Hjem

Det samfunnsvitenskapelige fakultet

FN-HAVKONFERANSE 2017

Antropologer i maktens korridorer

En trio av antropologer deltok på FNs havkonferanse første uken i juni 2017 – og gjorde interessante observasjoner om begrepsbruken i FN-diplomatiet samt mulighetene for små land til å markere seg og påvirke prosesser.

img_1336.jpg

Antropologtrioen Ingrid Ahlgren, Edvard Hviding og Jennifer Telesca (fra venstre) fotografert på FNs havkonferanse første uken i juni 2017.
NÆRKONTAKT MED FN: Antropologtrioen Ingrid Ahlgren, Edvard Hviding og Jennifer Telesca (f.v.) fulgte FNs havkonferanse tett første uken i juni og gjorde interessante observasjoner.

Blant mer enn 4.000 akkrediterte deltakere på FNs havkonferanse i New York 5.-9. juni var et team av tre antropologer: Jennifer Telesca fra Pratt Institute i New York, Ingrid Ahlgren fra Smithsonian Institution i Washington DC og UiBs egen antropologiprofessor, Edvard Hviding.

De tre deltok kontinuerlig på konferansen: i plenum i FNs generalforsamling, i de syv «partnerskapsdialogene» der medlemsstater ga uttalelser om forurensning, forsuring, bærekraftig fiske og havrett samt på et utvalg av nær 200 sidehendelser av vitenskapelig og politisk art. De tre var også aktive i korridorer og hotell-lobbyer, på mottakelser og prisutdelinger og andre steder der diplomatiske allianser ble skapt, brutt, styrket og svekket.

Globalt feltarbeid

– Et slikt stykke felles feltarbeid er i seg selv bemerkelsesverdig. I motsetning til i naturvitenskapene, er det «alene-forskningen» som dominerer antropologers virke. Men hvordan skulle én antropolog noensinne kunne ha fanget de sosiale dynamikkene på dette massive fem-dagers toppmøtet, spør Jennifer Telesca og fortsetter:

– Den klassiske «lone anthropologist» ville ikke hatt noen som helst mulighet til å være på tre eller flere steder samtidig, men likevel er det å favne så vidt en forutsetning for antropologisk forståelse av slike hendelser, der sammenpressing av mennesker, tid og rom gir uttrykk for samtidens globaliserte tilstand.

Gruppen fordelte seg på programmet under havkonferansen og grep muligheter som bød seg.

– Hver morgen møttes vi på konferansens orienteringsmøte for akkrediterte observatører, plukket opp nyheter og rasket med oss adgangsbilletter til dagens lukkede fora før vi gikk hver til vårt, forteller Hviding og fortsetter:

– På enkelte nøkkelhendelser der vi forventet særlig komplisert og spennende handling var vi alle tre tilstede. En slik metodologisk mangfoldig samarbeidsagenda er ganske uvanlig både i gjennomføring og intensitet.

Antropologisk gruppearbeid

Hviding fremhever hvordan nettopp observasjonsbasert antropologisk metode har et fortrinn i å fange politiske grep akkurat når og der de utføres, i motsetning til studier av dokumenter i ettertid.

Antropologteamet hadde solid og relevant erfaringsbakgrunn før havkonferansen. Telesca hadde tre års feltarbeid som akkreditert observatør i den atlantiske tunfisk-kommisjon (ICCAT), mens Ahlgren er født og oppvokst på Marshalløyene og har arbeidet der i flere år, bl.a. som regjeringsoppnevnt antropolog med personlige relasjoner til en rekke prominente politikere fra Stillehavsregionen. Hviding har gjennom det EU-støttede prosjektet ECOPAS i en årrekke forsket på beslutningsprosesser i klima- og utviklingspolitikk i skjæringen mellom Stillehavet og EU.

– Ph.d.-kandidat Camilla Borrevik ved UiB, som er i sluttfasen med en avhandling om klimapolitikkens antropologi basert på feltarbeid i Stillehavet og ved de globale klimatoppmøtene, har lenge drevet slike forskningsagendaer. Dette er en del av pågående antropologisk forskning ved UiB knyttet til hav, klima og Stillehavet, forteller Hviding.

Stillehavets havstater tar styringen

Ifølge UiB-professoren blir havkonferansen omtalt som «Stillehavslandenes konferanse», gitt de nære forbindelsene mellom havets tilstand, klimaendringenes konsekvenser og de små øystatenes grunnleggende maritime orientering, der de økonomiske 200-mils sonene som følger av havrettskonvensjonen kan omfatte mange millioner kvadratkilometer. I tillegg markerte Fiji seg sterkt som den ene av konferansens to arrangørland.

– Gjennom hele uken hamret øystatene inn et utvetydig budskap om at deres overordnede havpolitiske ambisjon ikke er mindre enn «re-claiming the ocean», forteller Hviding og legger til at dette også omfatter krav om omforhandling av havrettens prinsipper for avgrensning av økonomiske soner.

Han mener dette utfordret selve rasjonalet for konferansen, som i hovedsak var orientert mot å produsere forpliktelser som verken er juridisk bindende eller vil bli globalt overvåket.

– I løpet av uken kunne vi helt konkret observere hvordan Stillehavets øystater i fellesskap og med stor effektivitet utviklet en geopolitisk monolog om at de ikke lenger akter å være «små» i FN-systemet. De omdefinerte seg fra «Small Island Developing States» til «Big Ocean States», og den nye betegnelsen ble raskt tatt opp på alle konferansens nivåer, sier Ingrid Ahlgren.

Atomavfall på agendaen

Hun betoner hvordan flere arrangement på havkonferansen, arrangert av Stillehavets stater og regionale organisasjoner, i praksis ble toppmøter der akutte politiske saker ble drevet frem.

– Allerede på mandagen sørget et panel av fire statsledere sammen med Stillehavets egen havkommissær for at sidehendelsen «The Blue Pacific» satte radioaktivt avfall på konferansens agenda. Ved å snakke med dem etterpå kunne vi også konstatere at det tilsynelatende spontane initiativet var nøye planlagt i forhold til panel, publikum og presse, forteller Ahlgren.

En kort referanse til atomavfall ble også tatt inn i konferansens sluttrapport. Ifølge antropologtrioen Ahlgren, Hviding og Telesca var referansen til radioaktivt avfall blitt utelatt fra konferansens forhåndsutkast til sluttdokument, muligens etter press fra enkelte vestlige land.

– Dette eksemplifiserer noe generelt i våre felles observasjoner. Fra tilskuerbalkongene eller fra plasser på «gulvet» kunne vi observere hvordan replikkvekslinger og maktdemonstrasjoner med potensiale for å endre dagsorden og sluttdokument skjedde i plenum, i formelle dialoger og i sidehendelsene, sier de tre og legger til at også livet i korridorene var viktig for å fange prosessene i det labyrintiske FN-systemet.

I skyggen av Parisavtalen

Hviding peker på hvordan havkonferansen utfoldet seg i skyggen av at USA hadde trukket seg fra Paris-avtalen for klima,

– Det var en sterk opplevelse å sitte i FNs hovedforsamling da konferansen skulle avsluttes fredag 9. juni og se at USA tok avstand fra store deler av sluttdokumentet, likevel uten å stemme mot det. Mens salen hadde vært full av applaus under en serie optimistiske annonseringer fra konferansens vertskapsland Fiji og Sverige, ble USAs lange innlegg fulgt av øredøvende stillhet, sier Edvard Hviding.

Tilknyttet innhold