Hjem
Institutt for geovitenskap
News

Grottekartlegging i Glomdalen - feltarbeidets gleder...

Rapport fra spennende kartlegging av stripekarst-området i Glomdalen i Rana.

Nordlys over Glomdal.
Foto/ill.:
Sverre Aksnes

Igjennom de siste år har speleologene ved Institutt for Geovitenskap ( Stein-Erik Lauritzen) og ved Geografi (Rannveig Skoglund) kartlagt grotter i stripekarst-området i Glomdalen i Rana. To masteroppgaver i nedre Glomdal (Florian Bender og Andreas Vagnilhaug) ble ferdigstillet i 2013. Parallelt med dette har vi utforsket og kartlagt meget store (lange) labyrintgrotter på Pikhaugene og i øvre Glomdal. Dette er alle grotter beliggende i meget ren (og hvit) kalsittmarmor. Vi regner  med at de er dannet ved eller under isbreer igjennom de kvartære istidene (iskontakt-speleogenese).

Allestedsnærværende strømskåler («scallops»)

På grunn av den rene bergarten er oppløsningsformene ekstremt godt utviklet, noe som tillater detaljert morfologisk tolkning. Spesielt er strømskåler («scallops») nesten allestedsnærværende. Strømskåler er en form for strømrifler dannet i fast fjell. Med disse kan en både retningsbestemme og kvantifisere vannstrømmen som en gang fylte grotta. Fra dette kan en i sin tur utlede hydrauliske parametre og informasjon om dreneringsfeltet som en gang matet grottepassasjen. Kombinert med studium av sedimentfyllinger blir dette et kraftig redskap til å utlede grotte- og landskapshistorie med.

2830m grottekartlegging...

Til nå har vi kartlagt Pikhauggrottene til en samlet ganglengde på 2830 m og 62 m dyp. De ligger øverst i dalen i ca 600 m høyde. Pikhauggrottene danner et vertikalt labyrintsystem av passasjer som alle fungerte samtidig under hel vannfylling, et strømningsnettverk. Vi mener at denne grottetypen vil kunne favoriseres når dannelsen foregår i kontakt med isbreer eller isdekker. Rannveig Skoglund har testet dette igjennom følsomhetsanalyser på computermodeller.

Et enormt gangsystem

Noe lenger ned i dalen, i 500 m høyde, forsvinner en elv ned et 20 m høyt fossestup, for først å komme tilsyne 3.5 km unna og nesten 370 m lavere i dalen, i Glomdalsvatnet. Dette røper tilstedeværelsen av et enormt  gangsystem med stort fall, men det  er avstengt av vannlåser i begge ender.

Trudehola

I 1978 lykkedes det meg å finne en i inngang ned til det underjordiske løpet, den såkalte Trudehola.  Kartleggingen av denne var vanskeliggjort av mye vann og nedrasninger. Arbeidet ble lagt på is i 1983, men tatt opp igjen i 2010. Vi er nå kommet til et stadium i kartleggingen hvor vi er avhengige av lav vannstand og ellers tørre forhold, det vil si tørkesommer eller full vinter.  Det ble besluttet å gjøre en innsats i slutten av februar i år. Problemet med å gjøre slikt feltarbeide vinterstid fra Bergen som base, er at det kan fort bli kostbart, da en må kjøpe billetter tidlig og er helt prisgitt været.Vi var en gruppe på 6 personer som da kunne danne tre kartleggingslag.

Grotekartleggingens kunst

 Grottekartlegging gjøres ved å legge et sammenhengende tresystem av senterlinjer igjennom passasjene som vegger og andre detaljer tegnes inn på. I dag foregår dette i hovedsak elektronisk med en håndholdt totalstasjon og sanntids overføring til en håndholdt computer (PDA). Totalstasjonen er en ombygget lasertommestokk ("Disto-X") som med ett klikk gir avstand, deklinasjon og inklinasjon.  Den høye fuktigheten og ellers tøffe miljøet i grotter byr på utfordringer, men systemet fungerer stort sett uten store problemer. Notisbok og blyant er fremdeles nyttig, selv i det "papirløse utekontor".

