Rektor Sigmund Grønmos åpningstale fra Dannelseskonferansen 8. november 2011

God morgen alle sammen og hjertelig velkommen!

Det er en stor glede for meg å ønske dere alle velkommen til Dannelseskonferansen.

Det er ikke hver dag en rektor ved Universitetet i Bergen får ønske velkommen til Universitetet i Oslo – men så er det heller ikke hverdagslig at et norsk universitet fyller 200 år.  Dannelseskonferansen er Universitetet i Bergen sin jubileumsgave til 200-årsjubilanten Universitetet i Oslo.

Jeg vil gjerne gratulere Universitetet i Oslo på vegne av hele Universitetet i Bergen. I dette store jubileet feirer vi både Universitetet i Oslo – og den 200-årige akademiske tradisjonen som startet med opprettelsen av det første norske universitetet. Dette er vår felles norske universitetstradisjon. Og hva er da bedre egnet for å markere et slikt storslått jubileum enn å samle oss til refleksjon og diskusjon om hvor veien går videre for universitetene. Det er ingen resignerte jubilanter vi feirer – tvert imot!  Nettopp derfor synes vi dagens konferanse er en passende jubileumsgave. Her kan vi, med 200 års erfaring og med store forventninger til fremtiden, rette fornyet oppmerksomhet mot det store spørsmålet: Hva bør et universitet være?

Akkurat nå diskuteres dette spørsmålet indirekte i mangfoldige debatter, de handler om kunnskapssamfunnet, frafall i utdanning eller måloppnåelse i forskningen: Ett felles trekk for alle disse debattene er at det ikke er universitetene selv som er pådriverne i debatten. Dette understreker det store alvoret i at vi selv må ta tilbake debatten om hva et universitet skal være. Vi må ta oss tid til både å dvele ved dette spørsmålet og å ta de store debattene. I kryssilden av politiske målsettinger, styringssystemer og finansieringsordninger er det viktig at vi tar ansvar for en bevisst og solid forankring av vår egen utvikling - at vi kommuniserer klart og tydelig til omverden hva vi mener at universitetene skal være. Vi ved universitetene må selv sette standardene som vi skal måles opp mot. Vi må gripe ordet og våge å komme med ambisjonene. Dette er vårt ansvar – overfor både oss selv og det samfunnet vi er en del av.

Da Universitetet i Oslo ble opprettet i 1811 var det en ny institusjonell start for norske akademiske tradisjoner – en nytenkende institusjon som utfordret det etablerte synet på hva vitenskap var. Universitetet i Oslo stod i en humboldtsk tradisjon. Det representerte et nytt syn på vitenskap og utdanning. Sentralt i synet på utdanning var viktigheten av akademisk dannelse. Etter 200 år er dannelse fremdeles et kontroversielt tema - delvis fordi begrepet kan oppfattes å representere så mangt, og at det ofte forstås som et borgerlig eller elitistisk ideal, men også fordi dannelse er mindre konkret og målbart enn mange andre resultater ved institusjonene våre. I et system med stadig sterkere fokus på kvantifiserbare resultater forsvinner ofte oppmerksomheten om dannelse på grunn av manglende målbarhet. Til tross for all den uroen temaet dannelse skaper må vi ved universitetene snakke om dannelse med både hevet hode og hevet røst. Det er svært gledelig at vi de siste årene har opplevd et forsterket engasjement rundt akademisk dannelse og dens plass i utdanningsløpene våre. Dette er i stor grad takket være det forholdsvis nye Dannelsesutvalget, der universitetene i Oslo og Bergen har stilt seg i spissen, sammen med andre gode krefter i samfunnet, ikke minst den engasjerte samfunnsborgeren og humanisten Odd Einar Dørum.

Kontinuerlig engasjement og oppmerksomhet er helt avgjørende for at begrepet akademisk dannelse skal ha en mening for oss. Dannelse er en konstant utfordring til hver enkelt som møter universitetet. Det kan være en frustrerende utfordring fordi dannelse ikke er et håndfast tema, men et gjennomgående og overgripende perspektiv på det en skal lære ved et universitet. Men så er det heller ikke et mål i seg selv at en utdanningsprosess skal være fri for frustrasjoner.  Dannelsesprosessen skal skape uro - en konstruktiv uro, en uro som lærer oss å strebe etter å forstå, som pirrer nysgjerrigheten, som utfordrer oss til å reflektere over egne muligheter og egne begrensninger.

Å snakke om dannelse som utfordring gir heller ikke mening uten kontinuerlig refleksjon om hva dannelse skal inneholde eller være. Det betyr ikke at alt som er gammelt eller tradisjonelt skal forkastes, men at det er gjennom løpende vurdering og fornying av tradisjonene våre at vi holder dem best i hevd. Det verste som kan skje en tradisjon, eller en disiplin ved et universitet, er at den ikke blir utfordret av nye tanker og ny kunnskap. Da blir den ganske fort uinteressant og i neste omgang forkastet. En av grunnene til at dannelse må være tuftet på kontinuerlig debatt og refleksjon er det usedvanlig dynamiske

utgangspunktet universitetene har: Vi har hele tiden nye studenter som ser oss med nye øyne og utfordrer oss på nye måter. Samtidig er dette nettopp en påminnelse om at universitetenes dannelsesprosjekt aldri kan gjøres ferdig eller avsluttes. Vi må hele tiden sørge for å sette akademisk dannelse på dagsorden!

