Hun talte på vegne av UiBs nye doctores

Det krever en landsby

Hei alle sammen, mitt navn er Mari Norbakk, og jeg får i dag den store æren og gleden av å holde denne talen på vegne av de nye doktorander. Som jeg skrev i begynnelsen av avhandlingen min: det er med avhandlinger som det er med barn – det krever en landsby: i dette tilfellet er landsbyen universitetet i Bergen. Jeg vil på vegne av oss alle rette en takk til Universitetet i Bergen ved rektor og rektoratet;  universitetsdirektøren; dekanatet og fakultetene. Jeg vil også takke våre nærmeste – våre institutter ved sine ledere, våre veiledere, våre gode kollegaer, medstipendiater, venner og familie. Men først og fremst vil jeg på vegne av oss alle si at vi har jobbet hardt og lenge for å få dette til. Det krever en landsby; men det krever også først og fremst en stipendiat.

Vi blir ofte fortalt at vi er heldige; heldige som får lov til å fordype oss i lidenskapen vår over flere år. Men vi er ikke her i dag fordi vi er heldige. Vi er her fordi vi jobber ekstremt hardt, og er veldig flinke. Vi er de skarpeste hodene i vår generasjon. Selv om vi er takknemlige for støtten fra universitetet i vårt arbeid, så må jeg få si at det er dere som er de heldige, som har fått ha oss.

Digitalt tomrom i pandemiens tid

Det har vært et rart år. I mars så lukket vi dørene og det ble stille. For noen av oss, mange av oss, innebar det at vi ble sittende langt unna de vi er mest glad i. I denne stillheten, kanskje ensomheten; eller kanskje den overveldende mangelen på alenetid, for de av dere med barn som skulle holdes hjemme i ukesvis; så skulle flere av oss forberede oss på en stor og skummel oppgave – å disputere. Migrasjonen online begynte. Jeg las med hjertet i halsen om Gabriella som disputerte fra sin veileders barnerom, og begynte å forestille meg en disputas der en løsning på jernteppe er å flekke av modemet.

Utover våren ble løsningene digitalt stadig bedre og mer velsmurt; men det var allikevel en ensom opplevelse for mange som disputerte fra sin egen stue. De småhøytidelige og kleine middagsselskapene ble byttet ut med blomsterlevering på døren; og luftskåling med champagne i parker der man kunne stå langt nok unna hverandre.

I det som ihvertfall jeg forestilte meg som et digitalt tomrom så oppsto det nye former for sosialitet, og løsninger for digital kjærlighet.

Å disputere i joggesko

Jeg var heldig selv og fikk sitte på et lånt kontor på universitetet og disputere, der gode kollegaer lånte ut blomster så det skulle se hyggelig ut. Mine opponenter stilte i skjorte og jakke – og sikkert joggebukse; selv grep jeg sjansen til å disputere i joggesko. Noen av problemstillingene jeg hadde forestilt meg for en ordinær disputas forsvant. Jeg behøvde ikke å se min veileders kritiske blikk da jeg la frem det argumentet hun ikke var helt enig med; jeg behøvde ikke å se min gode kollegas overenergetiske nikk og sympatiske blikk når jeg rødmet eller mistet tråden. Jeg behøvde heller ikke å spise verdens kleineste lunsj med opponentene mine. Men – det var også vanskelig å gå inn i rommet alene, og gjennomføre bak en låst dør. Det var leit at min søster og far ikke fikk være med; det vondeste var kanskje da min meget korrekte far tok til tårene på zoommøtet etterpå; og vi ikke fikk møtes. Men i det ubehagelige er som alltid kimen til noe nytt, noe godt. I det digitale intet fantes det kjærlighet. Det jeg oppdaget var at – det finnes noen på andre siden av skjermen. Jeg håper dere alle – både de som fikk disputere fysisk, og de som disputerte digitalt har fått kjenne på det samme.

Hegn om de viktige ritualene

Arbeidet frem mot en doktorgrad er hardt. Det er for mange årevis med usikkerhet, stress, og engstelse over ikke å strekke til. Det er derfor viktig å feire fullføringen, endelig litt anerkjennelse! Til universitetet – spesielt instituttene – vil jeg derfor oppfordre dere til å ta godt vare på stipendiatene deres; først og fremst fordi vi er arbeidskameratene deres, og fagfeller; men også fordi i en hverdag som består av å motta kritikk på heltid så er de sjeldne rommene for anerkjennelse helt sentrale. De få ritualene som gjenstår er viktige; nettopp fordi de er så få. Det er sikkert fristende nå å videreføre en linje med balanse både i penge og karbon-regnskapet gjennom å sløyfe den fysiske disputasen – også etter pandemien er over; men ta nå ikke fra oss den lille feiringen vi får – for til tross for digital kjærlighet så er det ikke det samme.

Jeg vil berømme dere, oss alle sammen. Ikke bare har vi gjennomført; vi har briljert!

Gratulerer med dagen!