Store ulykker

Varsling skjer gjennom oppdaterte navne- og telefonlister over oppfølgingsansvarlige og danner utgangspunkt for varslingsrutinene:

• Skadestedsleder (ofte politi) varsler leder av kriseteamet.
• Mobilisering av resten av teamet.
• Eventuell innkalling av tilleggsmannskaper (defineres på forhånd).
• Ved større katastrofer med mange involverte kan det være hensiktsmessig at kommunen har organisert kriseberedskapen ved f.eks. en overordnet ”styringsgruppe” bestående av etatssjefer med anvisningsmyndighet i forhold til ressurser og myndighet til å kalle inn ansatte innen sitt ansvarsområde (se Kriseteam/utvidet kriseteam).

• Skadde og uskadde overlevende etter hendelsen.
• Pårørende og etterlatte.
• Hjelpemannskap.
• Venner og kollegaer av de som er rammet.
• Tilfeldige vitner til hendelsen, for eksempel forbipasserende, eller personer som er blitt sterkt eksponert gjennom media.
  

• Leder for kriseteam eller leder for overordnet styringsgruppe leder og koordinerer oppfølgingen innad i kommunen, dvs. koordinering av oppgavene som kommunen har planlagt å iverksette og delegering av oppgaver til egnet personell.
   
• Koordinering av informasjonsrutiner innad i kommunen som sikrer at alt involvert personell og alle berørte parter informeres om progresjon i redningsarbeid, årsakssammenheng og hendelsesforløp.
   
• Koordinering av kommunens tiltak i forhold til instanser utenfor kommunen, som tiltak som iverksettes i samarbeid med andre kommuner (f.eks. mottakssenter for berørte), samarbeid med spesialisthelsetjeneste (f.eks. sykehus og poliklinikker) om forebyggende tiltak eller behandlingstiltak (se Tiltak), samarbeid med statlige institusjoner (f.eks. Statens institutt for strålevern, smittevern), eller samarbeid med private selskap (f.eks. transportselskap).
   
• NB! En skal være spesielt oppmerksom på hva som er politiets rolle, og hva som vil være kriseteamets ansvarsområde (se under).

• Indirekte arbeidsform som rådgiving til skoler og institusjoner.
• Direkte arbeidsform som emosjonell førstehjelp, informasjonsrutiner, praktisk hjelp, etc.

• Opprettelse av mottakssenter for overlevende som ikke er kommet til skade. NB! For at noen skal ha den totale oversikten, er det avgjørende at kommunen, enten på forhånd eller umiddelbart etter hendelsen, avklarerhvem som skal lede et slikt mottakssenter. Aktuelle ansvarlige kan for eksempel være politi, helsepersonell eller prestetjeneste i kommunen. Det kan også være aktuelt å samarbeide med frivillige organisasjoner (se Ressurser og samarbeid). Ved store ulykker i kommunen kan det oppstå behov for å opprette en midlertidig mottakssentral for overlevende før de får tilbud om hjelp til hjemreise, eller venter på å bli hentet.

Følgende viktige funksjoner bør dekkes:

• Registrering av de som kommer til senteret med navn, adresse, telefonnummer (obs! Politiets hovedansvar).
   
• Regelmessig informasjon om progresjonen i eventuelt redningsarbeid, f.eks. informasjon hver time (obs! Politiets hovedansvar).
   
• Hjelp til å kontakte pårørende (obs! Politiets hovedansvar).
   
• Omsorg i form av f.eks. mat og tørre klær.
   
• Noen å snakke med.
   
• Anledning til å gå gjennom hendelsesforløpet, enten individuelt eller i gruppe, før alle går hver til sitt (se Tiltak). Det er viktig at en ikke stimulerer til en samtale om de emosjonelle sidene ved hendelsen samme dag som den har skjedd, da dette kan forsterke minnene fra hendelsen. Søvn innen de seks første timene etterpå bør unngås av samme grunn.
   
• Informasjon om eventuelle videre oppfølgingstilbud som debriefing i løpet av de neste dagene (se Tiltak).
   
• Dersom mange overlevende fra andre kommuner som må overnatte i kommunen, må det ordnes med overnattingssted. Ansvar og økonomi må avklares.
   
