Hjem
Institutt for sammenliknende politikk
Amerikansk politikk

Myten om "super-presidenten"

Suksessrike presidenter overtaler seg ikke til suksess, men utnytter handlingsrom som oppstår, skriver Hilmar L. Mjelde, universitetslektor ved Institutt for sammenliknende politikk i en kronikk i Bergens Tidende.

Superpresidentene i Mount Rushmore: George Washington, Thomas Jefferson, Theodore Roosevelt og Abraham Lincoln.
Foto/ill.:
www.colourbox.com

Hovedinnhold

Hvorfor har Obama mislyktes på så mange fronter, spør Mjelde i en kronikk i BT (18.03). Obama kom til makten med lovnader om ny politisk kurs og forsoning. Fem år senere er imidlertid de fleste reformforsøkene mislykket. 

Langt fra den første

Obama er ikke alene om å ha overvurdert sine egne overtalelsesevner, skriver Mjelde. Ny og gjenvalgte presidenter tror ofte de kan mobilisere folket til press på kongressen og selv også overtale meningsmotstandere. Både Bush, Clinton og Roosevelt før han har mislyktes med reformer fordi de overvurderte overvurderte sitt eget momentum og undervurderte sine motstandere.

Myten om "superpresidenten"

Makten til den amerikanske presidenten er i utgangspunktet enorm, som statsoverhode, regjeringssjef, øverstkommanderende og partileder, men det er i realiteten mange faktorer som begrenser makten. Mulighetene til å mobilisere folket er begrenset og kan motgås effektivt av en velsmurt opposisjon, overtalelse av repuplikanere i Kongressen er vanskelig på grunn av partitilhørighet, ideologi og eget gjenvalg.

Nøkkelen til suksess

Det er snarere å ha utnyttet politisk handligsrom når det dukket opp som kjennetegner de mest suksessrike presidentene. Selv om Obama tok en klar valgseier i 2008 lå det ikke klart et mandat for omfattende ventreorientert reform. Obama satset likevel for fullt, selv om undersøkelser viste at velgerne var skeptiske til statlig regulering og kostbare program, ifølge Mjelde.

Les hele kronikken i BT.