Vann som felles gode og felles ansvar

Temaet for avhandlingen er internasjonal ferskvannsrett og staters felles forvaltning av internasjonale vassdrag. Verdens ferskvannsressurser er under et økene press. Global temperaturstigning og klimaendringer påvirker vannets kretsløp og endrer nedbørsmønstrene i mange av verdens vassdrag. Disse endringene skaper en uforutsigbar vanntilførsel og gjør stater mer avhengige av hverandre i reguleringen og utnyttelsen av internasjonale vassdrag. Denne utviklingen skaper igjen utfordringer for de tradisjonelle strukturene i folkeretten.

Avhandlingen analyserer en sentral doktrine innenfor internasjonal ferskvannsrett, the community of interest approach (COIA), hvor utgangspunktet er at det internasjonalt vassdraget forvaltes som én enhet av alle vassdragsstatene i fellesskap. Hovedformålet er å identifisere de viktigste normative elementene i doktrinen. Snarere enn en tradisjonell bilateral modell, hvor stater forhandler og inngår avtaler om sin utnyttelse av vassdraget, foreslår COIA en struktur med felles forvaltning av vassdraget som er bedre tilpasset utviklingene i folkeretten og den internasjonale miljøretten.

Forvaltningsstrukturen i COIA utfordrer sentrale folkerettslige prinsipper som staters suverenitet og doktrinen om internasjonale rettssubjekter. Avhandlingen finner at staters suverenitet ikke er et hinder for felles forvaltning av internasjonale vassdrag gjennom COIA, og at staters suverene plikter styrker behovet for nært samarbeid over internasjonale vassdrag. Videre slår avhandlingen fast at det å etablere en felles forvaltningsinstitusjon i internasjonale vassdrag er et sentralt normativt element i COIA. Slike institusjoner gis myndighet til å forvalte vassdraget på vegne av statene,  innenfor et rettslig rammeverk fastsatt av statene. Denne forvaltningsmodellen fremmer felles interesser og felles fordeler, gjennom en helhetlig forvaltning av vassdraget. For å kunne utføre en slik oppgave, må den felles institusjonen være gitt status som internasjonalt rettssubjekt og ha konkrete funksjoner og forvaltningsoppgaver.

Basert på samarbeidsorganisasjoner i elvene Donau, Senegal, Mekong og Uruguay, identifiserer avhandlingen grunnprinsippene for hvordan slike forvaltningsinstitusjoner bør bygges opp. Den finner at organisasjonen må ha status som internasjonalt rettssubjekt, og ha myndighet til å ta bindende avgjørelser på vegne av medlemsstatene. Et annet viktig normativt element er at organisasjonen må representere alle interesser i vassdraget og inkludere representanter fra viktige interessegrupper og organisasjoner, i tillegg til representanter fra medlemsstatene.

Personalia

Julie Gjørtz Howden (f. 1978 i Ålesund) tok mastergrad i rettsvitenskap i 2012 ved Universitetet i Bergen. Howden har vært ansatt som doktorgradsstipendiat ved det juridiske fakultet, og har vært veiledet av Professor Sigrid Eskeland Schütz (UiB) og Professor Owen McIntyre (University College Cork). Fra januar 2019 er hun ansatt som rådgiver i Klima- og miljødepartementet.