Hva akademisk dannelse egentlig er og skal være kan til tider være vanskelig å forstå, selv for durkdrevne professorer og til og med for universitetsrektorer. Da er det ikke overraskende at nye studenter kan ha problemer med å begripe hva dannelse betyr. Som universiteter må vi klare å forstå og formidle dette i våre egne miljøer før vi kan forvente at omverden skal forstå verdien av dannelse. Vi må hente tilbake bevisstheten rundt dannelse; forståelsen av at et universitet skal være så mye mer enn en yrkesskole og gi så mye mer enn spesialkompetanse i ulike fag og profesjoner. Selvsagt skal studentene tilegne seg fagkunnskap, disiplinspesifikke referanserammer og særlige metodiske verktøy, men en universitetsutdanning skal også forberede studentene til å ta fatt på det ukjente. Dannelse er den forståelsen og drivkraften som ligger til grunn for hvordan vi bruker og utvikler vår akademiske utdannelse. Dannelse handler ikke om selve kunnskapen, men om evnen til å forstå betydningen av kunnskap og det ansvaret som kunnskapsutvikling medfører. Vår tids og morgendagens store globale utfordringer har ikke noe fasitsvar. Selvstendighet, etisk bevissthet, kreativitet og forståelse av ens egen rolle i en større sammenheng er derfor noen av de viktigste ankerfestene vi kan gi studentene når de skal utvikle seg selv og utnytte sitt akademiske potensial.

Vi kan si mye om kvalitetsreformen og hvilke virkninger den har hatt på utdanningssystemet vårt - i både positiv og negativ forstand, men denne reformen har utvilsomt ført til at dannelse er blitt en mindre synlig del av universitetsstudiene. Kvalitetsreformen gav mer strømlinjeforming og langt færre selvstendige valg til studentene. Ved innføringen av mer strukturerte utdanningsløp mistet vi fokuset på hvordan dannelseselementet som var innbakt i den gamle modellen skulle sikres. Mitt poeng er ikke at alt var mye bedre før, men det er viktig å poengtere at kvalitetsreformen langt fra kan være noe endelig stoppested for norsk høyere utdanning. Etter mange år med fokus på kvantitet og ulike former for produksjonsmål er tiden nå mer enn moden for økt oppmerksomhet mot kvalitet og innhold.

Dette er en oppmerksomhetsforskyvning som vi må og skal forsvare overfor samfunnet og blant de folkevalgte. Dersom vi ønsker oss en nyorientering - bort fra den rådende og stadig mer byråkratiserende tankegangen rundt utdanning, da er det vi selv som må ta ansvaret. Vi må være tydelige på hva en universitetsutdanning skal være - ut fra hva vi mener et universitet bør være. 

Our view on what a university education should be must be derived from our view on what a university is. The fundamental mission of a university is the systematic search for truth and new knowledge guided by our basic values - values such as cultural diversity and community, free and critical reflection, openness and tolerance, human dignity and human rights. We perform our mission through our major activities: Basic research, PhD training, research-based education, public outreach and dissemination of knowledge.  However, within this general framework of our fundamental mission, values and activities, we may ask a more specific contextual question about the role and meaning of universities: What is a university in today’s society, what is it for? In order to come up with a meaningful answer to this question, we have to relate the mission of the universities to the great challenges of our society.

A common feature of the great challenges in contemporary and future societies is that we know too little about how to solve them – yet. To meet the challenges we need new knowledge and new ideas. If we focus too much on controlling and managing every aspect of our students’ education, all our candidates will think in the same way, and in turn we will produce researchers and teachers with identical perspectives and with the same thoughts as previous researchers and teachers.  A university should establish an environment, a space and an atmosphere for the development of new ideas and knowledge among both students and staff. This should be done by involving and integrating both students and staff in a common learning community. A university is supposed to be a challenging counterforce to other driving forces in our society. In the same way as we teach our students to think through challenging them we must also challenge society.

We need more discussion among ourselves, and we need to have a clear voice in the public debate. As we celebrate the 200^th anniversary of the University of Oslo and the Norwegian academic institutions – let us not look at the celebration as an end, but as a new beginning – a beginning of a renewed discussion about the fundamental question of what a university should be.

Exactly this is the topic of today’s conference. I am very pleased to welcome all the speakers and panel discussants on the conference program. They have been carefully selected and invited to introduce and summarize the most important and most relevant issues related to the role and meaning of universities. To start our debate today we are happy to have the distinguished scholar, Dr. Silvio Funtowicz as our keynote speaker. Let me extend a very special welcome to him. He is among the world’s leading experts on the relationship between scientific knowledge and the governance of global environmental and technological problems. I believe he has come here to challenge us. That is what we have asked him to do.

La meg igjen gratulere Universitetet i Oslo med 200-årsjubileet. Jeg håper dagens konferanse blir en verdig jubileumsgave. Jeg håper at konferansen blir preget av livlige og engasjerte debatter - av utfordrende og interessante meningsutvekslinger. Jeg har den store glede å åpne dannelseskonferansen og dermed overlevere jubileumsgaven fra Universitetet i Bergen til Universitetet i Oslo.

Gratulerer og lykke til!