Årboken 2010

Omtale av 2010 - årboken og dens bidragsytere

Bergensnettverket for kvinner i filosofi ble stiftet 21. november 2009. Stiftelsesmøtet var et arrangement for kvinner med tilknytning til filosofimiljøet i Bergen: faste og midlertidig ansatte ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier (UiB), tidligere og nåværende hovedfags- og masterstudenter, tidligere og nåværende stipendiater og doktorkandidater. Arrangementet ble finansiert av Universitets- og høgskolerådet og av UiB, ved likestillingsrådgiver.

Hvorfor et nettverk for kvinner i filosofi? Innen filosofifaget utgjør kvinner en markant faglig minoritet i og med at kvinneandelen blant vitenskapelige ansatte i fast stilling, utgjør kun 13 %. Filosofi er uten tvil et svært mannsdominert fagfelt. I tillegg viser erfaring at menn har flere uformelle faglig-sosiale fora som kvinner av ulike årsaker opplever seg utestengt fra. På denne bakgrunn vil nettverkets sentrale oppgave være å bidra til å støtte opp om den faglige aktiviteten til de kvinnene som allerede har en faglig posisjon, og å øke rekruttering av kvinner til faget. Derfor skal nettverket også fungere som et sosialt forum der kvinner kan oppleve det å få utveksle faglige erfaringer.

Hva bidrar nettverket med? En sentral del av nettverkets faste aktivitet har vært å arrangere semestervise seminarrekker med påfølgende faglig-sosialt samvær. I løpet av 2010 har vi arrangert tre seminarer pr semester.  Her har det vært godt oppmøte, gode innlegg samt spenstige og inspirerende diskusjoner.

Hvorfor en årbok? Årboken 2010 er tenkt å skulle gi en dokumentasjon på seminaraktiviteten i nettverket, og forhåpentligvis innleder denne publikasjonen en tradisjon.  Tekstene i denne publikasjonen er svært forskjellige da de gjenspeiler bidragsyternes faglige ståsted her og nå. Dette innebærer at tekstene varierer fra å være ferdigstilte faglige produkter til å utgjøre en presentasjon av mulige forskningsprosjekter og/eller hypoteser som kan danne grunnlag for videre arbeid.  Årboken 2010 gjenspeiler derfor på en svært god måte spredning i bidragsyternes filosofiske interesseområder: spennet går fra antikkens filosofi til en av samtidsfilosofiens unge disipliner. Det er også stor spredning i bidragsyternes ”filosofiske alder”: fra bachelorstudenten til professoren. Dette siste må kunne betegnes som svært positivt og helt i tråd med den opprinnelige tanken om hva nettverket skal bidra til: å skape relasjoner og kontakt som kan resultere i bredere faglig støtte.

Årboken 2010 inneholder seks tekster som alle er basert på innleggene som ble gitt på seminarene.  I følgende presentasjon tas det utgangpunkt i det abstractet bidragsyteren skrev i forkant av innlegget, og som ble distribuert via epost til medlemmene i nettverket. 

Professor Vigdis Songe-Møller gav innlegg 16. september med tittelen: Antigones dødelige begjær etter det Samme. Sofokles´ Antigone i lys av antikkens filosofi. Hun presenterte en lesning av Sofokles´ tragedie Antigone i lys av antikkens filosofi, i første rekke den platonske tradisjonen. Gjennom skildringen av Antigone som valgte døden fremfor livet, og gjennom skildringen av et incestuøst samvær med sin døde bror og far (Ødipus) fremfor selv å bringe livet videre, viste Songe-Møller hvordan det kan hevdes at tragediedikteren gir et avslørende vrengebilde av de idealene som Platons åndelige far Parmenides hyller i sitt dikt: enhet, likhet, udødelighet og uforanderlighet. Mens Parmenides fremstiller enheten som det egentlig værende, vil Sofokles snarere vise oss at den er et absolutt intet, eller kanskje riktigere: at begjæret etter en slik absolutt enhet ender med død og total ufruktbarhet. Innlegget var basert på et nylig publisert kapittel i boken Birth, Death, and Femininity: Philosophies of Embodiment. 

