Effekt av forebyggende tiltak i lakseoppdrett

Lakselus er en av de største utfordringene i dagens oppdrett av Atlantisk laks. I de siste årene er det utviklet en del forebyggende tiltak for å skjerme laks fra «lusebelte» nær overflaten, hvor de infiserende lakselus-larvene hovedsakelig befinner seg. En av disse teknologiene er snorkelmerd, som består av et tak på en valgt dybde (eks. 10 m) som holder laksen nede, samt en tube hvor laksen får fri passasje til overflaten for å etterfylle luft uten å komme i kontakt med lakselus-larvene. Selv om snorkelmerd allerede er tatt i bruk av næringen, fantes det lite informasjon om effekten av skjerming over lengre perioder i kommersiell skala både for lakselus og andre vanlige parasitter og hvordan denne teknologien fungerer i kombinasjon med andre tiltak for fjerning av lus. Doktorgradsarbeidet skulle bidra til å identifisere styrker og svakheter ved teknologien som videre skal benyttes til å forbedre bruken av forebyggende tiltak som parasittkontroll.

Hovedfunnene fra oppgaven er at snorkelmerder reduserte i snitt lusemengden med 75% i kommersielle merder gjennom et helt år. Det ble også dokumentert at forekomst av bendelorm var 3-5 ganger høyere i standardmerder sammenlignet med snorkelmerder. Risikoen og intensiteten av amøbegjellesykdom (AGD) derimot viste seg å være høyere i snorkelmerder, men ved å etablere et ferskvanns-lokk i de øverste meterne av snorkelen var det mulig å kontrollere gjelleamøben. Ingen av de mest brukte tiltakene for kontinuerlig fjerning av lus (rensefisk og optisk laser) utpekte seg som en god nok metode for å bli brukt i kombinasjon med snorkelmerd. Optiske lasere reduserte ikke lus i snorkelmerder sammenlignet med merder uten laser mens høy dødelighet gjør at bruken av rensefisk kan være problematisk. Rensefisk har også ulik dybdefordeling i forhold til laks, noe som vil reduserer møtepunktene mellom artene og dermed reduserer potensiell lusebeiting. Dette kan være spesielt utfordrende i dybdebaserte forebyggende tiltak som snorkelmerder.

Personalia

Lena Geitung er født og oppvokst i Karmøy, Norge. Hun har en mastergrad i marinbiologi fra James Cook University, Australia i 2013. I 2017 startet hun arbeidet som nærings PhD ved Universitetet i Bergen i samarbeid med oppdrettsselskapet Bremnes Seashore. Arbeidet ble ble utført ved Bremnes Seashore lokaliteter i Ryfylke området samt Havforskningsinstituttet sine forskningsstasjoner ved Austevoll og Matre. Hun er nå ansatt som postdoktor i faggruppe Dyrevelferd ved Havforskningsinstituttet.