Hjem
Senter for alders- og sykehjemsmedisin
Nyhet | Forskning

Aktiv aldring i praksis: Kan felles bomiljø for eldre utsette demens og fysisk forfall?

På Helgetun, omgitt av naturskjønne omgivelser, bor eldre som søker en aktiv livsstil i pensjonistårene. Elise Førsund, stipendiat ved SEFAS, har undersøkt mulige fordeler og ulemper ved å bo i et slikt fellesskap.

Bilde av aktivitetshuset på Helgetun
Felles forsamlingshus og møteplass for arrangementer og aktiviteter på Helgetun.
Foto/ill.:
Bergen Huseierforening

Hovedinnhold

Stadig flere blir eldre, og over hele landet fylles sykehjemmene opp. I Norge bor cirka 1 av 3 over 67 år alene hjemme. Samtidig øker demenstilfellene for hvert år. Som et tilsvar har GC Rieber Fondene etablert et bofelleskap på Helgetun utenfor Bergen sentrum der eldre kan leve i et felles bomiljø. Hensikten er legge til rette for at eldre voksne skal kunne holde seg aktiv i felleskap med andre. 

– Vi ønsker å se hvordan dette miljøet fungerer i praksis, og om det faktisk samsvarer med visjonen, kan Elise Førsund fortelle uib.no. Hun er stipendiat ved Senter for alders- og sykehjemsmedisin (SEFAS). Som en del av Active Ageing-prosjektet, skal Førsund forske på boformen og implementeringen av smartteknologi hos beboerne på Helgetun.

Visjonen til boligprosjektet på Helgetun er at beboerne skal få muligheten til å ha et aktivt og fungerende liv også når man trer inn i godt voksen alder. Man kan fremdeles ha et aktivt og sosialt liv selv om man ikke lenger er i arbeid og barna er blitt voksne.

– Konseptet «Aktiv aldring» er basert på aktivitetsteorien, som hevder at hvis man erstatter mulighetene for de aktivitetene og sosialiseringen som man drev med før, med noe tilsvarende i pensjonsalderen, så skal man kunne forsinke den funksjonelle nedgangen som vi ofte ser hos eldre. På Helgetun får de muligheten til å være i et miljø der de kan opprettholde fysisk aktivitet samtidig som de har sosial omgang med andre, sier Førsund. 
 

En delegasjon fra SEFAS på besøk til møte med beboere på Helgetun

Foran fra venstre: Bettina Husebø, Elise Førsund, Kristi Odeen. Bakerst fra venstre: Haakon Reithe, Juan Carlos Torrado Vidal og Johny Sunde.

Foto/ill.:
Bettina Husebø
  

Selvorganiserte aktiviteter

Hun mener at boformen på Helgetun gir de eldre større muligheter for å delta i aktiviteter som sykehjem normalt ikke tilbyr. 

– Det unike med Helgetun er at det er beboerne selv som er ansvarlig for å organisere og lede aktiviteter som de deltar i. Dette skiller seg fra praksisen på andre boformer, som for eksempel et sykehjem der aktivitetene er organisert av de ansatte, som nødvendigvis ikke reflekterer interessene til beboerne, forklarer Førsund. 

Hun sier videre at en typisk aktivitet på Helgetun er kurs som holdes av en eller flere beboere. Kursholder kan selv være deltager på et annet kurs som holdes av andre. På den måten utveksler de kunnskap, og får en mestring både i det å lære bort, og få kunnskap tilbake. 

– Et eksempel på en slik aktivitet er et dansekurs som holdes av en beboer med erfaring fra folkedans. På samme tid er det etablert en origamiklubb av noen som er flink til å lage papirfigurer. På den måten får man tilrettelagt for kunnskapsutveksling mellom beboerne der man opplever både læring, mestring og gleden av å dele sin kunnskap med andre. 

Tre grunner til at man er mer fysisk aktiv og fungerer mer sosialt 

På Helgetun gjennomførte Førsund samtaler med brukerne om hvordan de opplever det å bo i felleskap med andre eldre. Funnene tyder på at de eldre er mer fysisk aktive og har høyere sosial deltagelse enn før de flyttet til bofelleskapet.

– Vi var opptatt av å finne ut om dette bomiljøet fasiliterte aktiv aldring. De aller fleste deltagerne opplevde at de var blitt mer fysisk aktive og mer sosiale etter å ha flyttet. Målet vårt var å avdekke hvilke mekanismer som stod bak. Det var da vi kom fram til tre hovedkomponenter som vi mener har bidratt, sier Førsund.

Hovedkomponentene består av bevaring av selvidentitet, opplevelse av vekst og utvikling, og en følelse av tilhørighet. Førsund mener at boformen på Helgetun bidrar til at disse komponentene oppfylles. 

– Oppholdet på Helgetun bidrar til at de eldre kan opprettholde selvidentiteten, fordi de gjennomfører aktiviteter som gjenspeiler det de gjorde tidligere. De opplever vekst og utvikling fordi de lærer noe nytt, og de opplever tilhørighet på grunn av den sosiale dynamikken som blir skapt av boformen i Helgetun, forklarer Førsund.

Hun forteller at funnene har likhetstrekk med selvbestemmelsesteorien innen psykologi. Forskerne Edward Deci og Richard Ryan utviklet en teori de kaller selvbestemmelsesteorien, som hevder at alle mennesker har tre grunnleggende psykologiske behov som må tilfredsstilles for optimal vekst og utvikling: Selvbestemmelse, mestring og tilhørighet. Førsund mener at dette er oppfylt på Helgetun.

– Mange mister muligheten til å oppfylle minst ett av disse behovene når de blir eldre, men på Helgetun bestemmer beboerne mye av sin egen hverdag, og de opplever mestring og føler en samhørighet med andre. Dette støtter teorien om at denne boformen kan ha skapt mekanismene som er viktig for bevaring av god livskvalitet. 

Videreføring av kunnskap

Et aspekt med boformer som Helgetun, er at den er ikke tilgjengelig for alle. Det er et begrenset antall leiligheter som er tilgjengelig for leie, og av ulike grunner er det heller ikke alle som kan, eller vil flytte opp til en forstad utenfor en større norsk by. Førsund tror likevel at større kunnskap om effekten slike bofelleskap har for beboerne, blir viktig i årene som kommer. 

– Det vi ønsker med studien er å øke kunnskapen om disse bomiljøene, og hva som fungerer med dem. Ikke minst er vi opptatt å finne ut hva som er viktig å tenke på når man skal etablere fremtidige boformer, sier Førsund.  

Hun forteller at beboerne etter hvert utviklet et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre, noe som i utgangspunktet strider mot den norske tankegangen. 

– I Norge er det naturlig å tenke at målet er å klare seg selv, også når man er blitt pensjonist. Det var gjerne også den første tanken mange hadde da de flyttet opp til Helgetun. De skulle klare seg selv, i stor grad uavhengig av familie og eksterne ressurser. Siden den gang har de alle fleste sett fordelen av å samarbeide og hjelpe hverandre. Nå som sykehjemmene fylles opp og vi blir stadig eldre, er vi nødt til å tenke litt utenfor boksen. Kanskje kan våre funn bidrar til at fremtidige boformer i større grad kan legge til rette for aktiv aldring.