Politikerne hykler om velferdsteknologi

Under COVID-19 er eldre med sammensatte sykdommer og demens særlig utsatt for alvorlig forløp, både på sykehjem og hjemme. Mange vil bli boende hjemme så lenge som mulig, heller enn å flytte på sykehjem. Bruk av velferdsteknologi er avgjørende for at dette skal være et trygt alternativ. Utvikling av velferdsteknologi har vært det store mantra i Norge. Men hva hjelper dette når bruken ikke når de som trenger det mest? Under koronakrisen har 70 prosent av hjemmeboende personer med demens hatt tekniske hjelpemidler: tradisjonelle komfyrvakter og trygghetsalarmer. Moderne sensorteknologi som falldetektor, GPS, kommunikasjonsverktøy eller automatisk lys eksisterer ikke hjemme. Blant de pårørende har interessen for teknologi økt med minimale 17 prosent under COVID-19. Vår forskning har nettopp fått oppmerksomhet på TIPS (Technology in Psychiatry) konferansen ved Harvard University, USA. Da ble vi også spurt om forklaringsmodellen for en feilslått strategi.

Kommuner nøler 

De siste 20 årene har vi satset på utvikling av sykehjemmene, men ifølge data fra Husbanken stagnerer utbygging av heldøgns-plasser i kommunene (jf. BT 18.8.20). Dermed trenger personer med demens en bedre hverdag lenger hjemme. Nå må det bli «hjemmetjenestenes sin tur» for å tette gapene Samhandlingsreformen har medført hjemme. Tjenestene er ryggraden i vårt helsevesen, allikevel har de aldri blitt prioritert og har et umettet behov for ressurser og kompetanse om sammensatte og alvorlige sykdommer. Det mangler konkrete planer som sier hvor vi skal være om 5-10 år.

Eldreomsorg: en kvinnesak

Digitale verktøy og bedre kommunikasjon løser ikke alt, men har stort potensial for å lette hverdagen. Forutsetningen er implementering, individuell tilpassing og testing. Kvinner tar den største pleie- og omsorgsbyrden hjemme og på sykehjem. Kvinner lever lengst og får dermed hyppigere demens. Når de selv blir pleietrengende bor mange alene. Ikke alle har barn som kan stille opp som et bindeledd til det offentlige hjelpeapparatet. Menn utvikler teknologien – kvinner bruker varme hender. Situasjonen ville være helt annerledes om unge menn passet på sine godt voksne fedre. Det behøves ikke fantasi for å se for seg en mer digitalisert og innovativ hverdag gjennom bedre kjønnsbalanse.

Paradigmeskifte 

Hjemmeboende personer med demens, deres pårørende og hjemmetjenestene må involveres i utviklingen basert på avdekkete behov. Ble de noen gang spurt «Hva trenger du»? «Hva sliter du med»? «Hva er dine forutsetninger for å kunne ta i bruk støttende teknologi»? Det gjelder ikke å vise frem vår tekniske fortreffelighet som ofte ikke er tilgjengelig, som ikke la seg iverksette, reparere, justere og slå av.

I samarbeid med brukerne (pasient, pårørende, personalet), gründerbedrifter og akademia må vi undersøke hvorfor velferdsteknologi ikke er implementert og testet hjemme; hvilke mekanismer som er mest effektive for å ta i bruk ny teknologi, og ut ifra det utvikle undervisningsprogram (f.eks. demonstrasjoner og webinarer) og implementeringstiltak for hjemmetjenestene og pårørende. Dette åpner for big-data og kunstig intelligens og er utgangspunkt for forskningsbasert endring i kommunene. Et slikt paradigmeskifte må ha som mål å redusere omsorgsbyrden for kvinner gjennom økt kompetanse, effektivitet i arbeidsstyrken og rekruttering. Eldreomsorg må kobles med felt der menn dominerer (f.eks. IKT, teknologi) og styrke eldre kvinners deltakelse som teknologibrukere. Alt dette må skje NÅ.