  • Tilbud om debriefing i løpet av den første uken (se Tiltak/debriefing). Her kan det være aktuelt å samarbeide med spesialisthelsetjenesten dersom kommunen ikke har kompetanse til denne formen for oppfølging.
  • Kartlegging av videre psykososiale oppfølgingsbehov, viktig å være spesielt observant på dem som viser symptomer på sterk angst og uro (se Reaksjoner).
  • Undersøke behov for å informere skole eller arbeidsplass og eventuelle behov for sykmelding eller midlertidig tilrettelegging av arbeids- eller skolesituasjon.
  • Henvisning til spesialisthelsetjeneste for dem som har behov for det (se Kartlegging).
  • Innhenting av tillatelse til å kontakte og informere lokalt hjelpeapparat for dem som kommer fra andre kommuner.
  • Informasjon om eventuelle ritualer og arrangement som minnegudstjenester og andre minnemarkeringer (se Ritualer).
  • Informasjon om tilbud til videre oppfølging, f.eks. oppfølging av debriefing.
     
• Vær observant på behov for særskilte tiltak for etniske minoritetsgrupper, som tolk og tilrettelegging av alternative ritualer.

• Opprettelse av kontakttelefon for pårørende. Det er politiet som har ansvaret for informasjon til etterlatte i den første fasen etter ulykker, og kan samarbeide med private selskap om informasjonen til pårørende. Det kan likevel oppstå situasjoner der det er naturlig at kommunen tar ansvaret for en slik tjeneste i samarbeid med politiet. Ved opprettelse av kontakttelefon for pårørende bør følgende spørsmål være avklart i planen:
  • Hvor skal denne tjenesten holde til?
  • Hvem skal varsle og koordinere telefonvakter? Medlem av kriseteamet, andre?
  • Hvem skal være telefonvakter? kommunalt ansatte, frivillige?
  • Hvem skal utarbeide instruks for telefonvaktene og avklare hva de kan svare på, og hva de ikke kan si noe om? Erfaringsmessig kan det bli belastende for telefonvakter å inneha opplysninger de ikke kan gi videre til publikum på grunn av regler om hvem som kan gå ut med slik informasjon først. Derfor er det viktig med en koordinator som kan bistå med å avklare slike spørsmål.
  • Hvem skal sørge for kontinuerlig oppdatert informasjon til telefonvaktene?
     
• Mottakssenter for pårørende. Det er politiet som leder et slikt senter. I første fase er det ofte uklart hvem som er omkommet, slik at pårørende i ulik situasjon kan bli samlet i samme lokale. Det er viktig at det finnes separate lokaler som kan nyttes for etterlatte etter hvert som det blir klart hvem som er omkommet. Erfaringer har vist at behovene i gruppen overlevende og er ulike de hos etterlatte. Likevel kan overlevende ha viktig informasjon som etterlatte ønsker (”Hvem har sett noe til min kjære?”). Kontakt mellom disse gruppene trenger imidlertid å være planlagt og styrt. Sykehus som tar imot skadde og omkomne, må også ha planer for hensynsfull mottakelse av pårørende. Ved noen større katastrofer har lokal prestetjeneste tatt ansvaret for et slikt tilbud, frivillige organisasjoner kan også involveres. For å unngå for mange aktører og kaos, er det viktig at koordineringen og ansvaret for et slikt senter er klart i utgangspunktet, og at andre aktører først engasjerer seg etter forespørsel fra koordinator/leder. Følgende oppgaver er viktige:
   
  • Registrering av navn, telefon og adresse og hvem de er pårørende til. En slik registreringsfunksjon kan være lett å glemme i en presset situasjon, det er derfor viktig å ha planer for en slik registrering klart fra starten. (Politiet har skjema for dette, som med justeringer er brukbare for evt. andre).
  • Regelmessig informasjon til pårørende som oppholder seg på senteret. Oftest vil det være politiet som tar ansvaret for dette. Dersom mulig, er det positivt å kunne informere om når neste informasjonsmøte kommer. Gi informasjon så hyppig som mulig.
  • Informasjon om oppfølgingstilbud for eventuelle etterlatte (se Tiltak/samlinger).
  • Informasjon om eventuelle oppfølgingstilbud til pårørende generelt.
     
• Kartlegging av videre psykososiale oppfølgingsbehov. For pårørende fra andre kommuner, innhentes tillatelse til å informere lokalt hjelpeapparat for videre oppfølging av familien.
   