19 km skitur frem til grotta

Med ryggsekker og to pulker tilbakela vi 19 km skitur på nysnøføre over skare til vår planlagte leirplass like ved grotta. Tidligere smeltevannsbekker hadde flere steder gravet metersdype gjel med brunt vann som bød på visse problemer underveis, men vi hadde vår nye igloo-lavvu oppe i glitrende nordlys ved midnatt.  Grotteåpningen lot seg lett lokalisere og grave ut, selv under nesten 4 m snø. Grotta var i en fantastisk tørr tilstand, med flotte istapper og meget lite vann i bekkegangen.  Vi greidde å legge til nye 700 m kartlegging, og hadde det ikke vært for været, ville dette blitt minst doblet.  Grotta har nå rundet 3700 m i lengde og er nesten 70 m dyp.

Uvær og avmarsj

Natt til mandag 24.02 slo det tiltalende "påskeværet" om til stiv kuling, regn og sludd. Klokka 03 på natta brakk teltstanga og det var lite annet å gjøre enn å rive restene av leiren, pakke sekker og pulker og dra hjem - mye tidligere enn planlagt. Med avmars i 5-tida nådde vi ved middagstider et punkt hvor vi hadde veien i syne bare for å erkjenne at vi var stengt inne bak et tjern av to oppsvulmede smeltevannsbekker som ikke ville la seg krysse med ski. Alt vi hadde var vått fra ytterst til innerst. Blodsmak i munnen.

Hjelp fra Røde kors

Etter en del forsøk på å gå rundt elendigheten, måtte vi krype til korset og ringe politi og Røde Kors for å få hjelp over. Sistnevnte var imidlertid mer enn begistrede for å få sin første utrykning i vinterferien og tok oss lett over. Med snøscooter trenger en ikke være særlig sterk i troen for å gå på åpent vann.  Med god fart er 8 - 10 m vannspeil easy match. Interesserte kan lese om dette i RanaBlad; nyheten lå på nettet før vi var kommet til byen:

http://www.ranablad.no/nyheter/article7190894.ece

Passasjetverrsnitt og etasjesystem

Hvorfor dette arbeidet i vann, is, kulde og mørke? Det er selvsagt moro, det skal ikke underslåes.  Men, Trudehola har så langt avslørt svært store passasjetverrsnitt som er nesten helt fylt med glasifluvial grus og sand.  Slike avsetninger har selvsagt sin kronologi som kan dechiffreres. Passasjene danner, i likhet med Pikhaugene lenger nord, et etasjesystem, men det har større kompleksitet. Strømningsretningene indikerer svært store omskiftninger i løpet av grottas tilblivelsehistorie. Passasjene ble først anlagt med utløp i omtrent 400 m høyde, hvorpå et underjordisk elvetyveri må ha foregått og slukt bekken ned i en dyp fossesjakt som til nå ikke er utforsket særlig dypt. Det er fortsettelsen av denne fossesjakten som til slutt vil ende ved Glomdalsvatnet. Grottene indikerer en ganske storstilet omlegging av dreneringen i landskapet rundt og synes knyttet til erosjonsbasis (bergterskler) som i dag er nesten slitt vekk.  Mange av de gamle passasjene er gjennomskåret av iserosjon. Det er praktisk talt ikke dryppstein i disse grottene, men det er mye kvartsholdig grus og rullestein, noe som muliggjør å datere hendelsene ved hjelp av kosmogene nuklider.

Se Chris Pennos film fra grotte ekspedisjonen i Glomdalen her:

https://www.youtube.com/watch?v=cWSZi3trIZs&feature=youtube_gdata_player&noredirect=1

Takk!

Takk til Cathrine Espeland, Jonas Fiskum Pedersen, Sverre Aksnes, Christos Pennos og Rannveig Øvrevik Skoglund for entusiastisk innsats på et feltarbeide som ikke bare ga en del resultat, men også var en typisk Svartisen-tur vinterstid: strabasiøs og full av overraskelser!