Smertebehandling reduserer ikke depresjon ved demens

Depresjon rammer rundt halvparten av personer med demens, og er dermed ett av de vanligste nevropsykiatriske tilleggssymptomene ved demens. Både depresjon og smerter forekommer hyppigere ved langtkommen demenssykdom. Samtidig svekkes personens evne til å fortelle om egne symptomer, og dette medfører risiko for at smerte ikke oppdages og behandles. Fra andre pasientgrupper vet man at forekomsten av depresjon er høyere hos personer som også har smerter, og at behandlingen av disse tilstandene kan være overlappende.

Erdal og medarbeidere har undersøkt sammenhengen mellom smerte og depresjonssymptomer hos personer med ulik grad av demens, og gjennomført en randomisert placebokontrollert studie for å teste om smertestillende behandling kan redusere depresjonssymptomer hos personer med moderat til alvorlig demens og depresjon (DEP.PAIN.DEM).

Funnene viser at til tross for at smerte er assosiert med økt depresjon, gir en individualisert økning i smertebehandling med paracetamol eller buprenorfin ingen behandlingseffekt på depresjonssymptomer i denne gruppen. Tvert imot ser det ut til at aktiv smertebehandling medfører høyere nivå av depresjonssymptomer over tid sammenlignet med placebo. Dette kan skyldes bivirkninger av buprenorfin, et opioid i plasterform. Mer enn halvparten av pasientene som mottok buprenorfin avbrøt behandlingen som følge av bivirkninger, og de fleste bivirkningene ble beskrevet som en forverring av nevropsykiatriske symptomer (for eksempel trøtthet, forvirring og atferdsendringer). Dette er den første placebokontrollerte studien som har beskrevet bivirkninger og tolerabilitet av buprenorfinbehandling hos personer med demens.

Resultatene taler for at smertebehandling ikke har effekt mot depresjon hos personer med demens. Buprenorfin bør forskrives med forsiktighet til personer med demens, og disse pasientene bør følges nøye opp med tanke på atferdsendringer og andre mulige bivirkninger ved behandlingsoppstart eller doseøkning.

Personalia

Ane Erdal (f. 1985) er oppvokst i Norheimsund, og er utdannet farmasøyt ved UiB (2012). I 2014 startet hun på sin doktorgrad ved Senter for alders- og sykehjemsmedisin, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, UiB, med Bettina S. Husebø, Elisabeth Flo og Dag Aarsland som veiledere.

Hun har vært tilknyttet Forskningsgruppe for allmennmedisin og Fagområde for eldremedisin, samfunnsfarmasi og tverrprofesjonell praksis. Arbeidet er finansiert av Norges forskningsråd.