Hjem
Institutt for sosialantropologi
Nyhet

Kultursjokk - utvalgt intervju fra Kula Kula

Det viktigste spørsmålet yrende antropologispirer stiller seg, er: Hvordan er det egentlig er å være på feltarbeid? Får man kultursjokk? Hvor annerledes er det å være feltarbeider sammenliknet med turist? Førsteårsstudent Tonje samlet masterstudentene Jenny, Fartein og Tonje for å få svar på spørsmålene sine. Intervjuet er hentet fra Kula Kula høsten 2019.

Forside Kula Kula 2019
Forside Kula Kula høsten 2019 og illustrasjoner av Ida Karin Sagvolden
Foto/ill.:
Foto forside Kula Kula H2019: Tiril Borge Bersaas. Illustrasjoner: Ida Karin Sagvolden

Hovedinnhold

Som fersk student i møte med antropologistudiets metode og teori på første semesteret, hadde jeg mange spørsmål. Noen av disse har vært: hvordan er opplevelsen av en kultur eller plass annerledes på felt, enn når man er på ferie? Får en kultursjokk på felt? Når det første spørsmålet ble stilt, ramlet det flere inn døren.

Spesielt interessert var jeg i å forstå dette med kultursjokk. Som Thomas Hylland Eriksen skriver innledningsvis i «Hva er Sosialantropologi» kan «skrittet fra å drive litt med kulturisme til å studere antropologi ... være kort.» I denne teksten forstår jeg kultursjokk som en kombinert følelse av ensomhet, nedstemthet, hjemlengsel og at det er vanskelig å mentalt omstille seg til den nye livssituasjonen i en ny kultur. For å finne svar på mine spørsmål, intervjuet jeg noen av masterstudentene oppe på instituttet som nettopp hadde kommet tilbake fra felt.

Masterstudentene jeg intervjuet er Fartein Hauan Nilsen som på Island forsket på neopaganisme, såkalt åsatru basert på norrøn mytologi. Jenny Jomisko de Figueiredo, som var i Italia og forsket på afrikanske flyktninger og migranter og Tonje Sletengen, som forsket på det skeive undergrunnsmiljøet i Libanon.

Fartein var førstemann ut til å svare. Mitt første spørsmål var om en kan få kultursjokk i et land som Island, som er så likt Norge. Fartein svarte: «Jeg følte meg jo litt dum da.» Han reiste til Island i januar. «Alt var mørkt, og det var nesten som om islendingene var gått i dvale.» Derfor forklarer han at det var vanskelig å få de med på ting.

Jennys svar på samme spørsmål var at «jeg opplevde ensomhet, men det største sjokket var å flytte fra en relativt stor by til en liten landsby i Italia.» Hun forklarer at det var en stor overgang. «Det var også vanskelig med språket, det å kunne delta i samtaler.» Heldigvis snudde dette som natt og dag så fort hun ble kjent med migrantene.

Tonje derimot svarer et tydelig «Ja!» på om hun fikk kultursjokk. Hun var for første gang i Midtøsten, og alt var annerledes. «Språk, væremåte, normer og regler» nevner Tonje. Ting som utfordret komfortsonen kraftig. «Folk var hyggelige og gjestfrie, kom gjerne bort og slo av en prat på gaten,» og sier videre at «selv om jeg stod og holdt godt fast i vesken min», da det ikke er så vanlig at fremmede snakker sammen på gaten i Norge. 

Jeg fortsetter: hvordan opplevde dere at kultursjokket på felt var annerledes sammenlignet fra andre utenlandsopphold, som for eksempel ferie?

Her nevner Fartein sammenligningen mellom Island og Norge, og at landene er ganske like. «Det var mørkt, kanskje heller ensomt i starten, det å komme i gang.» Ellers konkluderer han, ikke så annerledes fra andre utenlandsopphold annet enn at dette strakk seg lenger over tid og han fikk da bedre kontakt med folk.

I Italia kjente Jenny på det å ha liten selvtillit i å presentere seg som forsker. «Det føltes fremmed i starten. Jeg møtte på mange nye utfordringer som krevde fleksibilitet og problemløsning, ofte på stående fot. Likevel kommer man seg igjennom mye bare med bruk av sunn fornuft, så det er viktig å kunne stole på seg selv. Eventuelt ringe veileder eller mamma når man er skikkelig i tvil.» Videre sier hun at det heldigvis bare var slik i starten, og det snudde seg veldig fort da hun fikk kontakt med informanter. Blant annet begynte hun å bli invitert i middagsselskaper, der hun ble kjent med de som skulle bli hennes nærmeste informanter.

For Tonje var det en stor forskjell sammenlignet med andre utenlandsopphold. «Oppholdet er mye lenger enn hva det er på ferier, og en går inn, eller reiser ut med en helt annen innstilling enn når en drar på ferie.» Tonje legger til «en blir ekstra interessert i å lære seg nye ting. En oppdager også hvor tilpasningsdyktig en er.»

