Tett på livet til våre eldste forfedre

 I en artikkel som nylig ble publisert i Quaternary Research (QR demonstrerer Magnus Haaland og hans kollegaer ved Centre for Early Sapiens Behaviour (SapienCE) hvordan mikroskopiske sandkorn kan gi oss viktig informasjon om menneskelig boplassaktivitet og atferdsutvikling langt tilbake i tid. Haalands studie viser også hvordan slike fragmenter faktisk kan være helt sentrale for å få et mer helhetlig bilde av hvordan de første menneskene levde og bodde sammen.

Blomboshulen: menneskehetens vugge?

– Inntil nylig har vi visst svært lite om boplassene til folk som levde for 70 000 år siden. Det vi har hatt kunnskap om har for eksempel vært hva de spiste og hvilke verktøy de laget, men ikke hvordan de organiserte boplassene sine eller hvordan de forflyttet seg i landskapet, sier Haaland.

Han mener dette er kunnskap som det er viktig å få klarhet i, fordi det sier oss noe grunnleggende om den daglige tralten – altså selve tilværelsen – til disse tidlige jeger-sankerne. I følge Haaland åpner de nye arkeologiske metodene for at vi nå kan komme et steg nærmere våre eldste forfedre som levde for over 100 000 år siden.

De arkeologiske fragmentene som Haaland har forsket på er funnet i forhistoriske kulturlag og sedimenter fra Blomboshulen i Sør-Afrika. Han husker ennå opplevelsen han hadde da han for første gang sto foran den over 2 meter høye sediment-veggen i den verdensberømte hulen for snart 12 år siden.

 – Jeg husker at jeg sto der lenge og så på stratigrafien som var avdekket av arkeologer over en periode på mer enn 20 år. Det var hundrevis av dem! Og alle hadde ulike farger og innhold, og noen strakk seg utover hele hulegulvet. Selv om jeg kunne gjenkjenne både dyrebein, skjell og steinredskaper innimellom lagene, var det meste så fragmentert at jeg ikke egentlig visste var det var jeg stod å så på, forteller Haaland.

Verdens første kunstgjenstand

Nå vet vi at lagene som er gravd frem i Blomboshulen i all hovedsak ble dannet av menneskene som begynte å oppholde seg der for mellom 100 000 og 70 000 år siden. Denne hulen, som befinner seg på kysten av Sør-Afrika, har tidligere vist seg å være helt spesiell for arkeologer som studerer de aller første menneskene.

Her har UiB-arkeologer med Christopher Henshilwood i spissen funnet verdens første kunstgjenstand, verdens første tegning, avansert bruk av fargestoffer og noen av de eldste smykkegjenstandene vi kjenner til i menneskets historie.

Kort sagt: denne hulen har fått stor oppmerksomhet fordi mennesker som bodde der var uvanlig kreative og komplekse i tankegangen, og på et mye tidligere tidspunkt enn hva man før trodde var mulig.

– Når du går inn i denne hulen er det nesten som å gå inn i en tidsmaskin der tiden har stått stille i ti-tusenvis av år. Men noe av materiale vi finner ser ut som om det har blitt plassert der i fjor, så det er helt ekstremt gode bevaringsforhold inni hulen, sier Haaland.

Fra det store til det lille

Frem til for omtrent ti år siden hadde arkeologene som gravde i Blomboshula i hovedsak satt søkelys på de store og synlige gjenstandene som lå igjen etter våre forfedre - altså ting som er store nok til at vi kan se dem med det blotte øye. Men det Haaland ønsket å få svaret på var rettet mot det bittelille kildetilfanget, og han bestemte seg derfor for å skrive en doktorgrad om hvordan arkeologer kan studere mennesker gjennom aktivitetsspor som har blitt brutt ned til sandkorn. Det vil si det materiale som mennesker etterlot seg, men som man ikke kan gjenkjenne med det blotte øyet, og derfor trenger laboratoriumsteknikker for å forstå hva er.

– Jeg ønsket ganske enkelt å finne ut av hva alle de ørsmå fragmentene som skjulte seg i sanden kunne være, og hva de eventuelt kunne fortelle oss om menneskelig aktivitet, forteller Haaland.

Men det som startet som en relativt enkel idé, skulle snart vise seg å være langt mer utfordrende enn hva Haaland først trodde.Han forklarer at kompleksiteten i dette arbeidet kan sammenlignes med å skulle pusle sammen et puslespill på en million brikker uten å vite hvordan originalbildet ser ut.

– I tillegg har kan man se for seg at halvparten av brikkene kan være spist, blåst- eller brent bort. Noen av brikkene vi finner har ikke lenger trykk som er synlige, og andre kan ha skiftet farge. Det var på en måte dette jeg hadde som utgangspunkt da jeg satte i gang med å studere sedimentene i Blomboshulen, forteller Haaland.