  • Kartlegging av behov for støttetiltak i hjemmet, pass av barn, avlastning med omsorgsoppgaver.
  • Råd om ivaretakelse av eventuelle barn (se Barn og unge).
  • Informasjonssamtale med eventuelle berørte barn med fokus på informasjon om hendelsen tilpasset barnets alder og utviklingstrinn.
  • Ved mange omkomne, informasjon om eventuelle fellesritual som minnestund og begravelse.
  • Råd med hensyn til å inkludere barn i ritualer som å se den døde, minnestund og begravelse.
  • Råd med hensyn til ivaretakelse av barn i krise generelt.
  • Undersøke behov for å informere skole eller arbeidsplass og behov for eventuell tilrettelegging av arbeidssituasjon eller skolesituasjon for pårørende (se Ressurser og samarbeid).
  • Undersøke behov for sykemelding.
  • Informasjon om tilbud om eventuell videre oppfølging i regi av kriseteamet.
     
• Vær observant på behovet for særskilte tiltak for etniske minoritetsgrupper, som tolk og tilettelegging for alternative ritualer og forhold rundt syning og begravelse.

Hjelperne kan være politi, brannvesen, ambulansepersonell, akuttmedisinpersonell, Sivilforsvaret, Røde Kors, frivillige organisasjoner og privatpersoner. Andrelinjetjenesten (redningspersonell på stedet, psykososialt støttepersonell og sykehuspersonell) hjelper til på oppsamlings- eller mottaksstedene for skadde, etterlatte, pårørende og i oppfølging.

Mange etater har utarbeidet egne rutiner for oppfølging av innsatspersonell, f.eks. brannvesen, politi og hjelpekorps. I utarbeidingen av planen kan ansvarlige i kriseteamet kartlegge hvilke planer som finnes og utarbeide egne planer for oppfølging i samsvar med disse. Tiltak for innsatspersonell/hjelpere kan inneholde:

• Systematisk gjennomgang av hendelsesforløpet, reaksjoner og tanker etter modell av defusing eller debriefing (se Tiltak).
• Informasjon om vanlige reaksjoner etter å ha blitt eksponert for sterke inntrykk.
• Råd om håndtering av reaksjoner (se Tiltak og se www.krisepsyk.no/Temasider – Selvhjelpsmetoder, Hjelp til å stanse ubehagelige tanker). Informasjon om kriterier for å søke profesjonell hjelp og informasjon om hvor denne hjelpen finnes.
• Mobilisering av kollegastøtte gjennom å fokusere på hva den enkelte kan gjøre for å støtte kollegaer, og på hva den enkelte trenger av støtte for egen del.
• Veiledning av ledere med hensyn til ivaretakelse av ansatte.
• Informasjon om videre oppfølging i regi av kommunen, f.eks. oppfølgingsdebriefing.
• Kontinuerlig vurdering av tiltakene, og råd om justeringer.

Mange skoler og barnehager har egne kriseplaner. Samarbeid mellom skole og kommunalt kriseteam er viktig å planlegge ved utarbeiding av planen (se Ressurser og samarbeid).

• Informasjon på skoler/barnehager om hendelsen, gjennomgang i klassen og anledning til å stille spørsmål om hva som er skjedd (se Ressurser og samarbeid). Konkret og riktig informasjon om dramatiske hendelser er viktig for å unngå ryktespredning og unødig mange spørsmål til barn som er blitt rammet.
• Ritualer dersom klassekamerater har omkommet (se Ritualer).
• Planer for tilpassning av undervisningssituasjonen for berørte barn.
• Kontakt til berørte familier for å undersøke behov for informasjon til klasse, barnehageavdeling og eventuell tilpassning av undervisningssituasjon.
• Selv om ingen er direkte berørt, kan det være aktuelt å gå igjennom det som har skjedd i skoler og barnehager, og gi barna anledning til å snakke om det de eventuelt har blitt eksponert for gjennom media og gjennom rykter.

• Regelmessig oppdatert informasjon til befolkningen er svært viktig i en krisesituasjon. Beredskapsplanen setter opp personer som har særlig ansvar for å holde kontakt og samarbeide med media, for å gi informasjon og sørge for at det som kommer ut, er nyttig for befolkningen.
   
