Home

Warning message

There has not been added a translated version of this content. You can either try searching or go to the "area" home page to see if you can find the information there
Gergard Armauer Hansen
Gerhard Hernrich Armauer Hansen på sitt kontor ved Bergens Museum.

Den nysgjerrige legen som endret verden

I 2023 er det 150 år siden Gerhard Armauer Hansen oppdaget leprabasillen. Det den unge legen observerte gjennom mikroskopet sitt ble et vitenskapelige gjennombrudd som var med på å endre hvordan man så på sykdom og smitte.

Main content

På 1800-tallet ble spedalskhet et stadig større problem i Norge. Sykdommen hadde vært kjent helt siden vikingtiden, men nå virket det som om sykdommen var i kraftig vekst. Særlig i de fattige bygdene langs Vestlandsfjordene spredte den seg raskt.

De rammede mistet gradvis følsomhet og bevegelse i ansikt og hender, eller det dannet seg smertefulle, verkefylte og illeluktende knuter i huden, særlig på nesen, ørene, rundt øynene og på fingre og tær.

Lepra illustrasjoner
Foto/ill.:
Universitetsbiblioteket i Bergen

Illustrasjoner til Daniel Cornelius Danielssen og Carl Wilhelm Boecks monografi "Om Spedalskhed" utgitt i 184

– På den tiden visste man lite om årsakene bak sykdom. Medisinerne hadde flere og konkurrerende teorier, mens befolkningen forklarte tilstanden som skjebnebestemt eller en straff fra Gud. Teologene beskrev lepra som å være på jorden og i skjærsilden samtidig, forteller vitenskapshistoriker Magnus Vollset.

Men som den unge bergenslegen Gerhard Armauer Hansen skulle finne ut senere det samme århundret, skyldtes sykdommen hverken guddom eller mennesker, men en liten, stavformet bakterie med navnet Mycobacterium leprae, bedre kjent som leprabasillen.

Kart over lepra i norge, 1800-tallet
Foto/ill.:
Universitetsbiblioteket i Bergen

Kartet til venstre viser utbredelsen av lepra i Norge i 1856. Kartet til høyre viser det samme etter bergenslegen Gerhard Armauer Hansens oppdagelse.

150års jubileet for oppdagelsen av Leprabasillen markeres med flere arrangementer i løpet av 2023. På årsdagen 28. februar inviterer UiB til jubileumsmarkering i Universitetsaulaen.

Kirkegård for levende

I Bergen hadde syke blitt samlet på St. Jørgens hospital i Marken siden 1400-tallet. Presten Johan Ernst Welhaven skrev i 1816 et fortvilt brev til myndighetene om forholdene ved hospitalet, og kalte det «en kirkegård for levende».

– Han fortalte videre at tilstanden var et mysterie for dem. Og det er ikke rart at det var vanskelig å forstå sykdommen. Det kan gå mellom seks måneder og tjue år mellom smitte og utbrudd, og sykdommen utvikler seg i stadier som kan komme både med noen ukers og med flere års mellomrom. I tillegg finnes det to typer, den glatte som rammer nervene og den knutede som lager de karakteristiske utvekstene, forteller Vollset.

Lepra illustrasjon hånd
Foto/ill.:
Universitetsbiblioteket i Bergen

Illustrasjon av armen til en leprasyk, fra Daniel Cornelius Danielssen og Carl Wilhelm Boecks monografi "Om Spedalskhed" utgitt i 1847.

Welhaven mente at det var store muligheter i Bergen for forskere som ville løse lepragåten. Det tok tid, men på slutten av 1840-tallet opprettet myndighetene et eget forskningshospital med lege, og bygget en Pleiestiftelsen i Kalfarveien med plass til 280 pasienter. Man var overbevist om at i løpet av få år ville man finne en kur, og sykdommen kunne snart utryddes.

– Men det ble vanskeligere enn de hadde sett for seg. I det som ble referanseverket de neste 50 årene beskrev legen ved hospitalet, Daniel Cornelius Danielssen og kollegaen Wilhelm Boeck fra Universitetet i Kristiania tilstanden som en arvelig dyskrasi, eller ubalanse i blodet. Det baserte de på at flertallet av de smittede var i familie med hverandre. Bruken av det latinske uttrykket var nok en måte å gjemme seg bak at man rett og slett ikke visste hvilke mekanismer som var involvert, forteller Vollset.

