Hjem

Avdeling for kulturhistorie

Arkeologiske Tidsperioder

Skiferspisser
Foto:
UiB/LIÅ

Steinalder 10000 - 1800 f.Kr
I Norge begynner steinalderen da de første menneskene kom til landet en stund etter istidens slutt for ca 12000 år siden, og varer frem til bronsealder, ca.1800 f. Kr. Steinalderen utgjør hele 8000 år av den tiden det har bodd folk her i landet. 
I eldre steinalder (mesolitikum), også kalt jegersteinalder, levde folk i familiegrupper og livnærte seg ved jakt og fiske, og sanking. De viktigste råstoffer var ulike bergarter, bein, skinn og tre.
Omkring 4000 f.Kr. når kunnskapen om korndyrking, jordbruk og husdyrhold våre breddegrader. 
Denne siste del av steinalder (neolitikum) blir derfor gjerne kalt bondesteinalder. Med jordbruk og husdyrhold blir menneskene mer bofaste. Nå tar man også i bruk keramikk, begynner å rydde skog og bygge mer permanente boliger, og befolkningen øker. Fortsatt var imidlertid jakt og fiske viktig. 

Bronsealder 1800 f.Kr - 500 f.Kr
I slutten av steinalderen, ca 1800 f.Kr tar man i bruk metallet bronse som kom fra kontinentet. Metallet er en legering av kobber (90%) og tinn (10%), og var kun tilgjengelig for eliten og hovedsaklig brukt til statusgjenstander og smykker. De fleste brukte fortsatt redskaper av stein/bergart. Perioden er kjent for de mange helleristningsfeltene med motiver fra jakt, fruktbarhetskultus og skip. Det er i denne perioden man begynner skikken med å begrave de døde i gravhauger. 
Bronsealderen tar slutt når kunnskapen om å fremstille jern blir kjent rundt 500 f.kr.

Jernalder 500 f.Kr - 1050 e.Kr
Jernalderen i Norge var fra 500 f.Kr. til omtrent år 1050. Disse 1550 årene deles inn i periodene før-romersk jernalder, romersk jernalder, folkevandringstid, merovingertid og vikingtid. 
I motsetning til bronse som ble importert til landet, kunne jern utvinnes og tilvirkes lokalt. Jernet var mye lettere tilgjengelig og erstattet våpen og redskaper av stein, og gjorde dem i tillegg langt mer effektive. Første del av denne perioden faller sammen med antikken sør i Europa. 
I jernalderen var samfunnet i stadig endring; bosetningene vokste og man hadde økende kontakt med utlandet, inkludert Romerriket. I Europa førte Romerrikets fall rundt 400 og hunnernes herjinger i øst til store folkevandringer, som igjen førte til store endringer i Europa. Gravene fra denne perioden vitner om en rik materiell kultur, men også økende forskjeller mellom fattig og rik. Vi får storgårder og høvdingseter. Det første skriftspråket i Norden, runealfabetet, ble tatt i bruk i jernalder.

Vikingtid 750 - 1050
Vikingtiden utgjør slutten av jernalderen, og varte fra siste halvdel av 700-tallet til siste halvdel av 1000-tallet. Det var en kort men intens periode. 
Arkeologiske funn forteller om et samfunn i endring både politisk, religiøst, teknologisk og sosialt. Vikingene var glad i å reise. Med sin revolusjonerende nye skipsteknologi kunne de reise både hurtig og langt, og kom så langt som til Amerika (New Foundland) i vest og Konstantinopel (idag Istanbul) i sør. Nordboerne reiste på tokt og satte sitt preg på store deler av den nordlige halvkule i denne perioden. De plyndret, drev handel, fant nytt land hvor de bosatte seg, og tok også med seg nye kulturelle impulser sydfra tilbake.

Middelalder 1050 - 1537
Den norske middelalderen varte i over 500 år, fra Olav Haraldssons død i 1030 til reformasjonen i 1537. Middelalderen deles vanligvis opp før og etter Svartedauden (1349), høymiddelalderen (1050-1350) og senmiddelalderen (1350 - 1537). 
Med middelalderen ble den Europeiske kristne enhetskulturen med kongevelde og nasjonalstat, kristendom og kirke innført i Norge. Dette fortrengte det gamle norrøne ættesamfunnet, den norrøne religionen og samfunnsorden. Skikken med gravhaugbegravelser forsvinner, og de døde blir heretter begravd på kirkegårder og uten gravgods. 

De første byene her i landet oppstod i slutten av jernalder, og utover i middelalderen ble de flere og større. Folk flest fleste bodde imidlertid fortsatt på landsbygda i Norge. Kirken og klostervesenet preget nå både kulturen, strafferetten og åndslivet, og i byene vi fikk en økt spesialisering av håndverk og byggeskikk. Det er også nå at vi får de første nedskrevne historiske kildene. Handelen økte og befolkningen vokste ytterligere. Med reformasjonen til Luther i 1537 var med ett Norge ikke lenger katolsk, og de katolske kirken og klostrene mistet de enorme landeiendommene sine. Reformasjonen markerer slutten av middelalderen som periode i Norge.