Menneskene i sanden

Studier av mennesker som levde for lenge siden viser at vi har vært komplekse vesener til alle tider. Haaland mener derfor det er viktig å lete systematisk etter alle mulige spor, og ikke begrenser oss til noen utvalgte funnkategorier, hvis vi skal kunne danne oss et mer helhetlig bilde av livene til de første menneskene.

– Selv de aller minste sportene på en arkeologisk lokalitet kan faktisk si oss mye om hva mennesker gjorde, men dette arbeidet krever en helt annen tilnærming enn det feltarkeologer vanligvis bruker, sier Haaland, og det er her de geo-arkeologiske analysemetodene til Haaland og hans kollegaer kommer inn i bildet.

– Geo-arkeologiske analyser av arkeologiske kulturlag innebærer å bruke metoder og teknikker som opprinnelig ble utviklet innenfor geologi, sedimentologi og geokjemi. I en hule som Blombos, hvor man har lagvise sjikt av mange forskjellige typer sedimenter, betyr det at vi må ta ut prøver fra disse sjiktene og deretter å forsøke å beskrive dem så godt vi kan, sier Haaland.

Han forteller at målet med en slik analyse handler om å finne ut hvilke bestanddeler hvert sjikt at bygget opp av, for så å finne ut av hvor de originalt kom fra. I tillegg ser de på hvordan de ulike fragmentene kan ha havnet der og hvor godt bevarte de er. Det kan for eksempel være å analysere fragmenter av bein, tre, aske, kull, fargestoff, planter, redskapsproduksjon og skjell.

– Vi vet jo at skjell ikke bor naturlig i huler, men ble plukket og spist av jeger-sankere som bodde langs kysten. Når vi finner tusenvis av skjellfragmenter kan dette fortelle oss noe om hva menneskene som bodde i hula fraktet med seg tilbake til hula – for eksempel skjell, hvor mye de spiste, hvorvidt de varmebehandlet skjellene, hvorvidt de lot skjellene ligge på hulegulvet slik at de ble tråkket og knust over tid, eller hvorvidt de organiserte matavfallet når de var ferdige i såkalte møddinger, sier han.

Haaland sier at denne informasjonen på hver sin måte kan fortelle oss litt om hvordan disse menneskene valgte å organisere boplassene sine, og hva de gjorde mens de oppholdt seg der.

Tverrvitenskapelig tilnærming 

Bruk av geoarkeologiske sediment-analyser av arkeologiske kulturlag er fortsatt i den vitenskapelige startgropen. Det har derfor blitt mye prøving og feiling for å komme frem til etterprøvbare og robuste forskningsresultater. Flere av metodene Haaland og hans kollegaer har tatt i bruk er velprøvde og utviklet for mer enn 50 år siden. Men mange av dem er i hovedsak utviklet med tanke på å dokumentere forutsigbare fenomener i naturen, ikke vimsete menneskeadferd. Haaland mener nemlig at en av de største utfordringene de står overfor er at vi mennesker kan være kolossalt uforutsigbare. Ja, vi har rett og slett en tendens til å gjøre veldig mye rart der vi bor og oppholder oss over tid.

– Konsekvensen av dette er imidlertid at hver hule og hvert kulturlag aldri er helt identiske og oppbygningen av et kulturlag fra steinalderen vil derfor være like kompleks som menneskene som laget dem, sier Haaland.

Han mener derfor at det ikke er tilstrekkelig å ta i bruk naturvitenskaplige metoder, som opprinnelig var ment å beskrive langt enklere naturprosesser, når man skal tolke menneskeadferd utfra ørsmå fragmenter.

– Vi er helt nødt til å kombinere geologiske og geokjemiske teknikker i et laboratorium, og se dette i sammenheng med de arkeologiske observasjonene som ble gjort i felt, sier Haaland.

I tillegg er det viktig å ha god kjennskap til hvordan tradisjonelle samfunn organiserer sine boplasser, for eksempel gjennom etnografiske observasjoner. Haaland forteller at det ofte også er nødvendig å lage sitt eget referanse-materiale og sammenligne dette med det arkeologiske materiale.

– På mange måter ligner dette arbeidet på det man gjerne assosiere med en moderne politietterforskning, kombinert med en stor dose ydmykhet og nysgjerrighet. Den store forskjellen er imidlertid at vi ankom åstedet 70 000 år for sent!

En kulturell revolusjon for 70 000 år siden

Når forskerne sammenlignet den tidligste bruksfasen i Blombshulen med den yngste, så ser de at menneskene som bodde der må ha gått gjennom en kulturell revolusjon. Funnene viser at menneskene har gått fra å bruke helt enkle redskaper og svært få kulturuttrykk i den eldre fasen, for rundt 94 000 år siden. Noen av verdens første kunst- og kulturgjenstander er fra den yngre okkupasjonsfasen, for rundt 70 000 år siden.