Kalfaret i Bergen, 1865/1866
Foto/ill.:
Knud Knudsen, Universitetsbiblioteket i Bergen

Bilde tatt fra Kalfarveien opp mot Kalfaret i 1865/66. De to bygningene til høyre i bildet er pleiestiftelsen og forskningshospitalet. Syke ble boende her resten av livet og hadde liten makt til å bestemme over eget liv og egen hverdag.

Stenger inne de syke

Årene går uten at legene på hospitalet kommer nærmere en kur. Samtidig vokser tjuagutten Gerhard Armauer Hansen opp i krokene bak Mariakirken, og reiser til Kristiania for å bli lege.

På St. Jørgens i Bergen forsøker de stadig nye løsninger. Men hverken bading, salver, medikamenter eller behandling med kulde og varme har noen effekt. Samtidig viser det nasjonale pasientregisteret, opprettet i 1856, noe overraskende. Registeret ble startet for å undersøke om det er mulig å forutse hvem som vil utvikle sykdommen, men nå viser det at antall nye sykdomstilfeller går raskt nedover.

Gerhard Armauer Hansen
Foto/ill.:
Universitetsbiblioteket i Bergen

Den unge legen Gerhard Armauer Hansen kom tilbake til hjembyen etter medisinstudiene og fikk jobb ved leprahospitalet.

Når den nyutdannede og nysgjerrige Armauer Hansen kommer tilbake til Bergen i 1869 og får jobb ved leprahospitalet, fordyper han seg i statistikken. Han oppdager at nedgangen skjer alt for raskt til at sykdommen kan være arvelig. Da ville det tatt en generasjon før antallet smittede begynte å synke.

– Nedgangen går mye raskere enn det. Han får ideen om at sykdommen kan smitte ved kontakt mellom mennesker, og lager en teoretisk modell for å vise hvor raskt den da vil spre seg. Når han så bruker modellen og sammenligner bygder som har sendt sine syke i institusjon med bygder som ikke har gjort det, ser han at teorien stemmer, sier Vollset.

Antall nye sykdomstilfeller er større der de syke lever blant de friske. Det tyder på at det må finnes et smittestoff.

Gjennombruddet

Armauer Hansen skaffer midler til å kjøpe seg et mikroskop og begynner jakten på smittestoffet. Han tar prøver fra sårene til både levende og døde pasienter og gransker dem i mikroskopet.

Og så, kvelden den 28. februar 1873, oppdager han endelig noe. Gjennom mikroskopet ser han tydelig små, stavlignende legemer som flytter på seg når han pirker på dem. «Er dette en basill?», spør han i lab-journalen sin samme kveld.

– Dette er ren nysgjerrighetsdrevet grunnforskning, og begynnelsen på et av få virkelige paradigmeskifter i medisinens historie. Den kvelden ble Armauer Hansen en del av trekløveret bak den bakteriologiske revolusjon innen medisin, sammen med Louis Pasteur som oppdaget pasteurisering og Robert Koch som fant bakterien som forårsaker tuberkulose. De endret hvordan vi i dag ser på sykdom og smitte, forklarer Vollset.

Magnus Vollset
Foto/ill.:
Torill Sommerfelt Ervik, UiB

Vitenskapshistoriker Magnus Vollset på Armauer Hansens laboratorium i Kalfarveien.

Den første som omtaler Armauer Hansens oppdagelse, blir den britiske legen Henry Vandyke Carter. Han er på forskningsopphold i Bergen, og på tampen av 1873 publiserer han en rapport om det han har observert. Gjemt i en fotnote i rapporten fra Bergen nevner han en ung lege som har observert stavlignende legemer i vevsprøver fra syke. «Hvis dette stemmer kan det forandre alt», bemerker briten. Og det får han rett i.

Motstand internasjonalt

Det skjer ikke over natten, men sakte men sikkert forstår folk omfanget av Armauer Hansens oppdagelse. De mest konkrete endringene i Norge finner vi i lovverket. Flere lover i løpet av de neste tiårene begrenser smittedes rettigheter.

Nå skal leprasyke isoleres, enten hjemme med eget soverom og eget bestikk, eller på institusjoner hvor alle bevegelser blir nøye overvåket.

– Lovverket fikk svært ulikt utslag for ulike grupper. Mens de mer bemidlede kunne holde seg hjemme, ble fattige i realiteten dømt til livsvarig innesperring, av hensyn til det friske flertallet, sier Vollset.