• Informasjon til kommunens befolkning gjennom folkemøte med politi, redningsledelse, helsesjef og politisk ledelse og eventuelle representanter for statlige tjenester (f.eks. Statens strålevern, Statens Institutt for Folkehelse). Formålet vil være å redusere ryktespredning, unødig engstelse og panikk gjennom saklig informasjon og anledning til å stille spørsmål. Informasjon kan også gis regelmessig gjennom lokale sendinger på radio, TV og via Internet. Eksempel på informasjon:
   
  • Informasjon om hendelsesforløp, årsaker og risikobilde.
  • Råd til befolkningen om hva som kan gjøres for å begrense risiko og redusere skade.
  • Informasjon om hva som gjøres kommunalt og sentralt for å redusere skade.
  • Informasjon om vanlige krisereaksjoner og råd om hvordan disse kan takles.
  • Oppfordring og råd til befolkningen om hvordan de kan være til hjelp for hverandre.
  • Informasjon om mulighet for oppfølging med hensyn til krisereaksjoner.

• Akuttfasen defineres som den første uken etter ulykken/katastrofen.
• Etter denne perioden vurderes overføring til videre oppfølging. Noen tiltak vil allerede være planlagt utover akuttfasen, som oppfølging av debriefing og eventuelle informasjonsmøter.
  

Det er en fordel at de som har hatt ansvaret for tiltakene akutt, også har ansvar for videre oppfølging. Det anbefales å opprette en faggruppe med ansvar for langtidsoppfølging som vurderer hva som bør gjøres på lengre sikt. Eksempler på aktuelle medlemmer er prest, kommunepsykolog, psykiatrisk sykepleier og helsesøster. En slik gruppe kan ha ansvaret for at oppfølging og eventuell videre henvisning skjer. Ved store katastrofer vil ofte innbyggerne fra flere kommuner og eventuelt statlige instanser være involverte. Det er viktig at en eller flere av kriseteamets medlemmer har ansvaret for å koordinere tiltak som settes i verk av kommunen, med tiltak som settes i verk av andre berørte kommuner og med tiltak som spesialisthelsetjenesten setter i verk.

• Direkte gjennom støttesamtaler, praktisk hjelp.
• Indirekte gjennom råd og veiledning f.eks. til skoler og arbeidsplasser.

• Oppfølgingsdebriefing etter 4-6 uker og senere ved behov.
• Kartlegging av om alle får den oppfølgingen de har behov for, eventuelt om noen skal henvises til spesialisthelsetjeneste (se Kartlegging).
• Oppfølging med støttesamtaler med fokus på å takle ubehaglige symptomer, takle hverdagen og på hvordan en kan motvirke at den traumatiske hendelsen påvirker fungering i sosialt liv og familieliv.
• Informasjon om viktigheten av å nyttiggjøre seg hjelp fra venner, familie og øvrige sosiale nettverk.
• Markering av 1 årsdagen for hendelsen.
• Tilbud til eller henvisning til familierådgiving og parsamtaler.
• Tilbud om økonomisk og juridisk rådgiving.
• Tilbud om kontaktetablering med andre overlevende, dersom ønskelig (se Ressurser og samarbeid).
• Tilbud om aktiv sykmelding, eventuelt videre tilrettelegging av arbeidssituasjon.

• Tilbud om støttesamtaler, rådgiving og forløpende vurdering av behov for henvisning til spesialisthelsetjeneste.
• Samlinger for etterlatte etter 1 mnd, 6 mnd og etter 1 år (se Tiltak/samlinger).
• Markering av 1 årsdagen for hendelsen.
• Råd til foreldre med hensyn til ivaretakelse av barn som etterlatte.
• Tilbud om kontakt med andre etterlatte.
• Tilbud om fortsatt sykmelding/aktiv sykmelding, redusert stilling og tilrettelegging av arbeidssituasjon/skolesituasjon.
• Informasjon om viktigheten av å nyttiggjøre seg hjelp fra venner, familie og øvrige sosiale nettverk.
• Praktisk hjelp som avlastning av omsorgsoppgaver, barnepass, etc.
• Etterlatte kan også følges opp via telefon etter malen over.

• Direkte intervensjon første 6 mnd.
• Holde kontakten og følge med på utvikling av hjelpebehov det første året.

At berørte opplever at de kan ta del i dagligliv og fritid uten at reaksjonene etter katastrofen hemmer deres deltakelse og livsutfoldelse.