Sampol-student får Grønn-master stipend

Hvilket stipend har du fått?

Jeg har mottatt stipendet "Grønn master" fra Universitetet i Bergen (UiB). Dette er en insentivordning for masteroppgaver med fokus på klima, miljø og bærekraft, finansiert gjennom Klimafondet ved UiB. Hvert stipend er på 10 000 kroner, og det er satt av 200 000 kroner totalt, noe som gjør det mulig for 20 studenter å få støtte til sine oppgaver.

Formålet med stipendet er å motivere studenter til å skrive masteroppgaver som kan bidra til det grønne skiftet. Jeg er glad for å ha fått dette stipendet, da det gir meg både økonomisk støtte og anerkjennelse for arbeidet mitt med å belyse viktige spørsmål knyttet til bærekraft og naturkrisen.

Hva var begrunnelsen for at du fikk stipendet?

Jeg fikk tildelt stipendet «Grønn master» for å skrive en masteroppgave med fokus på arealpolitikk og naturkrisen. Begrunnelsen for tildelingen var at oppgaven min har hovedfokus på klima og miljø, og at problemstillingen er knyttet til flere av FNs bærekraftsmål, spesielt mål 13 (klima) og mål 15 (liv på land). I søknaden spesifiserte jeg hvordan oppgaven min undersøker maktstrukturer i arealpolitikk og deres innvirkning på naturmangfold og lokalsamfunn. Dette er i tråd med UiBs mål om å motivere studenter til å skrive masteroppgaver som kan bidra til det grønne skiftet.

Hvordan er det å ha fått stipend?

Å få stipendet har vært en motivasjon og en bekreftelse på at arbeidet mitt er på riktig vei. Det har gitt meg både økonomisk støtte og en ekstra drivkraft til å dykke enda dypere i temaet jeg brenner for. Samtidig har det vært en påminnelse om at vi alle har et ansvar for å bidra til løsninger på de store utfordringene vi står overfor. Stipendet har derfor ikke bare vært en økonomisk støtte, men også et bevis på at arbeidet mitt er verdifullt for samfunnet. Det gir meg en følelse av at jeg er en del av et større fellesskap som jobber mot en bedre fremtid.

Hva handler masteroppgaven din om?

Masteroppgaven min handler om hvordan ulike aktørkoalisjoner forsøker å påvirke arealpolitikken i norske kommuner, og hvordan de mobiliserer legitimitet i møte med eksterne sjokk. Jeg bruker Advocacy Coalition Framework (ACF) som teoretisk rammeverk for å forstå hvordan aktører, som politikere, interessegrupper og byråkrater, danner koalisjoner basert på felles trossystemer og hvordan disse koalisjonene konkurrerer om politisk innflytelse.

I oppgaven undersøker jeg hvordan koalisjonene organiserer seg i møte med arealkonflikter i to spesifikke kommuner: Indre Østfold og Lillesand/Arendal. Jeg ser på hvordan disse koalisjonene prøver å oppnå legitimitet gjennom ulike former for støtte – fra demokratisk deltakelse til argumenter basert på ekspertise og moral. Et viktig aspekt ved oppgaven er også å forstå hvordan eksterne sjokk, som for eksempel Naturavtalen og dokumentarserien Oppsynsmannen, påvirker koalisjonsdynamikken og kan bidra til politiske endringer.

Hensikten er å forstå hvordan makt, legitimitet og eksterne impulser sammen former utviklingen av arealpolitikken, og hvordan ulike aktører tilpasser seg nye politiske realiteter i møte med store utfordringer som naturvern og bærekraftig utvikling.

Hvorfor valgte du akkurat dette temaet?

Jeg valgte arealpolitikk fordi vi står overfor en naturkrise. Hvordan vi forvalter og bruker landarealene våre i dag, vil forme fremtiden for både naturen og oss som en del av den. Og kanskje viktigst av alt: naturkrisen er ikke bare en miljøkrise, det er en fordelingskrise. De som har minst makt til å påvirke beslutningene, er de som oftest rammes hardest av konsekvensene.

Arealpolitikk er en av puslespillbrikkene som må på plass for å unngå dette. Forvaltningen av landarealene våre har en direkte innvirkning på biologisk mangfold. Tapet av biodiversitet truer økosystemene, matproduksjonen og vårt livsgrunnlag. Arealpolitikk er derfor livsviktig for vår overlevelse. Jeg ønsker derfor å bidra til en dypere forståelse av maktstrukturene som styrer forvaltningen av våre felles landarealer. Hvordan ulike aktører mobiliserer støtte og hvordan de oppnår legitimitet i beslutningsprosessene.

Den pågående naturkrisen krever at vi tar et kollektivt ansvar, forstår at naturen er en del av oss, og gjør valg som reflekterer de langsiktige konsekvensene. Både mennesker og natur. Hvis vi ikke tar ansvar i dag, risikerer vi å miste mer enn bare biologisk mangfold. Vi setter livsgrunnlaget for våre fremtidige barn på spill.

Og hvordan går det med masteroppgaven din?

Vel, masteroppgaven har lært meg mye. Kanskje aller mest om meg selv. Blant annet har den lært meg tålmodighet. Eller hvis jeg skal være helt ærlig, så har den største utfordringen vært tålmodighet. Jeg er typen som lærer best ved å være i felt. Møte folk, løse problemer på farten. Å sitte stille, lese og analysere, det har derfor vært en utfordring for meg. Jeg mener, språk lærer du best av de lokale i landet, ikke i et klasserom. Det samme gjelder politikk og demokrati. Du lærer mest ved å praktisere det og leve det. Det står jeg fortsatt for, men jeg har fått en god dose selvinnsikt underveis, og nysgjerrigheten min har dratt meg videre.

Jeg har også innsett at regler er nødvendige, selv om det noen ganger kan føles som om de setter grenser for kreativiteten min. Akademia har virkelig føltes litt for treigt og innenfor, men jeg forstår hvorfor reglene er der. Eller lite nok til at jeg skulle ønske de hadde vært litt mer fleksible, men nok til å respektere det. Hehe. Jeg skal komme i mål, men hadde helst sett at jeg var ferdig i går!