Hjem
Institutt for sammenliknende politikk
Rokkanforelesningen 2017

Kan Europa bli et “Community of Trust”?

Maurizio Ferrera ser på EU-integrasjon i årets Rokkanforelesning.

Ferrera lecturing at the 2017 Rokkan Lecture.
Maurizio Ferrera fra Universitetet i Milano, var årets Rokkanforeleser. Han avviste engang Rokkans "umulighetsteorem", angående et forent Europa. På 2000-tallet derimot, kom tilbakeslaget mot EU.
Foto/ill.:
Thor Brødreskift / UiB.

Gjorde Stein Rokkan rett i å tvile på Europas framtid? Det var spørsmålet professor Maurizio Ferrera stilte på Universitetet i Bergens 36. årlige Stein Rokkan-forelesning.

Flere hundre studenter og ansatte møtte i Universitetsaulaen 5. September, for å høre Ferrera presentere forelesningen “Disproved or vindicated? Stein Rokkan and European Integration.”  Ferrera, som er professor i politisk vitenskap ved Universitetet i Milano, er velkjent for sin komparative forskning på velferdsstaten og EU-integrasjon. Ferrera studerte også under både Seymour Martin Lipset og Peter Flora, som begge samarbeidet med Rokkan; “Dermed ble jeg veldig tidlig i min karriere kjent med Rokkantradisjonen”, uttalte Ferrera.

Ferreras forelesning undersøkte om Rokkans “umulighetsteorem,” utformet på 1970-tallet, støttes av utviklingen vi har sett fram til i dag. I dette teoremet hevdet Rokkan at Europas motstridende fraksjoner, inkludert regionale, over århundrene ble pasifisert gjennom nasjonsbygging. På den måten kultiverte nasjonalstatene interne “communities of trust”. Rokkan trodde derimot at å konstruere et forent Europa ville kreve å svekke nasjonalstatenes grenser og strukturer – og dermed miste disse gamle, interne kreftene. Derfor ble hans hypotese at videre europeisk integrasjon ville møte uoverkommelige hindre.

Ferrera sa at han engang hadde avvist Rokkans syn. For ikke så veldig lenge siden, virket paneuropeiske grenser trygt etablert, felles regelverk var på plass, og borgerne hadde en solid stemme gjennom Europaparlamentet. EU nøt en “permissiv konsensus”, utdypet Ferrera, fra velgerne i de forskjellige statene. Det var ingen motkrefter som mobiliserte. Men, så ble Rokkans teori rettferdiggjort.  Gjennom 2000-tallet, startet et tilbakeslag mot EU. Paneuropeisk tillit ble tilsynelatende sterkt svekket. Det så ut til at “permissiv konsensus” måtte vike for “begrensende dissensus”. “Det som oppstod,” sa Ferrera, “er et eksplisitt krav om gjenlukking. ‘Vi vil reetablere vår egen autonomi, vår egen suverenitet.’ Utviklingslinjen som så ut til å motbevise umulighetsteoremet, så en endring som heller gir støtte til umulighetsteoremet. Med stadig mer politikk i Europa basert på fremmedfrykt, har utviklingen faktisk overgått Rokkans villeste fantasi”.

Ferrera er likevel ikke sikker på at EU er fordømt. Han påpekte at EU-vennlige koalisjoner nylig har kommet seirende ut i flere nasjonale parlamenter. Nøkkelledere har på nytt bekreftet sin støtte til integrasjon. Og viktigst av alt, spørreundersøkelser viser vedvarende støtte for å holde EU sammen. Ferrera konkluderte med at det finnes et “holdningspotensiale” – en stille majoritet– som kan være grunnlaget for et europeisk  “community of trust”. Han understreker at det som står i veien for dette, ikke er følelsene til vanlige europeere, men heller det smale “økono-kratiske paradigmet” som dominerer debatten om Europas framtid. “Dette er en tid for visjoner,” sa Ferrera. “Vi må utnytte rommet denne sjansen gir, inspirere, og dermed åpne en større mulighetsstruktur.”

“Hvem kan så gjøre det?” spurte han. “Min liste over forslag starter med oss: Intellektuelle”.