Hjem
Institutt for sosialantropologi
women's march 2018

Appell for en oversett gruppe

Lørdag 20. januar gikk kvinner og menn over hele verden i gatene under hovedtemaene #MeToo og kvinners rettssikkerhet. I Bergen rettet antropolog Synnøve Bendixsen søkelyset mot en ofte oversett gruppe: kvinner i Norge uten lovlig opphold. Les hennes appell her.

Plakat Women's march Bergen 2018
Women's March vokste frem som en reaksjon mot USAs president Donald Trump kvinnefiendtlige retorikk. Hovedfokus for protestene er faner som likestilling, mangfold, inkludering, bærekraftig miljø og kvinners rettigheter.
Foto/ill.:
Women's March Bergen 2018

Hovedinnhold

For andre gang var det duket for Women's March, ett år etter at marsjen ble arrangert som protest mot Trump-administrasjonens kvinnefiendtlige retorikk og politikk. Women's March ble raskt en global bevegelse for kvinners rettigheter.

Som initiativtakerne skriver: "I de siste årene har vi blitt vitner til en uakseptabel retorikk om kvinner, religion, innvandring, etnisitet og klimautfordringer. Vi vil sende et tydelig budskap til den nye amerikanske administrasjonen - og til resten av verden - om at kvinnerettigheter er menneskerettigheter, og menneskerettigheter er kvinnerettigheter."

I Bergen hadde flere hundre personer møtt for å marsjere og høre appeller. Her kan du lese antropolog og postdoktor ved instituttet, Synnøve K. N. Bendixsen, sin appell i sin helhet:

Å være irregulær immigrant - Synnøve K. N. Bendixsen

Jeg vil snakke om en gruppe som sjelden kommer til orde i den offentlige debatten – men som i høyeste grad er truffet av budskapet til #MeToo kampanjen, nemlig kvinner uten lovlig opphold. Kvinner som har fått avslag på asylsøknaden, men blitt værende i Norge, eller som av ulike grunner ikke har søkt om asyl men lever i Norge uten oppholdstillatelse. Det er flere konsekvenser av et slikt liv som er knyttet opp til manglende rettigheter, rettssikkerhet og utsatthet for overgrep.

Å være irregulær migrant – altså migrant uten lovlig oppholdstillatelse – er vanskelig i seg selv: man har ikke full rett til helsehjelp, sosial hjelp og har ikke lov til å arbeide. Å være kvinne og irregulær skaper en del ekstra sårbarhet, særlig knyttet til reproduktiv og seksuell helse og ansvar for barn.

Norske regler og lovverk om opphold og rettigheter begrenser hvilke muligheter og valg kvinner i en slik irregulær situasjon har og kan bidra til at kvinner inngår i eller blir i relasjoner som er skadelige, fysisk og psykisk, over lengre tid. Når kvinner har ansvar for barn gjør dette også at de tar visse valg for ikke å forlate barna, og for å kunne gi barna en bedre fremtid.

Jeg har gjort feltarbeid med irregulære migranter og har møtt ulike kvinneskjebner:

  • Kvinner som kommer til Norge med mennene sine og er lykkelige og har det godt. Men også kvinner som kom på familiegjenforening som opplever trakassering, vold og usikkerhet i forholdet. Mange velger likevel å bli værende fordi de ellers risikerer å bli sent ut av Norge: de må forbli gift i et visst antall år for å få oppholdstillatelse ifølge norske lover.

Jeg har snakket med

  • kvinner som har opplevd krenkelser, overgrep på reisen underveis – og menn som har sett at deres døtre, mødre eller ektefeller har blitt misbrukt uten mulighet til å gripe inn.
  • Kvinner hvis biologiske klokke tikker hurtig, men som likevel uvillig venter med å få barn fordi de opplever at de ikke kan tilby barna annet enn usikkerhet.
  • Og kvinner som skal føde, men er uviss på hvilke rettigheter de har til å få kontroll før og etter fødsel, og om de kan føde på sykehus uten å etterpå risikere å få den fulle regningen med seg i barnevognen.

Bare så det er sagt – å være irregulær mann er heller ingen dans på roser – de blir underbetalt eller ikke-betalt på det uformelle arbeidsmarkedet - de dekkes ikke av arbeidsmiljøloven eller HMS. Og de blir ofte sett på som en trussel mot kvinner og barn, som en overgriper.

Likevel, en kvinne jeg traff flere ganger under mitt feltarbeid med irregulære migranter har satt ekstra spor hos meg: Anja fra Kosovo kom til Norge fra Sverige hvor hun hadde fått avslag på asylsøknaden sin. I Sverige var hun redd de skulle deportere henne til hjemlandet. I Norge visste hun godt at hun ville bare bli sendt tilbake til Sverige dersom hun søkte om asyl– grunnet Dublin reglementet som gjør at flyktninger skal kun søke om asyl i ett europeiske land. Derfor levde hun på gaten i Oslo med sin 2 år gamle datter. Faren til barnet hadde forsvunnet. En kald februarkveld stopper en mann som har levd som irregulær i Norge i flere år ved siden av henne: han gjenkjenner godnattsangen Anja nynner for å få datteren til å sove. Hans mor hadde også sunget den sangen til ham. Han tar henne med seg hjem og de får en seng å sove i. Imidlertid er hans leilighet liten – han setter henne i kontakt med tre andre menn som er villige til å la henne bo hos dem i perioder – mot personlig godtgjøring. Da jeg traff Anja var hun gravid med barn nummer to – og hun visste ikke hvem av de tre mennene som var faren.

Hvem skal stå opp for Anja og hennes barn sine rettigheter? Hvordan kan vi ta ansvar?

Til sist vil jeg si noe om den kjønnede offentlige sfæren – muligheten til å snakke ut og forvente å bli hørt i offentligheten.

Noen av dere husker kanskje den etiopiske sultestreiken og demonstrasjonen i Oslo 2011 – etiopiske asylsøkere med avslag protesterte mot hvordan de ble behandlet. Flere av disse var familier, og barn var også med i demonstrasjonen. I media var det mye fokus på om disse barna ble tatt godt nok vare på.

Flere av de politisk aktive kvinnene med barn følte at de ble fremstilt som dårlige mødre i norske medier. I utgangspunktet, da sultestreiken startet, argumenterte de med at de gjorde dette nettopp fordi de var mødre, at det var en del av deres kamp for å sikre dem og barna en framtid. Men det de opplevde, var å bli stemplet som uansvarlige mødre ved å gå inn i kirken for å sultestreike. For de etiopiske demonstrantene framstod dette som et paradoks.

– For dem var det jo den norske statens behandling av dem som mødre, som innebar en risiko for deres barn. Fordi de ikke fikk opphold i Norge, kunne de ikke gi barna sine den trygge framtiden de ønsket å gi dem. I tillegg – Noen av barna var født her, mens andre hadde vært med på reisen hit. Disse hadde vært utsatt for en langt større risiko på veien til Norge enn hva det innebar for dem å gå inn i en kirke hvor de spiste, hadde tak over hodet og situasjonen tross alt var kontrollert.

Vi bør takke de etiopiske kvinnene for at de viste oss noe viktig: nemlig, rommet vi kan ta og blir gitt som politisk aktør i den offentlige sfæren, er nok langt mer kjønnet enn hva vi liker å tro her i likestillings-Norge.

Og vi bør takke dem for at de viste oss motet til å være synlig og håpet om at det kan bidra til nødvendige forandringer.

Takk for meg.