Masterstudent Rebecka Sofia Ahvenniemi gav 16. februar et innlegg basert på sin masteroppgave. Innlegget hadde tittelen: Sannhet som kunst: En presentasjon av sannhetsbegrepene til Martin Heidegger og Theodor W. Adorno. Hun argumenterte for at i motsetning til en tradisjonell måte å oppfatte sannhet på, beskriver både Heidegger og Adorno sannheten som noe "forståelsesoverskridende". Mens Heidegger beskriver "sannheten" som "avdekkethet", en tilsynekomst av det værende som vi ellers lever i et umiddelbart og fortrolig forhold til, er "sannheten" for Adorno en type genuin erfaring, som lar den uoversiktbare virkeligheten "tiltale seg". Mennesket tilskrives en posisjon hvor det verken er et "dømmende subjekt" eller en passiv mottaker av en "gitt" sannhet. I denne sammenhengen hevdet Ahvenniemi at mennesket heller er "vitne" til det som viser seg i erfaringen. Denne dreiningen bort fra subjektet danner et felles grunnlag for Heideggers og Adornos sannhetsbegreper. Kunsten har etter Adornos syn, på grunn av sin "autonomi", en priviligert posisjon når det gjelder å vise sannhet. Heidegger på sin side beskriver en strid mellom den åpnende "verden" og seg-trekkende "jorden", som stilles opp i kunsten. Denne striden er ikke til stede bare i kunsten, men den gjenspeiler livets og sannhetens grunnkarakter. Ahvenniemi leverte sin masteroppgave i mai 2010. Den hadde tittelen: Sannhet som kunst: Om Martin Heideggers og Theodor W. Adornos syn på ’sannhet’, om måten de relaterer sannheten til kunsten på, og om den rollen mennesket får i forhold til virkeligheten i denne prosessen.

Bachelorstudent Oda Elisabeth Wiese Tvedt gav innlegg 20. mai. Det hadde tittelen: Det tekniske verdensbilde og dets mytologier. Tvedt tok utgangspunkt i Heidegger, og argumenterte for at han i Kunstverkets Opprinnelse viser hvordan et kunstverk, forstått som en skjellsettende sannhetserfaring, danner et orienteringspunkt for et historisk bestemt folks tilgang til verden og videre hvordan denne blir ordnet. Tvedt viste hvordan Heidegger besinner seg i Spørsmålet om teknikken i forhold til det han kaller ”den beregnede tenkning” som han hevder er dominerende i vår tid. Tvedt gikk videre med Heidegger som utgangspunkt, og reflekterte over hvordan Aries’ analyse av våre tilnærminger og holdninger til døden i moderne tid kan bidra til å si noe om hvordan den teknisk ordnede verden kan sies å manifestere seg. Med Eliades utlegning av mytenes rolle i arkaiske samfunn trakk Tvedt paralleller til vårt eget samfunn. Her ble det anskueliggjort hvordan vår tids myter kan sies å være av naturvitenskapelig art, og hvordan disse inngår i det som kan kalles det tekniske verdensbilde.  Innlegget i sin helhet var en presentasjon av den hypotesen som skal danne grunnlaget for Tvedts bacheloroppgave.

Universitetslektor Deirdre C. P. Smith gav innlegg 14. oktober. Det hadde tittelen: Wittgenstein, language and ethics: some choices. Smith presenterte en hypotese, og ønsket tilbakemelding på om den var fruktbar, interessant og verdt videre utforsking. Hun hevdet at den rådende konsensusen blant Wittgensteinforskere har vært at etter "Lecture on Ethics", ca. 1929, sluttet Wittgenstein å omtale etiske og moral problemer. Selv om et søk i hans Nachlass gir få treff på tyske og engelske varianter av ord som ”etikk” og ”moral” etter 1929, fastholdt Smith tesen om at Wittgenstein fortsatte å arbeide med etiske og moralske problemstillinger helt frem til sin død. Hun spurte: Er det så utenkelig at mannen som oftest gis æren for å stå bak den lingvistiske vendingen i filosofi, muligens også kan stå bak en lignende vending innen etikk? Med andre ord, etikk og moral, om de skal ha noen mening, er ikke noe adskilt fra, men noe som ligger i, den dannende funksjonen språkbruk har for både individer og kulturer. Dersom Smith har rett i dette, vil det ha implikasjoner for Wittgensteinforskingen samt for hvordan filosofer til nå har nærmet seg temaer som angår moral og etikk.

