Hjem
Institutt for geovitenskap
Marin

Marin geofysikk

Fagfeltet marin geofysikk omhandler innsamling og analyse av geofysiske data i fjorder og til havs, og har som siktemål å kartlegge bergarter. Den viktigste og mest brukte metoden er seismikk, der lydpulser genereres, forplanter seg under havbunnen, reflekteres og avbøyes, og registreres av sensitive mottakere på havbunnen eller nær havoverflaten. Det skilles mellom grunnseismikk, der man oppnår detaljert informasjon om de øverste sedimentære lagene, multikanals seismikk, som kartlegger hele den sedimentære lagpakken, og havbunnsseismikk, der man kan bruke stor avstand mellom kilden og mottakerne og kartlegge hele jordskorpen, samt detektere skjær-bølger som gir informasjon om bergartstyper.

Potensialfeltmetoder er også brukt, og omfatter gravimetri, der små forskjeller i jordens tyngdefelt kan brukes til å oppdage sedimentære basseng, magnetiske metoder, som også kan benyttes til å finne dypet til krystalline, magnetiske bergarter. Magnetiske metoder er også viktige for å finne overgangssonen mellom osean- og kontinental jordskorpe. I den elektro-magnetiske metoden forsøker man å kartlegge resistivitetsforskjeller for å påvise hydrokarbonreservoarer. Denne metoden må alltid støtte seg på seismiske data, som gir et mer detaljert bilde av undergrunnen.

Institutt for geovitenskap har lang tradisjon i å bruke maringeofysiske metoder, og har vært spesielt aktive i utviklingen av vid-vinkel, havbunnsseismikk. Metoden brukes blant annet til å forstå hvordan kontinenter tynnes og sprekker opp, og hvordan havbunnsskorpe dannes.  Instituttet har en stor marin instrumenteringspark som omhandler seismiske kilder, mottakere, samt gravimeter og magnetometer.