Hjem
Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap
Møt en ansatt

Humanist på sin hals

Kyrre Kverndokk er over gjennomsnittet opptatt av hvordan mennesker tolker verden rundt seg.

Professor Kyrre Kverndokk
– Humanister er opptatt av hvordan mennesker fortolker verden, sier professor i kulturvitenskap Kyrre Kverndokk.
Foto/ill.:
Joakim Dahl Haaland

– Jeg er grisehumanist. Veldig mye forskning handler om hvordan mennesker ser på verden. Økonomer tror at mennesker enten er rasjonelle aktører eller dumme saueflokker, men vi (humanister) er mer opptatt av hvordan mennesker fortolker verden hele tiden, sier professor i kulturvitenskap Kyrre Kverndokk. Han har vært ansatt ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap (AHKR) siden 2015.

Kverndokk er levende opptatt av kulturhistorie, og forteller engasjert og utfyllende når undertegnede spør om forskningen hans. 

– Jeg har nylig avsluttet et stort prosjekt om naturkatastrofer, og katastrofeforskning er noe jeg holder gående og løpende, og har planlagt nye samarbeidsprosjekter om, forteller han.

– Mitt utgangspunkt er at når vi setter ord på verden rundt oss, så fortolker vi også verdens virkelighet. Og det har jeg også vært opptatt av når det gjelder naturkatastrofer, hva slags begreper, og hva slags sammenhenger naturkatastrofer blir satt inn i når det blir mediert eller satt ord på.

Katastrofer gjennom tidene

Spesielt har professor Kverndokk fokusert på tre naturkatastrofer, fra tre vidt forskjellige steder og tidsperioder: orkanen Katrina, som rammet spesielt sørstatene i USA i 2005, et massivt vulkanutbrudd på Martinique i 1902, samt et kraftig jordskjelv i Lisboa i 1775. Dette var forskjellige naturfenomener, men felles for dem alle var at mange mennesker døde, brått og uventet. Og hva var kulturviteren særlig opptatt av?

– Hvordan katastrofeforståelser blir filtrert inn i medievirkeligheter. Katastrofer som sådan er uforståelige hendelser, som setter hele verdensbildet vårt på prøve, så i store ord handler min forskning om hvordan vi prøver å få orden på tilværelsen igjen, og hvilke meningssammenhenger katastrofene da blir satt inn i, forklarer Kverndokk.

– Hva ledet deg til naturkatastrofer?

– Jeg hadde jobbet med store tragedier før, blant annet Holocaust og sorgen etter 22. juli. Jeg kunne også en del om det tidlige 1900-tallet, og følte meg trygg på å gjøre det. 1700-tallet kunne jeg ingenting om, så tanken var at jeg skulle lage et prosjekt om både noe jeg kunne og noe jeg ikke kunne.

Lite utforsket felt

Interessen for tragedier, og hvordan mennesker og samfunn takler og minnes dem, har vært med Kverndokk helt siden studiedagene. Hovedfagsoppgaven ved UiO handlet om norske krigsveteranforeninger, og spesielt bekransninger av krigsminnesmerker.

– Jeg gjorde feltarbeid i 1998 og -99, noe som var veldig interessant, fordi disse veteranforeningene da var i ferd med å avslutte virksomheten. Medlemmene var blitt gamle etterhvert. Det er en del av etterkrigstidens foreningsvirksomhet som er veldig lite utforsket, men som nok har vært ganske betydningsfull. De som satt som ledere i disse foreningene var høyt oppe i både privat og offentlig sektor, med kontakter langt inn i departementsverdenen, så dette har nok vært en betydelig del av norsk offentlighet og norsk etterkrigstid som vi vet ganske lite om, forteller professoren og legger til: 

– Det kunne vært et kjempeinteressant tema å ta opp igjen.

Egen studietid

Det er nå gått over 16 år siden Kverndokk var ferdig med hovedfagsoppgaven. Enda lengre siden er det han tok fatt på studiene, på begynnelsen av 90-tallet. Nå underviser han selv, men hva husker han best fra egen studietid?

– At vi var oppriktig engasjert i studiet. Når vi var ute og drakk øl, kunne vi ha harde diskusjoner om ganske sære faghistoriske detaljer, som for eksempel om det var noe hold i den finske skolens metode og sånne ting, humrer han. 

– Hva tror du er den største forskjellen på å være student nå og da du var det?

– Internett. På den tiden var internett noe som tilhørte datanerdene. Det var først i 1997, da jeg begynte på hovedfag, at vi så smått tok i bruk nettet. Men det var jo noe helt annet på det tidspunktet, det fantes i liten grad relevant fagstoff som var lett tilgjengelig.

– Er datarevolusjonen utelukkende positiv?

– Tekstbehandling er jo en guds gave til enhver forsker. Men jeg tror man ikke skal la «googlingen» overta for all kunnskapssøking, der finnes det en fare. Jeg ser på studentoppgaver at de i større og større grad styres av hvor Google-søket fører dem hen. Den endringen kom ikke nødvendigvis med internett, men i de siste 4-5 årene.

Viktig fordi...

Kverndokk har tilbrakt store deler av sitt akademiske liv i hovedstaden, på UiO, både som student og ansatt, men byttet for litt over ett år siden øst ut med vest, da han ble ansatt som professor ved AHKR.

– Jeg er kjempefornøyd med instituttet, som jeg synes er veldrevet. Kollegaene er hyggelige, og jeg har en interessant jobbhverdag. Jeg er glad hver dag jeg går på jobb, og det er faktisk ikke tull, bedyrer han og legger til:

– Måten man tenker fag på ved UiB passer meg veldig godt.

Og, det er nettopp faget som skal få siste ord. Undertegnede ber professoren fullføre følgende setning: kulturvitenskap er viktig fordi...

– Vi undersøker hvordan vanlige mennesker forstår og fortolker verden, hvordan de orienterer seg i verden. Det gjør at de prosessene og fenomenene som vi vanligvis tar for gitt, og som er ganske enkle og ukompliserte, viser seg å være mer komplekse enn de synes som ved første øyekast. Det trenger ikke nødvendigvis å fremstå som veldig viktig, men er likevel viktig for å forstå kulturelle prosesser i samfunnet, både for å forstå hvordan samfunnet utvikler seg, og for å forstå hvordan folk opptrer på andre og overraskende måter i forhold til det vi vanligvis forventer. Det er det ene.

– Det andre er at kulturvitenskap gir en mulighet til å kritisk studere kulturelle prosesser på et litt høyere nivå. Hvordan norsk (eller en annen type) offentlighet utvikler seg. Hvordan det oppstår konsensus om ulike fortolkninger av verden, som for eksempel andre verdenskrig og 22. juli, og hvordan fortolkninger av hendelser som ikke inngår i denne store, dominerende fortellingen skyves til side.

– Dernest, så er den historiske dimensjonen i kulturvitenskapen viktig fordi kulturvitenskap historisk sett har vært med på å produsere det som vi i dag kaller norsk kulturarv. Uten kulturvitenskapen vil kulturarven reduseres til litt kuriøse fortellinger samlet inn av Asbjørnsen og Moe. Gamle bygninger som er laftet eller som bare fremstår som gamle, vil tømmes for mening og vil kunne brukes i tom politisk retorikk uten noe kritisk motstand.