Hvordan forstår vi barns uro?

Hvordan forstår vi barns uro? ADHD er den psykiatriske diagnosen som gis oftest til barn, både i Norge og på verdensbasis. Dette gjør ADHD til mer enn en diagnose – det er også blitt et kulturelt konsept; en måte å forstå barns uro på. I mitt forskningsprosjekt har jeg vært nysgjerrig på hvilke forståelser og refleksjoner som oppstår når fagfolk og foreldre blir utfordret til å diskutere barns uro.

Resultater fra min forskning viser at fagfolk og foreldre som blir utfordret til å tenke kritisk, forstår uro som et uttrykk for barns ressurser og problemer, og som et resultat av konteksten barnet lever i. For å motvirke et overdrevent fokus på individet, har jeg tatt utgangspunkt i en økologisk systemmodell som baserer seg på at barn utvikles i kontekst. På individnivå viser mine funn at barns uro kan forstås som et trekk ved barnet, som en forventning om å bli sett og hørt, og som et resultat av traumatisering. På gruppenivå kan uro bli forstått som et relasjonelt fenomen som oppstår mellom barn, eller mellom barn og voksne, da ofte som en reaksjon på voksnes uløste problemer. På samfunnsnivå kan barns uro forstås som mangel på kommunikasjon, for eksempel mellom instanser, eller som mangel på strukturer og ressurser, for eksempel mangel på strukturer som kan støtte barns kreativitet og mangel på ressurser i barnehagen.

I mitt forskningsprosjekt har jeg også brukt musikkterapi som en kontekst for å utforske barns uro i praksis. Jeg deltok i et samfunnsmusikkterapiprosjekt i en norsk barnehage, der barnas improvisasjon ble bearbeidet til en musikalsk forestilling. Ettersom flest gutter diagnostiseres med ADHD, valgte jeg i mine analyser å fokusere på hvordan uro oppsto og endret seg i en gruppe på fire gutter. I den første fasen utforsket guttene sin egen musikalske vitalitet og sitt eget kreative samarbeid. I denne fasen var det mest uro. I den andre fasen arbeidet guttene med å finne sine posisjoner i gruppen, og fase tre dreide seg om å opptre sammen. I den siste fasen var fokuset på ringvirkningene av prosjektet. En viktig ringvirkning var at foreldrene fikk oppleve guttenes ressurser, modenhet og selvstendighet på scenen.

Det er et press på å diagnostisere flere barn med ADHD, men resultatene fra min forskning viser at fagfolk og foreldre har et ansvar for å forstå barns uro som et kompleks fenomen som oppstår i relasjon og i kontekst. Hvis vi overser dette, overser vi viktige muligheter til medansvar og endring.

Personalia:

Anna Helle-Valle er cand.psychol. og stipendiat ved GAMUT – Griegakademiets senter for musikkterapiforskning.