Hjem
Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap
Møt en ansatt

– Fortiden blir en myte om ingen studerer den

Svein Atle Skålevågs forskning om hvordan rettstaten Norge behandler tilregnelighetsspørsmålet har slått an.

Førsteamanuensis i historie, Svein Atle Skålevåg.
Foto/ill.:
Joakim Dahl Haaland

Faktisk så mye at boken han ga ut tidligere i år - Utilregnelighet. En historie om rett og medisin - ble nominert til Brageprisen i sakprosa-kategorien. 

– Psykiatrihistorie er noe jeg har holdt på med i mange år, forteller Skålevåg, som er førsteamanuensis i historie ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap (AHKR).

– Jeg skrev både hovedfagsoppgaven og doktorgradsavhandlingen min om det, og nå har jeg altså nettopp skrevet bok om rettspsykiatrien i Norge gjennom de siste 200 årene.

Utilregnelighet 

Få ting har opptatt norsk strafferett mer enn spørsmål om tilregnelighet de siste årene. Spesielt ble det tydelig under 22. juli-rettsaken, men også i årene etter kan det virke som om begreper som «utilregnelig i gjerningsøyeblikket» og «sakkyndig rapport» er blitt en naturlig del av de fleste rettsaker som dekkes i pressen. Men er det egentlig slik?

– Ja, til dels, men det er en utvikling som har skjedd over lang tid. Det har blitt en integrert del av strafferetten vår, men det er en utvikling som begynte allerede på andre halvdel av 1800-tallet, forklarer Skålevåg, og legger til:

– Det har tidvis vært diskusjoner om hvor tungt psykiatrien bør veie i strafferetten gjennom disse årene, men den har, kanskje litt ubemerket, blitt en utbredt og integrert del av hvordan strafferetten fungerer. 

Nettopp utviklingen over tid har vært viktig for Skålevågs forskning. Der mange andre land har vinglet frem og tilbake i spørsmålet om hvor stor rolle rettspsykiatriens skal få lov til å spille, har man i Norge holdt en mer konsekvent linje, forklarer han.

– Ja, helt siden tidlig på 1900-tallet, som var tidspunktet da psykiatrien for alvor ble med på å utvikle tilregnelighetsbestemmelsene. Og den tilregnelighetsbestemmelsen som ble utformet på 1920-tallet, ble egentlig bare modifisert gjennom resten av 1900-tallet. Så Norge har virret lite. Med ujevne mellomrom blir det gjort generalgjennomganger av systemet, men som regel har det endt med at de anbefaler å videreføre det samme systemet.

– Men psykiatrien selv har vel utviklet og endret seg ganske mye i denne perioden?

– Joda, men prinsippet om at psykiaterne spiller en sentral rolle i strafferettens beregning av tilregnelighetsspørsmålet har ligget der konstant. Men hva psykiatrien sier, og grunnlaget for det den sier, forandret seg helt klart ganske mye på 1900-tallet.

– I dag er rettspsykiatrien klar på at de driver med klassifisering, og ikke forklaring eller undersøkelse av årsaker, og det kan man se slå ut i strafferetten. Men, for eksempel i perioden da psykoanalysen stod veldig sterkt, var man mye mer opptatt av å forstå og forklare hvorfor folk gjorde som de gjorde. Det hadde noen litt uklare konsekvenser for strafferetten, som ikke helt visste hva den skulle gjøre med de vitnemålene, forklarer førsteamanuensen.

Egen studietid

Skålevåg, som opprinnelig er fra Karmøy, kom til Bergen for å studere i 1991. Han forteller at det mest minneverdige fra egen studietid, var da han reiste på utveksling til Normandie i Frankrike.

– Jeg kunne altfor lite fransk til å forstå i begynnelsen, men lærte meg språket til slutt. Jeg synes det er kjempeviktig, også akademisk, at noen fremdeles lærer seg andre språk enn engelsk. Vi luller oss inn i en tro på at internasjonal publisering betyr engelsk, men slik er det ikke i Frankrike, Tyskland, Spania og Italia. Og derfor mener jeg det er viktig å lære seg andre språk som forsker, slik at man kan forstå et bredere utvalg at vitenskapelig tekster. Det veldig fint at det oppfordres til utveksling på UiB, mener han.

Etter at han hadde returnert til det som den gang het Historisk institutt ved UiB, gikk veien videre som stipendiat ved Rokkansenteret, hvor han også var ansatt noen år etter disputasen i 2002. Før Skålevåg kom til AHKR for seks år siden, tilbrakte han også et år som postdoktor i Italia. Først i februar i år, ble han fast ansatt som førsteamanuensis.

– På en måte er dette mitt «hjemmeinstitutt». Jeg tok jo hovedfag på Historisk institutt i Bergen. Sånn sett er mine erfaringer med instituttet ganske langvarige, og siden AHKR ble opprettet i 2007, har jeg hatt en tett relasjon med det. Men det er klart at det var en veldig stor forandring da AHKR ble til, forteller Skålevåg.

Det er ikke bare navnet på instituttet som har endret seg siden Skålevåg først spaserte opp «på Høyden» på begynnelsen av 90-tallet. Studiehverdagen er radikalt forandret, først og fremst på grunn av internett og andre digitale hjelpemidler.

– Ulempen er at det kanskje blir fremmed å skulle lese en hel bok. Men det er jo definitivt fordeler med det også. Mulighetene det gir til raskt å få en føling med et mye større tekstkorpus eller kildemateriale gjør at det er enorme tidsbesparelser i det. Men det krever mer disiplin. Det krever at man holder litt igjen på surfe-impulsen, sier han og utdyper: 

– Det er noe med den typen lesing som gjør at man alltid blir oppfordret til å lese noe annet. Det er alltid en lenke, eller noe som kan følges opp. Hvis man sitter der fysisk med en bok, så er det annerledes, og man kan enklere fokusere på det som er foran en.

Viktig fordi...

Til slutt får Skålevåg muligheten til å utbrodere hva slags egenverdi han mener historie har som fag. Vi ber han fullføre følgende setning: historie er viktig fordi...

– Historisk kunnskap har relevans for veldig mange politiske prosesser. Men om de gjør politiske beslutninger bedre, er jeg litt mer usikker på. Jeg tenker at en viktig oppgave for historiefaget er å opprettholde en slags kunnskapsbase om fortiden og å holde liv i den. Hvis ingen studerer fortiden, så blir den en myte for oss. En myte som vi ikke vet, men bare tror, noe om.