Videre, hvordan var følelsen når dere skjønte at dere fikk til å tre inn i andres liv? Å ta på seg de kulturrelativistiske brillene. Gikk det gradvis eller var det et øyeblikk der du skjønte at du fikk det til?

«Norge og Island er ganske like land» sier Fartein, før han tenker litt og sier videre, «men det var vanskelig å sette seg inn i åsatrua.» Hvor han sier at den statlig anerkjente religionen var «fremmed for meg». Fartein sier han ikke har samme tro personlig, men at åsatrua var «eksotisk på sin måte» og legger til «det gikk seg til med tiden.»

For Jenny tok det litt tid. «Å skrive hver dag, for å så se tilbake på det, kunne jeg gradvis se hva som var av antropologisk interesse. Ikke minst å kunne se utviklingen over tid ved å lese igjennom feltnotatene.»

For Tonje tok det litt tid før de ‘kulturrelativistiske’ brillene kom på. «Det gikk opp for meg når jeg fikk besøk av familien.» Hun forklarer at det da var det lettere å se at det hadde skjedd en overgang og følelsen av å få det til kom.

Som det meste annet i livet går ikke alt på skinner. Så da blir jeg nysgjerrig på om det går slik i felt også. Jeg spør: følte dere noen gang at «dette går ikke»? Hvordan gikk dere videre når ting føltes vanskelig eller tungt?

 «Det var tungt i starten, å få kontakt med folk. Men det hjalp å finne på ting så jeg følte meg nyttig» starter Fartein med. «Som å lese på en kafe eller på biblioteket.»

Jenny var for første gang i livet mye alene. «I starten var det tungt» og fikk følelsen av å være malplassert og ensom: «Det var utmattende fordi jeg følte jeg måtte være i forskerrollen 24/7.»

Tonje derimot tenker litt før hun sier «tja, kanskje litt i starten. Var egentlig ganske heldig.» Hun forklarer videre at januar var en tung måned preget av influensa i tillegg til en voldsom storm, som gjorde at en ikke kunne gå ut av huset. «Det var også en språkbarriere når jeg trengte medisiner.» Det var den største «kneika», men det gikk og løsnet bra. Det var tøft mentalt sett, og etter hvert som hun arbeidet opp mer tillitt var det ikke uvanlig at tunge og svært personlige skildringer avinformantene, men også fra venner som vokste opp med Syriakrigen. Det ble langt mer mentalt utfordrende enn hun tenkte.

Fikk dere «omvendt» kultursjokk når dere kom hjem igjen? Var det vanskelig å tilpasse seg hverdagslivet igjen? Som å gå tilbake på skolen eller jobb.

«Jeg fikk ikke noe særlig omvendt kultursjokk. Selv om det er en stor overgang å gå inn og ut av en feltsituasjon, sitte dypt inne i norrøn mytologi og så plutselig tenke på hverdagslige ting hjemme» sier Fartein. Han legger til, «men det var vemodig å dra. Endelig hadde ting falt på plass, fått en ny hverdag på Island og nye bekjentskap og venner. Så det var trist dagene før avreise. Slutten på et kapittel.»

Jenny derimot kom med et klart «Ja!» og legger til «mitt forhold til væremåte, mat og musikk endret seg.» Jenny forklarer videre at hun oppdaget nye smaker, nye matretter og musikk. «Da jeg kom hjem var alt så stille og maten smakløs.»

Tonje fikk også «veldig» omvendt kultursjokk. «Det var rart å tilpasse seg Norge igjen og det var en merkbar forskjell mellom landene. For eksempel: folk og deres oppfattelse av tid. Norge er streng og presis, mens Libanon er mer bedagelig. Det var ikke uvanlig å komme en time senere enn avtalt.»

Avslutningsvis spør jeg masterstudentene hvilke tips de har til fremtidige antropologistudenter som skal i felt?

Fartein tenker litt og sier «aktiviser deg selv. Les, lag spørsmål du kan stille informanter, tell (hus, dyr, folk for eksempel). Du kan lære deg språket. Gjøre deg kjent med stedet ved å vandre rundt. Komme i snakk med folk på pub, gå på en skikkelig fyllekule og en kan få nye gode venner!»

Jenny tenker at det er viktig å akseptere at en kan få en annen start i felt enn hva en ser for seg før avreise. «Men husk på at det ordner seg nesten alltid.» Hun nevner også at språk er noe som er greit å lære  seg før avreise. «Om så det bare er noen små fraser. Det er viktig å kunne litt, vise interesse og å ha en ydmyk rolle» (Fartein nikker seg enig.) «Sist og ikke minst, ta pauser for din egen del. Det er slitsomt å være i forskerrollen hele tiden. En lærer mye om seg selv!»

Tonje avslutter med å si «Hopp i det! Gjør det du har lyst til og som interesserer deg. Gjør noe du brenner for. Ikke stress med ting. Ting går seg til etter hvert uansett. Det vil alltid gå bra.»

En stor takk til masterstudentene som stilte opp til intervju og delte sine erfaringer og tanker fra tiden deres i felt!