Hagen til Pleiestiftelsen for spedalske
Foto/ill.:
Universitetsbiblioteket i Bergen

Bilde av pasienter i hagen til Pleiestiftelsen for spedalske. Livene til de syke var stengt kontrollert, ned til hvor mange gram melk og brød de skulle få daglig til når de skulle stå opp og legge seg.

Men det er også dem som tviler på den unge forskeren. Internasjonalt er det motstand mot teorien om at noe så smått som basiller kan forårsake sykdom og spre seg mellom mennesker.

– Det frustrerte Armauer Hansen, og han var fast bestemt på å overbevise kritikerne. Han var sikkert på at han kunne redde millioner hvis han bare kunne bevise at lepra var smittsomt, sier Vollset.

Først forsøker han å påvise smitte hos dyr, som kaniner og duer, uten hell. I brevveksling med kollegaen Robert Kock beskriver han oppgitt sine forsøk. «Har du noen gang sett en spedalsk kanin?» spør Kock tilbake. Armauer Hansen forstår at hvis kan skal bevise smitten må det skje fra menneske til menneske.

Menneskeforsøket

En høstdag i 1879 kaller Armauer Hansen leprasyke Kari Nielsdatter Spidsøen inn på kontoret på St. Jørgens. Han ber assistenten sin holde henne fast. Deretter skjærer han et lite kutt i den tynne huden under øyet, smører noe i såret og sender henne på dør.

– Nielsdatter Spidsøen hadde den glatte formen for lepra, og var innlagt på hospitalet. Dermed visste Armauer Hansen at hun var mottakelig for smitte, og han hadde mulighet til å overvåke henne. Han ville se om han kunne gi henne den knutede formen for lepra. Pasienten fikk aldri vite formålet med inngrepet, forklarer Vollset.

Men Kari Nielsdatter Spidsøen skjønner hva hun har blitt utsatt for. Hun oppsøker presten flere ganger med bekymringer om at de driver menneskeforsøk på hospitalet. Presten tror på den syke kvinnen, og saken ender i retten.

Gerhard Armauer Hansen
Foto/ill.:
Universitetsbiblioteket i Bergen

Gerhard Armauer Hansen var fast bestemt på å bevise smitteteorien. Bildet et tatt en gang mellom 1890 og 1910.

– Og selv om Armauer Hansen var en del av eliten mens hun var nederst på samfunnets rangstige, trodde retten på forklaringen hennes og besluttet å fradømme Armauer Hansen retten til å praktisere som lege. Ingen var over loven. Det var svært progressivt av rettsvesenet på den tiden og skapte en presedens om informert samtykke ved medisinske forsøk, forteller Vollset.

Armauer Hansen får likevel støtte i det medisinske miljøet, som langt på vei forsvarer handlingene hans. Forskningsspørsmålet var viktig, og dette ble sett som den beste måten å teste smitteteorien. Karrieren hans ble i liten grad påvirket av dommen. Han flytter i en periode kontoret sitt fra hospitalet til Bergens Museum og forsker videre med stor respekt resten av livet.

Stigma

I dag testes det en vaksine mot lepra, og WHO har siden 1980 delt ut gratis medisin som dreper bakterien hos smittede. I tillegg vet vi i dag at sykdommen er svært lite smittsom. 95 prosent er genetisk immune, og de resterende 5 prosentene må i tillegg til å bli utsatt for bakterien ha hatt nedsatt immunforsvar over tid for å utvikle sykdommen.

– Lepra er verden minst smittsomme, smittsomme sykdom. Likevel opplever fremdeles mange land sterkt stigma knyttet til sykdommen, og mange fordommer og misforståelser. Og mange må leve med skader fra sykdommen fordi fordommene holder dem fra å søke hjelp før det er for sent. I perioden kan de ha utsatt andre for smitte, sier Vollset.

I de to siste tiårene, med unntak av pandemiårene, ble det rapportert  200.000 nye smittetilfeller globalt i året. De fleste smittede bor i Sydøst-Asia og India, men også Afrika og Latin-Amerika har mange leprasyke.

– Nå som vi markerer at det er 150 år siden Armauer Hansen oppdaget leprabasillen, ser vi også at det er en dobbelthet i oppdagelsen. På den ene siden var det et gjennombrudd i verdensklasse som gav en rasjonell forklaring på det man før trodde var urent og en straff fra gud. Men på den andre siden spredte man smittefrykt og lærte folk å sky smittede. I Norge er dette historie, men slik er det ikke i resten av verden. Vi drømmer om å utrydde lepra for godt, men før det er mulig må vi utrydde stigmaet, sier Vollset.