Spørsmålet forskerne stiller seg er: Hva kan ha skjedd med menneskene imellom disse to fasene? Hvordan går mennesker fra å være helt uinteressert i pyntegjenstander og kunstneriske utrykk, til å plutselig produsere det i stort antall? Noe må altså ha skjedd med menneskene som levde først og siste i Blomboshulen. Dette har Haaland vært nysgjerrig på.

– Når jeg sammenlignet den eldste perioden da mennesker brydde seg lite om kunst og pyntegjenstander med den perioden da dette eksploderte, så jeg plutselig et svært interessant skifte i bostedsmønster og aktivitetsnivå i hula.

Han mener det ser ut til at grupper av jeger-sankere fra den eldste perioden oppholdet seg i hulen over en lenger periode for så å dra videre. I den yngre fasen ser vi der imot en helt annen hulebruk.

– I den yngre fasen ser det ut til at hulen ble besøkt langt hyppigere, men hvert besøk varte ikke spesielt lenge. Det var når vi gjorde denne oppdagelsen av vi spurte oss selv: kan disse to mønstrene henge sammen på noen måte?

Boplassaktivet i steinalderen – en kilde til ny kunnskap

I tidsperioden vi her snakker om, altså mellom 50 000 og 100 000 år siden, regner man med at den viktigste faktoren som bestemmer hvor lenge en jeger-sanker-gruppe bor på ett og samme sted er hvor mye mat de har tilgang på i nærmiljøet. Jo mer mat man finner i nærheten, jo mer fastboende blir man. Med dette som rammeverk, betyr det altså at jeger-sankerne som oppholdt seg i Blombos i den eldste fasen antakelig hadde et helt annet livsgrunnlag enn de som opphold seg der i den yngre fasen.

Den ene gruppen kunne bo der lenge om gangen, mens den andre var avhengig av å flytte på seg. Haaland har også en klar formening om hva som kan være årsaken til at den økte forflytningstrangen. Han viser til at havnivået gjennom denne perioden sank dramatisk, noe som betydde av kystlinjen også endret seg.

– I den tidligste fasen var Blombos en kystnær lokalitet, med god tilgang til marine ressurser, som fisk, skjell og sel. Vi vet også fra etnografiske og arkeologiske studier av kystbosetning hos jeger-sankere ofte kan være mer langvarige, fordi tilgangen på mat er både stor og beregnelig. I den yngre fasen ser det derimot ut til at havnivået rundt Blombos hadde sunket så mye at tilgangen til kysten og havet ble kraftig redusert. Kanskje måtte jeger-sankere som bodde i Blombos-hula på dette tidspunktet gå så mye som 15 km for å samle seg et godt skjellmåltid, sier Haaland.

Menneskene flyttet rundt

– Lagene av kultur i Blombos forteller oss at jeger-sankerne som hadde de mest komplekse kulturutrykkene også tilhører de menneskegruppene som beveget seg mest rundt i landskapet, sier Haaland.

For å forstå hvilken rolle kunst og kulturutrykk hadde hos våre eldste forfedre, er det nærliggende å tenke seg at dette ikke var noe som oppstod helt uten videre. Når Blombos-beboerne laget et smykke eller tegnet et abstrakt symbol kan de ha tjent noen viktige sosiale funksjoner.

– Vi vet fra samtidige tradisjonelle samfunn og vestlige samfunn at bruken av pyntegjenstander og symboler er en uhyre effektiv måte å kommunisere hvem man er og hva man står for, både som individ og som gruppe. I en verden som var i stadig endring og hvor tilgang til ressurser ble dårligere kan utviklingen av mer effektive og komplekse måter å kommunisere på ha vært helt essensielt for å overleve, mener Haaland.

Komplekse sosiale strategier 

Han mener videre at hvis vi i antar at flere jeger-sanker-grupper på et tidspunkt måtte forholde seg til hverandre på en ny måte, så ble det antakelig også viktigere å utvikle konfliktdempende strategier – og kanskje til og med nye samarbeidsformer.

– Vi kjenner for eksempel ikke til at jeger-sankersamfunn så langt tilbake tid var i krig med hverandre. Snarere ser det ut til at de – i likhet med andre tradisjonelle samfunn – kan ha utviklet mer komplekse sosiale strategier for å sammen kunne overleve side om side, for eksempel gjennom deling av ressurser og informasjon, sier han.

Haaland sin hypotese er at de første menneskene som utviklet kunst og kulturgjenstander i Blombos, gjorde dette fordi behovet for å samarbeide og å forholde seg til andre mennesker var mer prekært i denne perioden, enn i den foregående.

– Ja, jeg tror det er en sannsynlig hypotese. Men, for å vite om dette er holdbart må vi jakte på flere puslespillbrikker som kan hjelpe oss med å sette sammen det store bildet av hvem våre forfedre var, sier Magnus Haaland.