Hjem
Institutt for sammenliknende politikk
NY BOK

Afrikas inklusive autokrater

Hvorfor bestemmer noen autoritære regimer seg for å desentralisere makt til valgte politiske organer? Svaret har mer å gjøre med interne vurderinger enn et ønske om å se bra ut utenfra, ifølge Lovise Aalen og Ragnhild Louise Muriaas' nye bok, "Manipulating Political Decentralisation - Africa's Inclusive Autocrats".

Ragnhild Louise Muriaas og Lovise Aalen
Desentralisering av makt til valgte politiske organer er regnet som et demokratisk gode, men tas i bruk av autoritære regimer. Dette paradokset forsker Lovise Aalen og Ragnhild Louise Muriaas på i sin nye bok, med eksempler fra Uganda, Malawi, Sør-Afrika og Etiopia.
Foto/ill.:
Mariana Q. Rød

Ideen bak boken oppstod som et resultat av samtaler mellom de to forskerne og en felles kollega, Aslak Orre, om doktorgradene sine som begge omhandler lokalpolitikk, samt en felles interesse for den politiske utviklingen i forskjellige afrikanske land. Samarbeidet har bygget videre på disse erfaringene, både for å presisere begreper og å utvikle teori. Begge har rike erfaringer med feltarbeid i området, og Muriaas holder antageligvis sampol-rekorden i antall intervjuer utført for en doktorgrad, med 423 kvalitative intervjuer fordelt på 3 land.

Hvorfor desentralisere?

I boken presenterer Muriaas og Aalen forskningsresultater fra Uganda, Malawi, Etiopia og Sør-Afrika. Desentralisering er vanligvis sett på som et demokratisk gode, og har i flere caser blitt fremmet som et viktig tiltak for å fremme demokratisering i utviklingsland. Paradokset boken viser er at ikke bare er autoritære regimer åpne for politisk desentralisering, de kan til og med være mer interessert i å desentralisere enn demokrater.

- Desentralisering kan være et virkemiddel for å konsolidere nasjonal makt, alle disse prosessene bygger på en kalkulering av makt, forklarer Aalen.

Muriaas utdyper at det er et mønster i hvilken type regjeringer som innfører slike ordninger.

- Det er gjerne regjeringer som er ganske sikre på at de vil klare å holde på makten, at de skal klare å få folk til å stemme på seg. Hvis noen likevel stemmer mot, klarer de å kontrollere systemet.

Forskerne ble overrasket over hvor lite internasjonalt press, og omdømme internasjonalt har å si for valget om å desentralisere.

- Det kan godt være en bonus, men dette er først og fremst drevet av vurderinger av politikken på hjemmebane. Man kan vinne legitimitet gjennom at folk får stemme lokalt, på kandidater de vet hvem er. Mennesker kan sosialiseres inn i partiet, og flere kan oppleve å få noe igjen for å holde med det maktinnhavende partiet. Så det er to viktige elementer vi har identifisert at desentralisering kan bidra med; Kontroll og mobilisering.

Likhetstrekkene som går igjen blant desentraliserende regimer i afrikansk kontekst, er at partiene gjerne stammer fra frigjøringsbevegelser, hvor man får et veldig tydelig skifte når de kom til makten. Da har man muligheten til å gjøre reint bord, og ha full kontroll over de nye institusjonene. De har også kontroll på hele territoriet, og stammer gjerne fra en nedenfra-og-opp-bevegelse.

Fire strategier for å manipulere utfall

For å få desentraliseringen til å gå til egen fordel, er det identifisert fire strategier autoritære regimer tar i bruk. Det første er nasjonal dominans, man har ett sterkt dominerende parti, som bruker partistrukturen parallelt med desentraliseringen for å kontrollere politikken helt ned til lokalt nivå. Den andre er å overvelde opposisjonen. Dominerende partier vil kunne føre valgkamp på et nivå som gjør det umulig for opposisjonspartier å reelt konkurrere om makten, selv om de får stille. Man kan også ha så mange seter å konkurrere om, at det blir umulig for opposisjonen å stille med nok kandidater.

- Opposisjonen fremstår da rett og slett noe puslete, i forholdet til det makthavende partiet, sier Muriaas.

 Mange valg kan dermed gjøre det regjerende partiet enda større, mens opposisjonen drukner. Man kan også manipulere institusjoner, hvor man ikke implementerer ordningene i praksis. Dette kan innebære planlagte valg som aldri finner sted, eller at man holder lokalvalg, men bare i en liten del av landet, eller at noen kandidater håndplukkes i tillegg til de reelt valgte. Til sist kan politiske enklaver oppstå. Makthavende parti kan dominere på landsbasis, mens opposisjonen er geografisk avgrenset.

- Da vil det ikke koste regjeringspartiet noe særlig å ha valg, man kan la opposisjonen styre på med sitt i en avgrenset del av landet. Opposisjonen kan også være etnisk definert, og dermed ha begrensede muligheter for å vokse seg større. Da nås taket for potensiale på lokalt nivå.

Det er også store forskjeller i kvaliteten på desentraliseringsreformene. I Malawi for eksempel, hvor regjeringen hevder å ha innført politisk desentralisering, er det ikke implementert i praksis. Andre caser, som nylige utviklinger i Etiopia, kan virke oppmuntrende.

- Det er viktig å ha en måte å kontrollere for faktisk desentralisering, at vi kan kategorisere regimene, og krysse av for konrekte kvalitetsmål. Dette kan ny forskning bidra til, forklarer Muriaas.