totale lengden av kjente grottepassasjer i Plura-systemet er i dag ca. 3200 m, og den totale høydeforskjellen er 230 m, inklusive vannfylte og luftfylte passasjer. Kartlegginger i Plura-grotta er bl.a. gjort av Jan Arild Aaserud, Robert Staven (NGDF), Jukka Öster og Sami Paakkarinen, mens de tørrlagte gangene er tidligere kartlagt av Cristian Rushfeldt, Laura Sanna og undertegnede. To masterstudenter ved Institutt for Geovitenskap ved Universitetet i Bergen, Heidi Ims og Cathrine Espeland, skal i løpet av 2014 undersøke nærmere de speleologiske og hydrogeologiske fenomenene i Plurdalen. Kvartærgeologisk sett er Plurdalen meget interessant på grunn av de mange karsthulene, de store sammenrasningene og at dalen bærer forholdsvis lite preg av erosjon under istidene.

 Kart over hulesystemet kan lastes opp - se lenke under bildet av Stein Erik Lauritzen.