Universitetslektor Helle Nyvold gav innlegg 11. november. Det hadde tittelen: Om forholdet mellom mennesker og dyr. Nyvold presenterte Cora Diamonds kritikk av et felt innenfor filosofi som har et stort sivilisasjonskritisk potensiale, nemlig dyreetikken. Komplekse sammenhenger er involvert i tenkningen om forholdet mellom dyr og mennesker, og det synes å være vanskelig å finne et ståsted som ikke har uheldige implikasjoner. Cora Diamond anlegger et filosofikritisk perspektiv, og stiller spørsmål ved om teori - og metodekrav i samtidsfilosofien legger innholdsmessige føringer som i denne sammenheng er skadelig for den saken som ønskes fremhevet, og for oppfatningen av saksføreren, som i denne sammenheng skal være mennesket selv. Nyvold hevdet med Diamond at litteraturen inneholder en viktig kilde til en utvidelse av vår forestillingsevne og moralske kapasitet. Hun viste hvordan dette står i motsetning til andre som for eksempel hevder at det etiske innen filosofien kun må begrunnes via argumentasjon, ha et metafysisk grunnlag, gi seg utslag i prinsipper, m.m. Et betimelig spørsmål ble fremsatt: Hva skal til for å velge ut etisk relevante fakta, beskrive dem på en relevant måte, for å gjøre forholdet klarere for oss? Nyvold presenterte Diamonds svar på disse spørsmålene, ut fra Diamonds The Realistic Spirit, hvor hun bl.a. hevder at hvis vi ikke ser klart hvem vi er, i et misforstått forsøk på å sette dyrene på like fot med oss, så mister vi samtidig grunnlaget for moralsk handling og tenkning, som er nettopp det vi trenger for å kunne bruke våre egne begreper som medfølelse, vennskap og rettferdighet, også når det gjelder dyr. Diamond ønsker at vi må tenke nøyere gjennom premissene for vår tenkning om dette forholdet.  Innlegget var en første presentasjon av det fagfeltet som Nyvold er i ferd med å utarbeide sitt forskningsprosjekt innenfor.

Stipendiat Mette Christine Hansen gav innlegg 16. mars. Det hadde tittelen: Om lenestolens rolle innenfor bevissthetsfilosofien. Utgangspunktet for Hansen var at det gjerne blir hevdet at det som i hovedsak skiller filosofisk refleksjon fra naturvitenskap, er at filosofiske betraktninger kan foretas fra lenestolen, mens vitenskapen krever observasjon og eksperimentering. Hansen påpekte at rasjonalisme, som filosofisk retning, er den reneste formen for lenestolsfilosofi siden a prioriske lenestolsbetraktninger her er dominerende, men imidlertid vil de fleste filosofer innenfor den analytiske tradisjonen nettopp fremheve viktigheten av empirisk forskning og de resultater denne forskningen bringer med seg, og at man gjerne vil hevde at filosofien bør ta hensyn til de dominerende naturvitenskapelige teoriene. Av denne grunn forsvares gjerne et naturalistisk/fysikalistisk syn på virkeligheten hvor det hevdes at alle fenomener, inkludert bevissthet, er reduserbare (i det minste i prinsippet) til fysiske fenomener eller størrelser. Hansen pekte på at problemet med denne holdningen, er at den synes å komme i konflikt med en del filosofiske betraktninger som kan foretas fra lenestolen. De intuisjoner som filosofiske tankeeksperimenter, som Zombie-argumentet og Frank Jacksons kunnskapsargument, appellerer til viser nettopp at bevissthet vanskelig lar seg redusere til et fysisk fenomen. I forlengelsen av disse betraktningene spurte Hansen: Hvor stor vekt bør vi legge på slike lenestolsbetraktninger? I hvor stor grad skal våre intuisjoner om begrepsmessig mulighet ha en innvirkning i forhold til hvilken metafysisk teori om bevissthet vi bør forsvare?


     

Bergen 8. mars 2011
Redaktører:
Gro Rørstadbotten
Helle Nyvold