Sjøanemoner lærer oss om opprinnelsen til dyrs epitel

Hva kan sultende og krympende sjøanemoner lære oss om utviklingen av dyrenes cellelag? Ganske mye, viser det seg!

Alle dyr er bygget opp av cellelag som kalles epitel. Disse lagene skiller kroppens innside fra omverdenen og fungerer som en beskyttende barriere, som huden vår eller slimhinnen i tarmen. Men disse cellebarrierene er ikke statiske. De fornyer seg kontinuerlig ved å dele seg og danne nye celler, eller ved å fjerne skadede eller overflødige celler. Å opprettholde balanse i denne fornyelsesprosessen er avgjørende – og det kan vise seg å være langt eldre evolusjonært enn vi tidligere har trodd.

I sitt doktorgradsarbeid studerte Inés Fournon Berodia sjøanemoner – geléaktige dyr nært beslektet med koraller – som kun består av to cellelag og mangler både hjerne og hjerte. Når de blir utsatt for sult, krymper de dramatisk i størrelse og kvitter seg med tusenvis av celler i prosessen. Men hvordan gjør de dette uten å ødelegge det tilsynelatende skjøre vevet sitt?

Ved hjelp av toppmoderne molekylære verktøy som CRISPR/Cas9-transgene dyr og avansert mikroskopisk live-imaging, oppdaget Inés at sjøanemoner aktivt “klemmer ut” overflødige celler gjennom en kontrollert prosess kalt epitelcelleekstrusjon – en mekanisme som tidligere bare er studert i vev fra pattedyr, fisk og fluer. Hun fant at de samme cellesignalveiene som kjennetegner celleekstrusjon hos mennesker og fluer også aktiveres hos sjøanemoner. I tillegg oppdaget hun at celleekstrusjon kan bidra til å resirkulere næringsstoffer fra de ekstruderte cellene under sult. For et ressurssterkt dyr!

Disse funnene tyder på at evnen til å opprettholde epitelcellelag som svar på miljømessig stress allerede var til stede i de tidligste dyrene, og kan spores tilbake til den siste felles stamformen mellom sjøanemoner, fluer og pattedyr. Med andre ord: ved å studere sjøanemoner får vi et glimt inn i hvordan de aller første dyrevevene kan ha fungert og utviklet seg.

Personalia

Inés Fournon Berodia vokste opp i Madrid, Spania. Hun tok en bachelorgrad i biologi ved Queen Mary University of London før hun startet på et europeisk masterprogram i marine biologiske ressurser (IMBRSea). Hun skrev masteroppgaven sin om kråkeboller ved Stazione Zoologica Anton Dohrn i Napoli (Italia). Hun er en engasjert forskningsformidler og leder for den lokale Pint of Science-gruppen. Doktorgradsarbeidet hennes ble utført ved Michael Sars-senteret under veiledning av Patrick Steinmetz.